Jeg har nevnt den godeste Olav Larsen flere ganger tidligere her på bloggen. Han er en musikkelsker som har gitt meg veldig mange musikktips og ikke minst utallige strålende musikkopplevelser både på scenen, i studio og i diverse andre festlige lag. En av de festligste opplevelsene beskrev jeg inngående  bloggposten “Banjopsykose og blått gress” tidligere i år, og jeg ser ikke bort i fra at det kan dukke opp noen flere lignende historier etter hvert. Platene han har gitt ut sammen med backingbandet The Alabama Rodeo Stars finnes på Spotify, og du kan også finne ut mer om den fine gjengen på MySpace. Følg ham også på Twitter/olavlarsen.

Som tidligere nevnt hadde jeg en ambisjon om å ta opp igjen tradisjonen med Helgelyd hver fredag, men mine travle musiker- og musikknerdvenner har foreløpig ikke greid å levere hver uke. Vi får være fornøyde med at det er klasse over anbefalingene og listene når de først kommer. Larsens liste er det virkelig sus over, og jeg må innrømme at flere av artistene var ukjente for meg. Slike åpenbaringer får jeg alltid når Olav leker DJ i lystig lag, og det er nok på sin plass å nevne at flere av disse artistene passer godt til god konjakk.

Larsens fortreffelige liste med mindre kjente, ukjente og obskure singersongwriterperler finner du her.

Dermed er det bare å overlate ordet til frontfiguren i “verdens beste band fra Sandnes som spiller en eller annen form for country og som har en neger (naturlig farget person) som frontfigur…” :

Hayes Carll – “Beyond The Blues”
- Lite kjent, men stort talent. En av de viktige Texaslåtskriverne som fortsetter å føre arven videre etter blant annet Townes Van Zandt. Selvfølgelig påvirket av Dylan, hvem er ikke det? “Beyond the Blues” er en cover av en Peter Case-låt. Sånn, der fikk jeg også nevnt Peter Case.

Lucky Jim – “I Won’t Ask For More”
- Dette er virkelig et obskurt band fra Edinburgh. Jeg oppdaget dem gjennom en bitteliten reklame i Uncut i 2004, kjøpte albumet “Our Troubles End Tonight” og har fulgt dem siden. I all sin uorginale prakt vet jeg ikke helt hva dette ensemblet minner om, kanskje en snill og urampete versjon av Nick Cave. Uansett så fungerer det!  Deres siste album “Let It Come” fra 2006 er tilgjengelig på Spotify.

Blair Combest – “Maiden”

Blair Combest

- Jeg tror ikke Blair Combest har platekontrakt. Og som så mange andre låtskrivere av hans generasjon er han mest sannsynlig ikke interessert i å ha det heller. Denne karen oppdaget jeg via CDBaby, hørte et par sanger, ble satt ut og bestillte plata umiddelbart. Nydelige sanger, som på den ene siden virkelig får meg til å tenke på hvor urettferdig musikkverden er, men også på hvor glad jeg er for at jeg via det store verdensvevet har sjansen til å oppdage perler som dette. Maiden har blitt spilt mang en gang for mine venner opp gjennom årene. Samtlige har blitt rørt, om ikke av teksten i første omgang, så i det minste av den subtile fremføringen og oppbygningen.

Damien Jurado – “Abilene”
- Damien Jurado var på vei til å bli ”noe stort” tidlig på 2000-tallet med platen “Rehearsal for Departure”. Det var denne plata jeg fikk i hus etter å ha lest en fin omtale i et av disse britiske musikkbladene. Damien har en nydelig stemme som til tider minner om Ron Sexsmith. Musikken minner meg litt om stemningen til Bruce Springsteens “Nebraska”. Ikke alle sangene er like lette å få tak i som “Abilene”, men gi Damien litt tid og du vil bli frelst, garantert!

Aaron Espe – “You’ve Caught me Now”
- Aaron er en av mine desiderte favorittlåtskrivere, og “Songs from a Small Town”, som denne sangen er hentet fra, er et ukjent mesterverk av en plate. Som tittelen indikerer er dette en slags konseptplate, av den enkle sorten vel å merke, der hver sang er inspirert av og er en hyllest til miljøet og atmosfæren i den amerikanske småbyen.

Nathan Moore – “Daydream in the Real World”
- Nathan Moore er et låtskrivergeni, rett og slett! I mine små øyne er han den mest undervurderte nålevende singer/songwriteren. På høyde med de aller største! Albumet “In His Own Words” er en av de mest gjennomførte innspillingene fra 2000-tallet, ved siden av “Heartbreaker”, “I’m Wide Awake It’s Morning” og “Is a Woman” av henholdsvis Ryan Adams, Bright Eyes og Lambchop.

Harlan T. Bobo – “Left Your Door open”
Denne karen oppdaget jeg også via Cdbaby.com. Fin sang tatt fra et middelmådig album. Et album jeg faktisk ikke hadde kjøpt hadde jeg hatt Spotify den gang. Verden går fremover på godt og på vondt, både i underholdningsbransjen og i denne nydelige sangen.

Ben Kweller – “Living Life”
- Ben Kweller er en talentfull låtskriver. Han treffer meg ikke alltid, men når han gjør blir sangene med meg i årevis. “Living Life” har jeg mange uviktige minner til. Det dukker for eksempel opp et minne der jeg prøver så godt jeg kan å jogge rundt vannet på Ganddal, men stopper opp. Ikke fordi jeg er sliten, men fordi denne sangen plutselig ”bare satt”. Voksen pop fremført av en barnslig frontfigur.

Danny Schmidt – “Drawing Board”
Danny Schmidt er en av disse Austin–baserte musikerne som nekter å la seg bli omfavnet av et plateselskap. Selv om produksjonen til tider er litt ensforming så liker jeg tanken på full kreativ kontroll. Hans musikk har uansett via det store internett nådd meg og flere av mine venner. “Drawing Board” er klassisk singer/songwriter, med kordame på refreng. Denne formen blir jeg aldri lei av. Så lite spennede og så lite hipt, men likevel så overraskende bra hver gang jeg hører den. Sa jeg forresten at teksten er fantastisk?

Simon Joyner – “The Arsonist”
- Denne artisten ble jeg kjent med via min trofaste gitarist og perfeksjonist-mentor Erlend Aasland. Jeg mistenker Erlend for å ha blitt kjent med Simon Joyner gjennom et eller annet intervju med Bright Eyes-vokalist Conor Oberst. Uansett.  Simon Joyner er en slurvete gitarist som knapt kan synge. Og Gud så bra det er! At Conor Oberst namedropper Simon som en av sine store forbilder overrasker meg egentlig. Hvorfor ikke bare namedroppe Leonard Cohen i stedet?

Michael Martin Murphy – “The Lights of the City”
- Michael M. Murphy sin katalog består for det meste av eksepsjonelt dårlige plater.” Geronimo’s Cadillac” er likevel et veskyst-cosmic-cowboy-country-mesterverk. Vet ikke helt hva jeg mener med den beskrivelsen, men mine tanker flyr ihvertfall til Gram Parsons, New Riders of The Purple Sage, Grateful Dead og alle disse andre artistene som blander country, rock, blues og gospel som om det var en og samme sjanger.

Joe Purdy – “Outlaws”
- Joe Purdy lærte seg å spille piano i voksen alder. På “Outlaws” spiller han kun enkle akkorder uten noe mikk makk. Resultatet er fortryllende. Jeg tror ikke det finnes en eneste fancy overgang i pianospillet til Joe, og takk Gud for det. Overgangene kan en annen helt ved Elton John ta seg av.

Royal Wood – “A Good Enough Day”
- Kort, presist og rett til poenget. Mer er det ikke å si om denne gospelaktige Tin Pan Alley sangen.

The old Joe Clarks – “Welfare Hotel”
Dette bandet oppdaget jeg i billigboksen til Free Record Shop for mange år siden. Samme med denne plata fikk jeg med meg Tom House sin “White Man’s Burden”. Sistnevnte er desverre ikke lett og oppdrive, men er like bra som “Town of Ten” som “Welfare Hotel” er hentet fra.

Richard McGraw – “Natasha in High school”
- Ååååhhh for en sang. God gammeldags pop for oss unge som tror vi er eldre og mer sofistikerte enn det vi egentlig er. Richard McGraw har gitt ut tre perfekte plater. Han er som overnevte Danny Schmidt fast bestemt på å ha full kontroll over verkene sine. Sjekk Richard up på Spotify. Sårt, ubehagelig ærlig og til tider smått pompøst.

Ben Sadock – “Pity The Fool”
- Ben er en venn av Richard, og jeg ble faktisk kjent med musikken til Ben gjennom mitt bekjentskap med Richard. Denne fantastiske sangen er hentet fra et fantastisk dårlig album.

Joe West – “Reprimand”
- Joe West har jeg fulgt tett siden “South Dakota Hairdo” i 2006. Han er venn av, og på samme plateselskap som Nathan Moore. Litt mer country, litt røffere i uttrykket og nok et bevis på at jeg må besøke Santa-Fe før det er for sent.

Jeff Kanzler – “Asheville Undone”
- Hva kan jeg si? Cdbaby har vært og er fortsatt en himmel for meg når det kommer til å oppdage nytt stoff. Jeff Kanzler er en Seattle-basert singer/songwriter som ikke engang har egen nettside. Platene spiller han inn og gir og gir ut på  egenhånd, og at en av disse finnes på Spotify er egentlig ganske merkverdig. Black Top Road er en av disse sjeldne lp-ene uten svake spor. Alternativ country på sitt aller beste?

Butch Hancock – “The Damage Done”
- Butch er den tredje låtskriveren i The Flatlanders, etter Jimmy Dale Gilmore og Joe Ely. At han er den svakeste låtskriveren kan diskuteres. At han er den sterkeste vokalisten  er det ingen tvil om. Nå skal det sies at jeg alltid har satt pris på nasale vokalister (les: Dylan). Soloplatene til Butch Hancock er desverre vanskelige å oppdrive, og det er heller ikke mye å finne på Spotiy. Albumet “Ears Away the Night” fra 1995 er likevel verdt å anskaffe seg, koste hva det koste må.

Natalie Merchant – “Motherland”
- “Three chords and the truth” beskriver denne perfekte waltzen av en sang. Produsert av ingen ringere enn T. Bone Burnett. Nathalie Merchant er for de fleste kjent som frontfigur i åttitalls folk- rock bandet 10,000 Maniacs. Som soloartist viser Nathalie, som så mange andre flotte låtskrivere, at hennes hjerte er godt marinert i den amerikanske låtskrivertradisjonen. Jeg synes personlig platene hennes er litt ujevne, men de beste sangene holder et utrolig høyt nivå.

Tim Hardin – “Part of The Wind”
Jeg avslutter listen med en av de aller største låtskriverne Amerika har fostret. Tim Hardin er hva vi kaller en låtskrivers låtskriver. Med det mener jeg at verden ikke hadde vært den samme uten Tim. Han har inspirert uttallige låtskrivere rundt om i verden. “Part of The Wind” er for meg et perfekt eksempel på at en god låt egentlig ikke hører hjemme i en sjangerbås, eller ihvertfall at den kan fremføres med hell i hvilken som helst sjanger. Dette er country, jazz, soul og nesten litt gospel, alt i en og samme sang!

Relaterte poster:

• 30/07/2010 -- Helgelyd uke 30: Mindre kjente, ukjente og obskure perler vol. 2
• 23/07/2010 -- Helgelyd uke 29: Hjorten uttaler seg om ting han har greie på
• 20/03/2010 -- Ch-ch-ch-ch-Changes
• 08/01/2010 -- Banjopsykose og blått gress