Plater jeg elsker: Kjærlighetstunnelen

Musikkskribenter er som kjent svært glade i etablerte sannheter. Ofte er jeg enig i absolutte sannheter som at «Revolver» er den beste Beatles-platen, at Ace Frehley er verdens beste gitarist eller at Paul McCartney var en bedre og mer kreativ låtskriver enn John Lennon. På et sentralt område i rockehistorien tar jeg imidlertid dissens, nemlig på spørsmålet om hva som er det aller beste albumet Bruce Springsteen har laget.

De fleste musikkritikere og Bruce-fans holder fram «Born to Run» som den sterkeste. Enkelte sverger til det mørke mesterverket «Darkness on the edge of Town», mens de mer kommersielt anlagte trekker fram misforståtte «Born in the USA» som Sjefens beste. Indierockerne, som helst ikke vil innrømme at de liker Springsteen i det hele tatt, kan til nøds akseptere at «Nebraska» er ganske bra. Det har sikkert noe å gjøre med at det albumet er innspilt på en firespors kassettopptaker og dermed låter ganske begredelig. Personlig mener jeg at hele gjengen tar feil. Den beste platen Sjefen har laget er den som egentlig låter aller minst som Springsteen, nemlig «Tunnel of Love.»

Tidligere i dag fikk jeg en tekstmelding fra min kamerat Arve som fikk meg til å plukke platen fram på igjen. Han er en musikkelskende Rema-kjøpmann (nei, det er ingen motsetning) som til tider har et ekstremt forhold til Springsteen. «Har hatt en Tunnel of Love-pause på seks-sju år og fant den fram igjen i dag. For en fantastisk plate! Jeg husket tekstene ord for ord og ble helt satt ut av hvor bra de er,» lød meldingen. Som vanlig, når det gjelder musikk, har Arve helt rett.

Jeg fikk albumet i gave da jeg var rundt elleve år med beskjed om å følge med på tekstene. Siden den gangen har jeg alltid hatt et varmt forhold til den. På de Springsteen-konsertene jeg har vært på har jeg vært en smule skuffet over at han ikke har plukket fram noen av de mange fantastiske sangene fra albumet. Jeg skjønner ikke at den ikke blir høyere verdsatt. Rolling Stone Magazine har hele åtte Springsteen-album på sin liste over The 500 Greatest Albums of all Time, men «Tunnel of Love» er plassert helt nede på plass nummer 475. Magasinet har «Born in the USA som nummer 85, «Nebraska» som 224 og «Born to Run» som nummer 18. Nå må det selvsagt legges til at Rolling Stones liste er noe suspekt all den tid den har «Sgt. Pepper» helt øverst…

Hør «Tunnel of Love» på Spotify eller Wimp. Sjekk også min Best of Springsteen-liste. Mer om Springsteen i bloggposten Framskritt det e någe så smage. Anbefaler også Ingve Aalbus omtale av sangen Valentine’s Day.

Showmannen og frihetselskeren Springsteen var ikke til stede på «Tunnel of Love.» Han var erstattet av en reflektert, introspektiv og en smule livstrett superstjerne som tydeligvis ikke var bekvem med rollen som amerikansk ikon. Ekteskapet med Julianne Phillips gikk over styr og hans trofaste E-Street Band var på vei ut. Han lukket seg inne i sitt nye studio hjemme i New Jersey og spilte de aller fleste instrumentene selv. Det handler om oppbrudd og usikkerhet, og Springsteen spør seg allerede i åpningslåten Ain’t got you om suksessen egentlig var verdt noe. Det er Springsteens mest personlige album, og egentlig det eneste der det høres ut som han skriver om seg selv. De voldsomme personlige utleveringene er kanskje årsaken til at han ikke plukker sangene fram på konserter. Perlene står imidlertid i kø, og i mine øyne står platen igjen som den siste virkelig klassiske platen han har laget.

Som Dave Marsh skrev i sin omfattende Springsteen-biografi: «Rather than trying to provide Big Answers to Big Questions, it conserns itself with love relationships.»

Springsteen selv oppsummerer usikkerheten via hovedpersonen Billy i briljante Cautious Man:

«On his right hand Billy tattooed the word love and on his left hand was the word fear.
And in which hand he held his fate was never clear»

Relaterte poster: