Helgelyd uke 30: Mindre kjente, ukjente og obskure perler vol. 2
Olav Larsen har puslet sammen et samlealbum det oser kvalitet av i ukens Helgelyd.
Han følger opp forrige ukes liste som ble samlet av Arne Hjorth Johansen, og også denne uken kan leserne fryde seg over mange nye musikalske skatter.
Som jeg har nevnt flere ganger tidligere på denne bloggen er han en musikkelsker som har gitt meg veldig mange musikktips og ikke minst utallige strålende musikkopplevelser både på scenen, i studio og i diverse andre festlige lag. Les for all del hans første gjesteopptreden på denne bloggen, følg ham på Twitter og sjekk ut musikken hans på Spotify.
Jeg er godt fornøyd med at så oppegående folk som dette tar seg tid til å lage lister for meg. Dersom du leser dette, og føler at du har en Helgelyd inne så ta for all del kontakt.
Nå er det en glede å nok en gang kunne overlate ordet til frontfiguren i “verdens beste band fra Sandnes som spiller en eller annen form for country og som har en neger (naturlig farget person) som frontfigur…”. Han beskriver listen slik :
- I del to hvor jeg presenterer en av mine spotifylister over ukjente og obskure låtskrivere har jeg spikret meg noen enkle rammer. Av den enkle grunn at jeg ønsker å begrense det hele til noe som minner om noe så gammeldags som et samlealbum. I motsetning til den aller første listen som ble presentert har jeg denne gang satt følgende krav: Hele albumet den gitte sangen er hentet fra skal være av ypperste kvalitet.
1. “Be Set Free” – Langhorne Slim
Langhorne Slim har sakte men sikkert gått fra å være en low-fi kjellerartist til en låtskriver som på sitt siste album er der oppe blant de store. Tekstene er kanskje litt naive og enkle for noen, men de er troverdige og ektefølte. Han blander Americana, pop og soul på en måte som burde gjør både Paul Nuttini og Brett Dennen misunnelige. Ikke hørt om Brett Dennen? Sjekk ut!
2. “Does It Make You Rain?” – Justin Rutledge
Denne talentfulle låtskriveren oppdaget jeg gjennom et samlealbum, bestående av det de refererte til som ”kremen av kremen” av ukjente kanadiske låtskrivere. Det var ærlig talt ikke mye interessant på denne samlingen, utenom Oh Susanna og overnevnte Justin Rutledge. For de som ikke kjenner til førstnevnte så er hun også verdt å sjekke ut. Låtene til Justin er så innihelvetes bra at det nesten gjør vondt. På sine tre første album finnes det ikke antydning til en eneste dårlig låt. Musikken er i mine ører en slags blanding av Jayhawks og Ryan Adams. Når begge er på sitt aller aller beste altså. ”Does It Make You Rain” er så vakker at den for de fleste vil høres kjent ut.
3. “Dollar And The Dream” – Nels Andrews
Nels Andres er noe så sjeldent som en ektremt dyktig engelsk americana-artist. Man skulle trodd at det engelske språkets moderland hadde uendelig mange talentfulle rootsartister, men det er altså ikke tilfelle (kanskje det er verdt en egen Spotify-liste? Stay tuned!). Nels ble jeg introdusert for første gangen vi turnerte Great Britain med The Alabama Rodeo Stars. Vi spilte da hjemme hos noen hyggelige karer som driver nettstedet www.Americana.co.uk. Albumet denne sangen er hentet fra ble spilt etter konserten vår på nachspiel, og minnene er ellers veldig vage.
4. “We Can Be Strong” – Willy Mason
Willy Mason ble jeg nylig kjent med gjennom et eller annet jeg leste på nett om Conor Oberst (mest kjent fra grupper Bright Eyes). Og når Conor anbefaler noe sjekker jeg det ut, alltid! Conor Oberst er også en dedikert Simon Joyner-fan (se min første liste over ukjente singer/songwriters). Albumet sangen er hentet fra er meget bra, og kritikere har sammenliknet Willy med både Bob Dylan og Jonny Cash. Jeg synes Willy står sterkt på egne ben både lyrisk og melodisk. Stemmen er heller ikke dårlig.
5. “The Waltz Of The Tennis Player” – Meg Baird
Som med så mye fin musikk er dette uorginalt på absolutt alle måter, men Gud så fint!
6. “Demon Host” – Timber Timbre
Erlend Aasland sendte meg denne sangen via Spotify. Jeg tror jeg fikk den en gang i april, og har hørt på den og albumet siden. Utrolig bra og stemningsfull musikk som overrasker på subtile og delikate måter. At Timber Timbre kan sin blues er det ingen tvil om, og jeg vil påstå at det er gjennom lignede artister som tør bryte med tradisjoner uten å trokke på disse at tradisjoner lever videre. Oi! Plutselig kom det et gospelaktig kor inn i lydbildet. Nydelig!
7. “Farewell Sorrow” – Alasdair Roberts
Alasdair oppdaget jeg gjennom et intervju av min store helt Will Oldham. Også kjent som Bonnie ”Prince” Billy. Dette er hjemmesnekret musikk. Litt røft i kantene, langt fra perfekt i form, usminket og bare alldeles vakkert. Trommene treffer ikke alltid på takten, stemmen knekker her og der men det gjør ingenting. Anbefales til alle som blir lykkelige av ulykkelig musikk.
8. “Ready For Your Love” – Einar Stenseng
Det irriterer meg at låtskriveren bak denne sangen er norsk. Jeg er rett og slett sjalu! Sist jeg fikk denne følelsen var i mitt første møte med Tumbleweed. Velskrevet låt. Fremført så bra at ihvertfall jeg får frysninger.
9. “The Air Is Thin” – Jesse Sykes
Jesse Sykes & The Sweet Hereafter består hovedsaklig av Phil Wandscher og låtskriver Solomon Sykes. Phil er også kjent fra Whiskeytown, bandet han dannet sammen med Ryan Adams på begynnelsen av nitti tallet. Hadde Dusty Springfield drevet med Americana hadde det kanskje minnet om Jesse Sykes. Nydelig stemme og meget sterke sanger. Jeg elsker oppbyggningen mot slutten av “The Air Is Thin”. Jeg har alltid drømt om å en dag få til et repeterende refreng av samme type.
10. “St. Peter” – Justin Rutledge
Jeg måtte bare ha med denne sangen fra Justin Rutledges siste album. Vakkert, vakkert og atter vakkert. Det er mest sannsynlig den første og siste gangen jeg har med en og samme artist på en så kort spotify-liste.
11. “Joaquin Murietta, 1853” – Bob Frank & John Murry
Morderballader har eksistert like lenge som selve låtskriverkunsten. Både Jonny Cash, Bob Dylan, Porter Wagoner og Nick Cave har prøvd seg. Og alle har de lykkes, særlig førstnevnte. Men! Ingen har laget en plate med såkalte Murder Ballads så mørk og dyster som World Without End. Ikke engang det såkalte blackmetal-miljøet kan vise til mer blod og vold enn det denne platen har å tilby. Bob Frank og John Murry har skrevet samtlige av sangene på World Without End, hvor ”Joaquin Murietta, 1853” er hentet fra, og ingen har til dags dato laget en så enormt gjenomført og sterk plate innenfor sjangeren. Alle låtene har et årstall i tittelen. Dette for å illustrere at historiene er hentet fra virkeligheten. Og som klisjeen lyder er virkeligheten som regel sykere enn hva fantasien har å tilby…
12. “People, Turn Around” – Delta Spirit
Denne sangen hørte jeg i en avsluttende scene i en episode av serien “Sons Of Anarchy”. En sterk og gripende scene hentet fra sesong to, hvor far og sønn så til de grader er dypt uenige om i hvilken retning de skal lede motorsykkelklubben de begge er del av videre. Dette etter en rekke tragiske hendelser. Den ene vil gå for hevn og vold mens den andre heller vil gå mot mer siviliserte løsninger. En fantastisk serie jeg anbefaler til alle som er fasinert av outsidere. Fans av mørke filmer i ekte Sam Peckhinpah ånd vil også sette pris på denne serien. En perfekt avslutning til min andre liste bestående av ukjente låtskrivere.
