80-tallets beste album

I et anfall av musikknerdete pirking påpekte jeg en feil i Lydverkets artikkel «Elsker eller hater du W. Axl Rose» nylig. Journalisten som hadde signert bakgrunnshistorien om Rose og bandet skrev at «Guns N’ Roses ga ut fire plater med originalbesetninga«. Den slags slurv kan vi selvsagt ikke la passere. Til det er «Appetite for Destruction» en altfor bra plate. På tross av at han sikkert hadde mer enn nok med å forsvare seg mot alle de usaklige kommentarene som jevnlig dukker opp i kommentarfeltene på Lydverkets nettsider tok Asbjørn Slettemark affære og rettet opp den stygge feilen. Nå er jeg ganske så glad for at jeg kom over artikkelen. Den ga meg nemlig inspirasjon til å spille igjennom hele mesterverket igjen.

Hvor mange plater hvilken besetning av et band gir ut er stort sett bare interessant for blodfans og musikknerder. De er det til gjengjeld ganske mange av. Jeg må vel ta for gitt at den gjengse musikkforbruker ikke vet hvem Steven Adler er, på tross av at han spilte en sentral rolle på det eneste mesterverket Guns N’ Roses ga ut. Som en av de fem medlemmene som spilte på «Appetite for Destruction» har han skrevet seg inn i rockehistorien med gullskrift. Det ble aldri det samme uten ham. Ikke nødvendigvis fordi han var en særlig imponerende trommeslager (det var han ikke), men mest fordi han var en del av det som må være den mest effektive, kreative, eksplosive og destruktive kvintetten som noensinne har ramlet inn i et platestudio. Og det er nettopp den usedvanlige kjemien mellom de fem bandmedlemmene som gjør «Appetite for Destruction» til et så fenomenalt album. Resultatet ble større enn summen av partene.

Klassisk besetning.

Jeg var bare ti år da albumet kom ut. Det skulle vel etter mine begrensede hoderegningsferdigheter tilsi at jeg gikk i fjerde eller femte klasse på barneskolen. Det må imidlertid legges til at det tok godt over et år fra utgivelsen til albumet begynte å bli lagt merke til rundt omkring i verden. «Paradise City» lå faktisk på VG-lista i åtte uker i 1989… Jeg står uansett fast på at jeg hørte om bandet i de siste årene på barneskolen, og innbiller meg at jeg husker første gangen musikken pirret nysgjerrigheten min. Det første jeg hørte av bandets komposisjoner var såvidt jeg kan erindre en gruppe eldre jenter som som gikk rundt i skolegården og sang strofene «take me down to the paradise city where the grass is green and the girls are pretty«. De eldre jentene var selvsagt fascinerende i seg selv, men vi lurte også fælt på hva det var de sang. Det tok ikke lang tid før sangen var over alt. Og det viste seg også fort at jentene langt i fra var begeistret for alle sangene på albumet…

Platen kom på riktig tidspunkt i livet mitt. Den forrige store musikkåpenbaringen i livet mitt på det tidspunktet var «Asylum» med KISS og Bon Jovis «Slippery When Wet». Guns N’ Roses var noe annet. Dette var et spennende band. Dette var karakterer det var lett å la seg fascinere av. Det låt som ingenting annet vi hadde hørt på slutten av 80-tallet. Grønsjen og Nirvana får oftest æren for å ha blåst hårmetallen fra 80-tallet av banen, men det spørs nok om ikke de fem villstyringene i Guns N’ Roses var like viktige. Bandet appellerte nemlig til både punk og metalfans. Til og med de som hadde vokst opp i den gyldne hardrockalderen på 70-tallet måtte innrømme at dette var et band som ikke uten videre passet inn i hårspray og spandexkulturen som preget 80-tallet.

Dette var jeg selvsagt helt uvitende om da jeg digget «Mr. Brownstone«, «Rocket Queen» og «You’re Crazy» på barnerommet i Sandnes. Jeg hadde nok med å fordøye en stemme fra det jeg antok var verdens sinteste mann og gitarsoloer fra det som så og hørtes ut som verdens kuleste gitarist. Albumet er perfekt satt sammen og de tolv låtene er pensum for alle som sysler med tanken på å plukket opp en gitar for å jamme i garasjen med kompisene. I skrivende stund koser jeg med med Chuck Klostermans fantastisk underholdende bok «Fargo Rock City«. Forfatteren har mye av æren for at det nå er relativt stuereint å innrømme hvor mye vi elsket den hårete glammetallen fra 80-tallet. I kapittelet han har viet til Guns N’ Roses skriver han at «Appetite for Destruction is probably the only record I could karaoke to from beginning to end«. Det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Albumet har en tendens til å dukke opp med jevne mellomrom på fuktige fester og nachspiel. I Klostermans glimrende bok setter han også ord på det jeg innbiller meg at vi hadde en liten følelse av allerede på barneskolen: «Guns N’ Roses had always seemed more real than other groups, and I honestly think they might have been«.

Mye kan altså tyde på at jeg allerede da hadde startet en ubevisst søken etter det «ekte» i musikken. Det kan muligens forklare hvorfor jeg har brukt så mange år på å skjemmes over all den flaue musikken jeg hørte på i barndommen. Det var strengt tatt ikke så mye av det vi forbinder med ord som «ekte», «røtter» og «sjel» ved metallen på 80-tallet. Det har tatt meg mange, mange år med country, det grusomme begrepet «roots», Neil Young, Bob Dylan, grønsj og indierock før jeg nå har blitt gammel nok til å innrømme at jeg faktisk elsket (og muligens fortsatt elsker) mye av den popmusikken som gikk under den utvidede betegnelsen «heavy metal» på 80-tallet.

#Musikktips: Hør «Appetite for Destruction» på Spotify, og hør hele albumet fra begynnelse til slutt. Eller kos deg med min best of Guns N´Roses-liste. Sjekk også ut Izzy Stradlins undervurderte solodebut, en Stones-inspirert juvel. Les også bloggposten om Duff McKagan – «Det manglende mellomleddet«.

Vi digget selvsagt de to «Use Your Illusion»-platene som kom etter «Appetite for Destruction» da de kom. De to platene har imidlertid bleknet veldig. Dette kan selvsagt skyldes at jeg ikke lenger er en tenåring med knallrød Ibanez-gitar som forsøker å plukke gitarsoloen på den heslige versjonen av «Knockin’ on heavens door». Den gigantomane dobbeltutgivelsen låter ikke særlig bra i dag. Total mangel på selvinnsikt og redigering er en del av forklaringen. En annen forklaring er mangelen på en kul trommeslager. Den skitne rocken som preger debutalbumet er nesten helt fraværende på oppfølgerne, og jeg savner virkelig Steven Adlers slaskete opptreden bak trommene. I selvbiografien sin nevner Slash også at råmiksene av «Use Your Illusion» var noe helt annet enn det sterile resultatet som ble presentert for fansen.

80-tallets beste album? Ja. Absolutt. Så kan dere bare komme med Smiths-sytingen, U2-gnålet  og Metallica-fundamentalismen. Ingen album skinner så sterkt som «Appetite for Destruction» fra min barndoms tiår. Blant musikkjournalister er det en yndet øvelse å nevne hvor mange et band har inspirert. Velvet Underground solgte nesten ingenting, men «alle som kjøpte platene startet et band». Det samme har blitt sagt om band som Uncle Tupelo. Men hva med Guns N’ Roses. Hvor mange av de over 30 millionene som kjøpte «Appetite for Destruction» plukket opp et instrument…?

I siste utgave av Classic Rock Magazine uttaler for øvrig Steven Adler at han fremdeles drømmer om å få Appetite-besetningen tilbake: “It’s just crazy not to do it, right?

Jeg er helt enig.