Mitt Bylarm. Del 3: Fet rock og rosa roboter
Det er muligens noen år siden Bylarm var stedet å oppdage nye artister. I det hele tatt bar programmet preg av å være en slags massiv oppsamlingsrunde med mange relativt etablerte artister. Diskusjonene mellom de delegatene jeg møtte var ofte av typen “nei, de har vi jo sett så mange ganger før”. Derfor var det ekstra hyggelig at jeg i hvert fall oppdaget ett band jeg aldri hadde hørt om eller sett tidligere.
Tilfeldighetene styrer ofte når man har så vanvittig mange konserter å velge i, og den løypen man legger opp tidlig på dagen blir sjelden fulgt til punkt og prikke. Som nevnt i del to av denne Bylarm-oppsummeringen fikk jeg med meg det meste av konserten med Line Larsen på Sentrum scene. Et lite toalettbesøk endret imidlertid planene for resten av kvelden.
Da jeg sto og vasket hendene og ante fred og ingen fare dukket tilfeldigvis John Magne “Jønna” Evjen opp bevæpnet med et oppslått Bylarm-program. Jønna er en musikknerd av et langt større kaliber enn meg, og han graver stadig fram nye obskure utgivelser og anbefalinger når jeg møter ham. “Hei Øyvind! Sjekk dette bandet her. Det høres dødsbra ut”, sa han og begynte å lese høyt fra beskrivelsen: “Phone Joan er et skranglete, minimalistisk, 70-tallsinspirert indieprog-orkester basert på trommer, gitar og vokal og med fokus på gode vokalharmonier. De finner sin inspirasjon i band som The Dead Weather, Black Mountain, PJ Harvey, Led Zeppelin, White Stripes, Rolling Stones and QOTSA“. Siden vi setter pris på en god dose 70-tallsinspirert rock bestemte vi oss for å rusle opp til Gamla, der de skulle spille. Det skulle vise seg å være en klok avgjørelse. Phone Joan var et deilig, svett, sexy og rått avbrekk blant all indierocken og singersongwriterne på Bylarm. Bandet strødde om seg med herlige riff og den bredbeinte og allsangvennlige rocken de serverte slo meget godt an på et fullsatt Gamla. Jeg er ingen voldsom fan av The Dead Weather, men alle de andre referansene de oppga er artister jeg setter stor pris på. Phone Joan gjorde aldeles ikke skam på inspirasjonskildene.
Anført av den fortreffelige vokalisten Carina Moen leverte de en overbevisende og arrogant kraftsalve av en konsert. Bassist Randi Gudmundsen hadde også en stemmeprakt av de sjeldne, og til tider låt de to som en kvinnelig utgave av Deep Purples Coverdale/Hughes-besetning. At de to ikke akkurat var vonde å hvile øynene på trakk selvsagt heller ikke ned inntrykket, hvor politisk ukorrekt det enn kan høres ut. Det var rett og slett vanvittig gøy, og Jønna og jeg gliste bredt gjennom hele konserten. Bandet har etter sigende et album på gang, og de smakebitene som finnes på MySpace og Urørt høres veldig lovende ut. Jeg falt særlig for rockeperlen “Nanananana“.
Det strømmer ut flotte plater for tiden. Mine favoritter fra februar er samlet i denne Spotify-listen. Jeg anbefaler Sophie Zelmani på det varmeste. Jeg har satt pris på den svenske artisten i mange år, og årets plate, “I’m the Rain“, er feiende flott. Det er også den nye platen til islendingene i Seabear. “We built a fire” heter den, og beskrivelsen fra Clash Magazine er ganske treffende: “Sufjan Stevens meets an unplugged Arcade Fire“. Hør dem på MySpace. Jeg overvar en herlig konsert med Bergen mandolinband i Stavanger fredag. Er sjarmerende bluegrass på norsk din kopp med te så sjekk for all del ut albumet “Lang vei til Tysvær” på Spotify. Bandet har også forsøkt å lage musikkvideo. Resultatet ble relativt mislykket men særdeles morsomt.
Jønna og jeg trasket fornøyde ut fra Gamla og tok turen bort til Rockefeller der årets Urørt-vinner The Pink Robots skulle presentere seg for publikum. Jeg var en av veldig mange som undret seg over at dette bandet slo Norges for tiden mest lovende rockeband, Kvelertak, i kampen om å bli årets Urørt. Da bandet entret scenen og begynte å spille skjønte jeg enda mindre. Makan til intetsigende fjas er det lenge siden jeg har opplevd. Det var rett og slett irriterende å se og høre på, uansett om et av bandmedlemmene muligens vant konkurransen om å ha Bylarms korteste skjørt… The Pink Robots har visstnok bare ett klart mål, nemlig “å få folk til å føle seg bra gjennom musikken sin. Med dette som utgangspunkt, har de gjennom 2009 jobbet med å skape den varme og sjarmerende musikken de nå presenterer“. Jeg registrerte imidlertid verken varme eller sjarm i det de bedrev på scenen. Vi holdt bare ut to låter og forlot hoderystende lokalet for å forsøke å sikre oss anstendige plasser til konserten med Shining nede på John Dee.
Mye har blitt skrevet om Shining og albumet “Blackjazz”. Jeg har latt meg begeistre av platen, selv om jeg må innrømme at jeg ikke greier store doser av gangen. Det var første gang jeg så bandet live, og det var mildt sagt mektige greier. “Hello, we are Shining from Norway” lød det fra scenen og deretter satte monsteret igang med en intens maktdemonstrasjon av en konsert. Hjelpe meg for et band… I min forrige bloggpost kjeftet jeg litt på Lydverkets anmeldelse av Line Larsens konsert. Anmeldelsen av Shining er jeg imidlertid helt enig i. Jeg husker at jeg tenkte “hvordan er det mulig?!” da de herjet på det verste fra scenen. Presist, aggressivt og nådeløst er passende beskrivelser av den progressive metallen de serverte på et fullsatt John Dee. Da kraftversjonen av King Crimson-klassikeren “21st Century Schizoid Man” tonet ut ble vi stående å måpe, og jeg syntes oppriktig synd på alle de som sto i kø utenfor.
Utkjørt av mektige konserter og trasking i snø spaserte vi ned på Mono for å ta en fredelig pils i bakgården. Fem minutter etter at vi hadde satt oss ned feide plutselig kulturminister Anniken Huitfeldt med følge inn på stedet. Jeg møtte statsråden tirsdag samme uke på teatret der jeg jobber. Da møtte hun kulturlivet i Rogaland til samråd. Hva hun skulle på Mono aner jeg ikke, men jeg håper hun fikk med seg mange konserter de dagene arrangementet varte. Jeg drakk opp resten av pilsen, kikket bort på Jønna og erklærte at dette i grunnen var en passe absurd punktum på mitt Bylarm-opphold…
