jun 23 2010

2010: Årets beste plater – så langt

Det har vært et fint år for musikk. Siden det nærmer seg slutten av juni er det på tide med en oppsummering av de 40 beste utgivelsene så langt.

Strengt tatt har det kommet så mye snadder hittil i år at det blir godt med noen rolige sommermåneder sånn at man kan få fordøyd noen av de mange plateugivelsene litt grundigere. Jeg er så heldig å ha sju ukers sommerferie i jobben ved Rogaland Teater, og akter å bruke mye tid på musikk i fridagene. Etter et hektisk og veldig artig halvår i ny jobb gleder jeg meg til å tilbringe tid i godt selskap på familiens hytte på Hidra med gode bøker, fullastet 80 GB ipod og Spotifys offlinefunksjon.

Jeg slipper imidlertid ikke helt taket i kulturlivet i sommer. For en tid tilbake fikk jeg tilbud om en spennende sommerjobb ved Stavangers andre store kulturinstitusjon, Stavanger konserthus. Der skal jeg gjøre mye av det samme som jeg i det daglige gjør på teatret, nemlig å sysle med tekster til program, nettsider og  sosiale medier. Det blir garantert tre spennende uker. Jeg ser også fram til å hjelpe til litt på Rått & Råde på sensommeren, og med det programmet som er spikret der har musikkelskere all mulig grunn til å glede seg. Endelig får Stavanger en musikkfestival det er grunn til å være stolt av.

Samtidig kan jeg også feire de første fem månedene utenfor glasshuset til Stavanger Aftenblad, og konstatere at det faktisk er mye lettere og atskillig morsommere å drive musikkformidling utenfor regionavisen enn det var innenfor. Siden jeg sluttet i avisen har denne lille bloggen til min store forbauselse blitt sitert en rekke steder, og jeg har også hatt gleden av å bli brukt som musikksynser flere ganger i selveste rikskringkastingen.

Dette halvåret har selvsagt også vært preget av den pågående musikkrevolusjonen: Musikkbransjen spreller fremdeles og mens både den tradisjonelle musikkpressen og bransjen klør seg i hodet kan vi musikkelskere glede oss over at det er enklere enn noensinne å oppdage nye musikalske skatter. Twitter, Facebook og Spotify kombinert med et hav av ivrige og kunnskapsrike musikktipsere gjør livet som musikkinteressert til en fryd. Mange av de platene på listen nedenfor hadde jeg aldri oppdaget om det ikke var for gode musikkvenner. Flere norske plater er med på listen, og flere norske godbiter er på vei i høst. Jeg har allerede hørt debutalbumet til Phone Joan, og den platen kommer garantert høyt opp på min liste ved årets slutt. Det er god grunn til å glede seg til Line Larsens debutplate, og smakebiter fra Kenneth Ishak, Skambankt og Erlend Ropstad lover også godt.

Men nok om det, som man sier. For å sitere den legendariske filmskaperen Marti DiBergi :

Enough of my yakkin’; whaddaya say? Let’s boogie!

Alle lenkene i platetitlene leder til Spotify. Sjekk også ut listen «best of 2010 – So Far«. Ta også en titt på mine favorittalbum fra 2008 og 2009. Til de som mener jeg tar fullstendig feil har jeg opprettet den åpne spillelisten «Berekvam har ikke peiling«. Legg gjerne inn forslag der :)

40. Basia Bulat – “Heart of my own”
Denne kanadiske singersongwriteren hadde jeg aldri hørt om før jeg tilfeldigvis kom over den nydelige folkperlen “Run”. Du kommer langt med en gripende stemme og gode låter. Basia Bulat har begge deler. Med en litt ryddigere produksjon neste gang kan det blir virkelig stort.

39. Shearwater – “The Golden Archipelago”
- Shearwater har servert oss mye lavmælt og gripende vellyd de siste ti årene . Mye fint også på årets utgivelse, men et stykke unna genistrekene «Rook» og «Palo Santo».

38. Gaslight Anthem – «American Slang»
- Tredjeplaten til New Jerseys nye store sønner er ikke så full av kanonsanger som «The ’59 Sound». Det hadde jeg da heller ikke ventet. Her er det uansett mye snadder for de som setter pris på bredbeint amerikansk og kraftig Springsteen-inspirert (punk)rock.

37. Sophie Zelmani – “I’m the rain”
- Svenske Zelmani har gitt ut mange flotte plater siden debuten i 1995. Denne platen er ikke noe unntak. Melodiøs, søt og drømmeaktig visepop.

36. Marina And the Diamonds – “The Family Jewels”
- Marina Lambrini Diamandis har fylt debutplaten med nok fengende popperler til å forsvare all hypen hun fikk i forkant. Bare de med hjerter av stein greier å motstå «Mowgli’s Road«, «Hollywood» og «I am not a robot«. Hele albumet holder ikke samme nivå, men en meget lovende start er det ingen tvil om at dette er.

35. Phosphorescent – “Here’s to taking it easy”
- Storartet alternativ country. Ikke banebrytende på noe vis, men trygt og godt. På sitt beste minner det en god del om det beste Ryan Adams gjorde med Whiskeytown. Albumet hadde for øvrig ikke hatt vondt av litt skarpere kanter.

34.  The Besnard Lakes – “The Besnard Lakes are the roaring light”
- Storslått, seigt og alltid spennende. Ekteparet Jace Lasek og Olga Goreas gjør ventetiden til det nytt materiale fra Arcade Fire lettere å holde ut. Den psykedeliske rocken er aldeles ikke død.

33. The Magnetic Fields – “Realism”
- En nesten helakustisk godtepose fra Stephin Merritt. Verdt prisen for åpningslåten «You must be out of your mind» alene.

32. Mary Gauthier – “The Foundling”
- Det finnes ikke mange låtskrivere av Gauthiers kaliber i verden. Mye magisk her også, men det spørs om hun noensinne greier å toppe mesterverket «Mercy Now» fra 2005. Er du på utkikk etter hjerteskjærende historier bør du sporenstreks grave deg ned i katalogen hennes.

31. Karen Elson – “The Ghost who walks”
- Det kommer sjelden noe godt ut av at  modeller gir ut plater. Når ektemannen er Jack White stiller det seg naturlig nok litt anderledes. Elsons plate er meget bra, og aller best når hun beveger seg i et skranglete countrylandskap. Sjekk spesielt ut «Cruel Summer«.

30. Tift Merritt – “See you on the moon”
- Jeg har stor sans for Merritts søte countryviser, og på årets plate er det mange, mange slike. Hun når nok dessverre aldri ut til et stort publikum, men flere hadde absolutt hatt godt av å høre sanger som «Never Talk about it» og «Bar with a TV on«. Et solid stykke americana.

29. Storyhill – “Shade of the trees”
- To akustiske gitarer, to stemmer og knallsterke låter. Trenger man mer enn det? (Takker @nilsjostein for tipset)

28. Vampire Weekend – “Contra”
- New Yorkerne har laget «Graceland 2″, og Paul Simon er sikkert stolt. De har fått æren for å være mer originale enn det de strengt tatt fortjener, men når de lager fortryllende popsanger som «White sky«, «Holiday» og «Diplomat’s son» er det ingen grunn til å klage. Jeg er spent på hva de gjør på «den vanskelige tredjeplaten»…

27.  Purified in Blood – “Under black skies”
- Her vises det musikalske muskler. Knallsterk plate, men litt for endimensjonal til å måle seg med for eksempel Kvelertak og Motorpsychos utgivelser av året.

26. Midlake – «The Courage of others«
- Veldig mye fint på den tredjeplaten fra Texas-bandet også. Det tok dem mange år å lage denne, og den framstår som nok et tidløst verk. Noe mer dystert låter det imidlertid, men det gjør i grunnen ikke så mye. Midlake høres til tider ut som om de har arvet de pastorale tilbøyelighetene som ofte var tilstede hos flere av de store britiske progressive bandene seint på 60-tallet. Dersom du ikke tror meg kan du for eksempel sjekke ut debutalbumet til King Crimson og høre på «I talk to the wind» og «Epitaph«. Progfolk? Ikke så ille som det høres ut.

25. Delphic – «Acolyte»
- Engelske Delphic leverer også varene på sin debut. Allerede på den første platen høres de ut som et band for de store anledningene, og låter som «Counterpoint» og «This Momentary» passer like godt på dansegulvet som på festivalscener. Imponerende greier. Håper den britiske hypemaskinen ikke tar knekken på dem.  Da BBC satte opp en liste over hvilke britiske artister som ville gjøre det skarpt i 2009 plasserte de Delphic på tredjeplass og beskrev dem slik: «They are the sound of New Order embracing ambient techno, or Pet Shop Boys’ Neil Tennant spending too much time at raves«.

24. Villagers – “Becoming a Jackal”
- Britisk musikkpresse plukket Villagers fram som et navn å følge med på i 2010. Debutalbumet til det irske bandet leverer i massevis, og Conor J. O’Brien framstår som en spennende ny stemme. I grunnen minner han ikke så rent lite om en viss annen Conor, nemlig Conor Oberst. Sjekk spesielt ut tittelkuttet og «The Meaning of the ritual«.

23. Uncle Deadly – «Monkey Do»
- Geir Zahl samlet en gjeng musikalske venner og leverte et knippe sjarmerende, velspilte, velskrevne og solid arrangerte låter tidlig i år. Tekstene holder et imponerende nivå, og i motsetning til litt for mange andre norske artister er engelskuttalen glimrende. Hør for eksempel teksten på den nydelige “Songs About God“. Den storslåtte og såre balladen traff meg rett i hjertet. Den plasserer seg i samme landskap som flere av de mektigste balladene (”Drive all Night”, “Stolen Car”) Springsteen leverte på “The River”. Håper det kommer flere slike fra Kaizers-gitaristen.

22. Tunng – “…and then we saw land”
- Nyfolkbølgen fortsetter tydeligvis å skylle over oss. Britiske Tunng har imidlertid holdt det gående i noen år, og «and then we saw land» er deres fjerde album. Jeg hadde ikke hørt om dem før noen gjorde meg oppmerksom på årets plate, men jeg lot meg raskt sjarmere av den herlige folkpopen deres. Sett på «Hustle» så blir dagen din garantert litt lysere uansett hvor gretten du måtte være på forhånd.

21. Teenage Fanclub – «Shadows»
- De er tilbake. Og de er minst like supermelodiøse som før. Det er ikke mange som behersker den typen klassisk harmonipop som våre skotske venner. På sitt beste er denne platen fullt på høyde med de to suverende platene de ga ut på midten av 90-tallet. Jeg håper imidlertid at de roter fram litt flere fuzzpedaler til neste album, og jeg håper også at vi ikke må vente i fem år før de kommer med noe nytt.

20. Damien Jurado – «Saint Bartlett»
- Jurado overrasker med en til tider oppløftende og positiv plate. Den til tider ekstreme stillferdigheten han har dyrket på sine mange flotte tidligere album er fremdeles representert, men han sper også på med Spector-inspirert produksjon og et par-tre låter som faktisk kan klassifiseres som klassiske popsanger. I tillegg passer han på å lage Neil Young-støyrock («Wallingford«) av et kaliber som gamlefar Young ikke har vært i nærheten av siden 1994. 

19. Jacob Dylan – “Women and country”
- Dylan junior har virkelig funnet seg selv. «Seeing things», solodebuten fra 2008, var et stillferdig og sterkt album. På oppfølgeren tar han ytterligere et steg videre og leverer et knippe sanger som kommer til å leve lenge. Han fortjener også et ekstra pluss for årets beste platetittel. Synd det er så lenge siden faren hans har gitt ut noe like interessant som dette…

18.  Rufus Wainwright – “All days are nights: Songs for Lulu”
- Dette er noe helt annet enn den svulmende praktpopmusikken han har servert på sine foregående plater. Dette er en naken, brutal og hjerteskjærende affære der han ikke har annet enn flygelet og stemmen å by på. Nå vi snakker om et så ekstremt talent som Rufus Wainwright er dette selvsagt mer enn nok. Jeg står fast på at han er de ti siste årenes største popkomponist.

17. Husky Rescue – «Ship of light«
- Goldfrapp skuffet meg med årets 80-tallskavalkade av et album. Heldigvis sørget finske Husky Rescue for å gi ut et album som minner en hel del om Goldfrapps mesterverk «Seventh Tree». Svevende og kjølig folkelektronika med Reeta-Leena Korholas innsmigrende stemme på toppen. En liten skatt som jeg håper flere vil oppdage.

16. Shining – «Blackjazz»
- Mektig og imponerende som bare det, men best i små doser. Mye er sagt og skrevet om bandets blanding av jazz og black metal. Jeg greier fremdeles ikke å se den koblingen. Shining er progressiv rock av klassisk merke, og en naturlig videreføring av det King Crimson drev med på sitt beste. Og få dem for all deg med deg dersom de spiller i nærheten. Som liveband er de en vanvittig opplevelse.

15. Seabear – «We built a fire»
- Nytt islands bekjentskap. Og et virkelig hyggelig bekjentskap var det. Lekker og melankolsk folkpop. Rolling Stone Magazine omtalte vokalist Sindri Már Sigfússon som Islands svar på Beck. Dersom vi legger Becks beste album, «Sea Change», til grunn er kanskje ikke det en helt fjern sammenligning.

14. Get Well Soon – «Vexations«
- Nydelig oppfølger til den fantastiske debutplaten “Rest Now Weary Head You Will Get Well Soon”. Den platen hadde jeg på tredjeplass da jeg oppsummerte de beste utgivelsene i 2008. Årets album fra tyske Konstantin Gropper er også gåsehudframkallende, dog en anelse mørkere. Det låter fremdeles som en perfekt blanding av Arcade Fire og Radiohead. Denne skal jeg plukke fram igjen i høst.

13. Josh Ritter – “So runs the world away”
- Jeg har vært glad i denne amerikanske singer-songwriteren helt siden min lillebror anbefalte ham for noen år siden. Det som først og fremst skiller Ritter fra kobbelet av mer eller mindre skjeggete menn med kassagitarer er de skarpe tekstene. Bak myke og lune melodier skjuler det seg sterke historier.  Selvutlevering av denne typen kan fort bli pinlig, men Ritter har heldigvis også en sunn dose selvironi. Lydbildet har endret seg en smule siden de første platene. På årets album, hans sjette i rekken, kombinerer han det beste fra det han har gjort tidligere og framstår som en smule mer livlig versjon av Jeff Tweedy. Sanger som «Change of Time«, «Lantern» og «Orbital» (albumets beste spor) stadfester at Ritter er en av det siste tiårets beste låtskrivere.

Sjekk også min liste med Ritters 20 beste sanger på Spotify.

12. MGMT – «Congratulations»
- En syretripp av de sjeldne fra modige og eksentriske amerikanske duoen. De vanvittige singlene fra debuten er fraværende. Andrealbumet framstår som mye mer spennende og utfordrende enn den første langspilleren. Dersom den psykedeliske rocken er død er det ingen som har fortalt det til MGMT. Anbefalt spor: «Flash delirium«.

11. The National – «High Violet«
- Nok et bunnsolid album fra det som i all verdens musikkmagasiner omtales som «the next great American band». Matt Berningers stemme er fremdeles like innsmigrende og tekstene hans er om mulig enda mørkere enn tidligere. Det høres ut som bandet står og vipper litt i forhold til om de vil smøre på mer for å passe bedre inn på større scener, eller om de vil rendyrke den nattsvarte indierocken de har levert så langt. Albumet er ikke så umiddelbart fengende og spekket med kremlåter som «Alligator» fra 2005, men jeg har en mistanke om at det kommer til å vokse mer på meg utover året.

10.  Laura Marling – “I speak because I can”
- Laura Marling har laget en plate som kommer til å leve lenge. Den er full av tidløst gode sanger og mørke gode stemninger. Sjekk ut harmonifylte “Rambling Man“ og den mektige folkhymnen “Alpha Shadows”. Himmelske greier. Her er det skatter i fleng for den som har tålmodighet til å sette av tid.

Les også bloggposten «Hun synger fordi hun kan«.

9.  Motorpsycho – “Heavy Metal Fruit”
- Virkelig gode plater kan få deg til å smile, gråte og juble. Sånne opplevelser kan virkelig minne deg på hvorfor du egentlig bruker så ufattelig stor del av livet ditt på musikk. “Heavy Metal Fruit” er en slik plate. Jeg hører referanser til sykt mange plater og artister jeg virkelig elsker, samtidig som jeg nok en gang kan slå fast at ingenting i verden låter helt som Motorpsycho. Vi er heldige som har dem.

Les også bloggposten «Motorpsykose i proghimmelen«

8. Dr. Dog – “Shame Shame”
- Det er lenge siden jeg har hørt et album starte så sterkt som dette. «Stranger» og «Shadow People» er gull for alle som setter pris på vindskjeiv og melodiøs indierock. Albumet greier selvsagt ikke å holde et slikt vanvittig nivå hele veien igjennom, men du verden så mye artig det finnes her. I tillegg til de to nevnte genistrekene bør du også sjekke ut det avsluttende refrenget og den supersjarmerende gitarsoloen på «I only wear blue«.

7. Lightspeed Champion – “Life is sweet – Nice to meet you”
- Jeg hadde ikke fått med meg debutalbumet til amerikaneren Devonté Haynes, så denne platen kom som en herlig overraskelse i februar. Noen hadde muligens et forhold til ham gjennom hans tidligere band, Test Icicles. Det hadde ikke jeg. Jeg lot meg imidlertid begeistre av det som foreløpig er årets deiligste poplåt; «Madamme Van Damme«. Resten av albumet er også spekket med uhyre smart popmusikk. Lightspeed Champion stapper forbausende mange elementer inn i en og samme sang. Makan til idérikdom må man til navn som Elvis Costello for å finne.

6.   Jónsi – “Go”
- Den melankolien som gjennomsyrer Sigur Rós er ikke så påtrengende på soloplaten til Jónsi, men selv om stemningene er lystigere og åpnere blir resultatet nesten like bra som det han leverer sammen med bandkollegene. Sjekk for eksempel ut de avsindig vakre “Hengilás” og “Sinking Friendships”. Det er musikk som kjæler og leker med sansene og får deg til å smile. Island har sinte vulkaner og en økonomi i ruiner. Norge har oljemilliarder. Jeg hadde gladelig byttet med Island for å få flere artister av dette kaliberet.

5.  Susanne Sundfør – “The Brothel”
- Det er i grunnen lite igjen å si om denne platen. Albumet ble møtt med skamros fra alle kanter, og er allerede en norsk klassiker. Det beste av alt er at platen fremdeles vokser på meg.

4. Kvelertak – “Kvelertak”
- En maktdemonstrasjon. Kunne Kvelertak leve opp til forventningene de har gitt oss fra scenen? Ja, det kunne de til de grader. Gretne anmeldere har trillet femmere. Det er det ingen grunn til. Dette er en soleklar sekserplate. Det er et album som oser av spilleglede og kjærlighet til rocken. Alle som har et forhold til en eller annen avart av tyngre rock finner noe å kjenne seg igjen i hos Kvelertak. De stjeler fritt og uhemmet fra rockens historie og har ingen problemer med å bevege seg fra Ramones til Iron Maiden i en og samme sang. Det låter usedvanlig forfriskende. Releasekonserten på Checkpoint Charlie nylig har allerede blitt legendarisk. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Les også bloggposten «Et koldtbord av riff«

3. Ed Harcourt – “Lustre”
- Årets comeback? Jeg hadde langt på vei avskrevet Harcourt. Så leverer han plutselig et aldeles overstrømmende herlig popalbum. Harcourt har lagt fra seg melankolien og pøser på med alle poptriksene i boken. Bortimot et perfekt sommeralbum.

Les også bloggposten «En solskinnshistorie«.

2.  John Grant  – “Queen of Denmark”
- Denne platen traff meg rett i hjertet. Det fenger ikke umiddelbart. Sangene tar ikke tak i deg øyeblikkelig. Istedet suges du sakte men sikkert inn i en verden som er full av vakre melodier og sterke tekster.  Tittelkuttet er det vakreste jeg har hørt på mange år. Et virkelig magisk album.

Les også bloggposten «Dronningen av Danmark»

1 . The Black Keys – ”Brothers”
- Skittent, svett og sexy. Spekket med saftig kjellerblues, deilige sanger og pakket inn i en usedvanlig lekker produksjon. Dan Auerbach og Patrick Carney overgår seg selv på deres sjette album sammen. Det er primitiv bluesrock med smakfulle nikk til John Fogerty, Zeppelins første album og Cream uten stormannsgalskapen. Duoen blir stadig vekk sammenlignet med White Stripes, men Jack White har aldri vært i nærheten av å gi ut noe så lekkert som dette. Jeg digget også fjorårets soloalbum fra Dan Auerbachs («Keep it hid«), men dette er enda sterkere greier. Sjekk den uimotståelige allsangvennlige «Howlin ‘ for you«, den klassiske tristessen «I’m not the one» og albumets aller beste spor – den gyngende «Too afraid too love«. Duoen krydrer med så mange lekre detaljer og instrumenter at det aldri står i fare for å bli endimensjonalt og kjedelig. Det er rett og slett en råsexy samling låter. Jeg tipper Robert Plant sitter hjemme og tenker «drit i flere Zeppelin-comeback. Dette er bandet jeg burde ha frontet».

By Øyvind Berekvam • Musikklister, Nye og gamle plater • 11 • Tags: 2008, 2009, 2010, Berekvam, blogg, Ed Harcourt, John Grant, Jónsi, Kvelertak, Line Larsen, Motorpsycho, Musikkblogg, Phone Joan, Purified in blood, Rogaland Teater, so far, Stavanger Aftenblad, Susanne Sundfør, så langt, The Black Keys, Årets beste plater, årets beste plater 2010