Konsertpublikummet i Stavanger er ikke alltid av det lydhøre slaget. Flotte konserter kan ofte bli delvis ødelagt av pratesyke mennesker som ofte vier forbausende lite oppmerksomhet til det som skjer på scenen. Det var for eksempel tilfellet da en av mine favorittsvensker, Lars Winnerbäck, spilte på Hall Toll i fjor. Feil lokale og mange publikummere som høylydt pratet og skrålte om helt andre ting enn enn det Winnerbäck forsøkte å formidle ødela det som kunne blitt en magisk kveld. Jeg håper ikke det var grunnen til at Stavanger ikke var med på listen over stoppesteder på den etterfølgende turneen…

Publikummet på Folken onsdag kveld var imidlertid av et helt annet kaliber. Forventningene våre var store på forhånd. Hedersmannen Christer Knutsen (som jeg tidligere har omtalt her) meldte blant annet på Facebook at “hvis han er like bra som han var her i Oslo på torsdag så kan du ha så store forventninger du bare vil og ikke risikere å bli skuffet.” Han hadde helt rett. Jeg har sett Stefan Sundström spille for pinlig lite folk i Stavanger tidligere, og var derfor gledelig overrasket at så mange hadde funnet veien til solokonserten denne gangen. Så mange hadde funnet veien at Folken ikke greide å få på plass nok stoler og bord til alle. Når man annonserer med intimkonsert og sittende publikum må det være lov å forvente at arrangøren greier å levere, men det gjorde de aldeles ikke denne gangen. Vi fikk til slutt karret til oss noen stoler langs den ene veggen, og den sløve logistikken greide på ingen måte å overskygge magien som Sundström skapte.

Oppvarmingsartisten Æ forbigår jeg i stillhet. La meg nøye meg med å si at overgangen fra oppvarmingen til hovedartisten var massiv i forhold til kvalitet…

Jeg hyllet Sundström og flere andre fantastiske svensker i bloggposten “Heia Sverige” for en tid tilbake, så jeg skal ikke gjenta oppramsingen av hans mange kvaliteter som låtskriver og artist her. Alene med nylonstrengeren har jeg aldri sett ham før, og i den nakne settingen traff tekstene og melodiene virkelig rett i hjertet. Jeg har sjelden sett en artist på Folken bli mottatt med en slik varme som det vår svenske venn ble denne kvelden. Han festet grepet fra første akkord og slapp aldri taket. Vi lo, sang med, humret og felte noen tårer etter hvert som han rullet ut den ene skatten etter den andre. Han åpnet med et knippe sterke viser fra sin siste utgivelse, den knallsterke “Ingenting Har Hänt”, og supplerte etter hvert med sanger fra store deler av karrieren. Vi fikk servert deilige versjoner av flere av mine absolutte favoritter, blant annet den nydelige “Under isen” og den avsindig vakre “Näktergal“.

Jeg har samlet mine Sundström-favoritter i denne Spotify-listen. Les også bloggposten “Heia Sverige“, og sjekk ut den tilhørende spillelisten. Min liste over musikalske oppdagelser i februar ble ganske innholdsrik etter hvert. Jeg har også laget del 6 i serien “Fine sanger“.

Sundström tok også imot ønsker fra publikum, og jeg tilgir ham gjerne for at han med et flir overhørte mitt ønske om den usedvanlig morsomme sangen “Sopvisa för Jan Banan“. Særlig ettersom han serverte en overstrømmende versjon av det som har blitt min absolutte Sundström-favoritt, “Jonny Dunder“.

Spiller han i nærheten av der du bor (sjekk turnélisten) så nøl ikke med å skaffe deg billett! Jeg merker at jeg ikke greier å finne ord til å virkelig beskrive den fantastiske opptredenen, men at det er en av de beste konsertene jeg har sett på Folken er det ingen tvil om. Det er like greit å la sjefen sjøl runde av med noe av det klokeste og vakreste han sang i går:

Kärleken den kärleken
Alla vill den man vill till den
Osså åker man runt jorden fast den är bakom ens knut
Kärleken som väderleken
Åker som den vill den
Så kommer den till dej så kasta inte leken ut

Kärleken kan va ett jävla under
Ett mirakel som en blixt från dyster sky

Relaterte poster:

• 20/12/2009 -- Heia Sverige!
• 16/07/2010 -- Ørkenrock på Bryne
• 17/10/2009 -- Blodspor, fjellgeiter og vakker høstlyd
• 16/10/2009 -- Hvordan si farvel med musikk