feb 5 2010

2010: En usedvanlig lovende start

Etter litt over en måned kan jeg slå fast at 2010 av flere grunner står til en soleklar femmer på terningen. Hadde det ikke vært for all den irriterende snøen og de uvanlig mange minusgradene her på Vestlandet så hadde det nok blitt toppkarakter. Jeg har hatt det herlig travelt i min nye jobb ved Rogaland Teater den første uken, men jeg har rukket å høre litt på musikk også.

For oss musikkelskere har det nye året åpnet på fantastisk vis. Jeg har allerede skamrost Motorpsychos mektige «Heavy Metal Fruit» og Uncle Deadlys imponerende «Monkey Do,» og det ser ut til at anmeldere og fans rundt om i landet stort sett deler mitt syn på disse utgivelsene. De siste ukene har imidlertid en ung og usedvanlig talentfull artist fra Haugesund overtatt stereoanlegget. Og som jeg nevnte noen ganger på Twitter i uken som gikk, nekter hun å slippe taket. Jeg var så heldig å få lov til å høre et par av sangene fra Susanne Sundførs kommende album for noen uker siden, og det jeg hørte var mildt sagt lovende. Min tidligere kollega Tormod Eikill (@teikill) lånte ipoden min på jobb, og erklærte kort tid etter at han «Har hørt to låter fra den nye Susanne Sundfør-plata. Vi kan glede oss. Singelen: En dansende Judee Sill.»

Jeg er klar over at mange sikkert ble ganske lei av de ekstatiske meldingene vi spredde rundt oss om tittelkuttet og førstesinglen The Brothel, men alle jeg har spilt den for har reagert omtrent på samme måte som det jeg gjorde. Etter den første gjennomlyttingene kunne jeg ikke gjøre annet enn å måpe over hvor vanvittig bra sangen var. Jeg satt med tårer i øynene. Og da de over seks minuttene med musikalsk sjelefryd var over måtte jeg sette den på en gang til. Og en gang til…

Nå er jeg som kjent ikke tilknyttet noen redaksjon lenger, så terninger i avisspalter blir det nok en stund til jeg kommer til å kaste. Dersom jeg fremdeles hadde syslet med denslags hadde jeg imidlertid vært helt på linje med Dagbladets Eirik Kydland. Han serverte sekserterning og erklærte at sangen er «så bra at andre norske artister kommer til å begynne å grine.» Noen dager etter fikk jeg tilgang til hele albumet, og foreløpig skal jeg ikke si annet enn at resten av platen holder et like høyt nivå. Det er et mesterverk. Gled dere!

#Musikktips: Den nevnte Sundfør-singlen er på Spotify, og den fikk selvsagt hedersplassen på min liste over all den fine musikken jeg oppdaget i januar. Jeg har så smått begynt på den tilsvarende listen for februar. I serien «absurde spillelister på Spotify» har jeg snekret sammen en liste med sanger dedikert til katter. Den er dedikert til Vidar K. Schanches katt, Nikki Six. Liste nummer fem i serien fine sanger har blitt oppdatert. Til slutt må jeg nok en gang få anbefale alle de glimrende tipsene folk kommer med på Facebook-gruppen #Musikktips. Der har blant annet musikktipser @LillianSoe delt denne listen med div fine ting. Flere lister finner dere som vanlig i Spotify-samlingen.

Det finnes heldigvis en mengde nye flotte plater å kose seg med mens man venter på at Susanne Sundfør skal gi ut albumet sitt. Jeg er særlig begeistret for at Get Well Soon endelig er ute med oppfølgeren til den fantastiske «Rest Now Weary Head You Will Get Well Soon.» Den platen hadde jeg på tredjeplass da jeg oppsummerte de beste utgivelsene i 2008, og «Vexations» (hør på Spotify) kommer nok til å havne høyt opp på listen jeg lager i desember. Jeg har tidligere hevdet at musikken som tyskeren Konstantin Gropper lager låter som en perfekt blanding av Arcade Fire og Radiohead. Den beskrivelsen holder fremdeles. Det er storslått, episk og ufattelig vakkert.

Da jeg i fjor hyllet våre kjære naboer i bloggposten Heia Sverige, nevnte jeg at jeg hadde store forhåpninger til Stefan Sundströms kommende album. Da hadde jeg ikke hørt annet enn førstesinglen. Nå har jeg hørt hele den deilige «Ingenting har Händt» (Spotify) og kan slå fast at det er blant hans beste utgivelser. Det er Sundström på hans mest inderlige og stillferdige, og det er nok god grunn til å se fram til intimkonsertene han har satt opp her til lands om kort tid.

En av mine favorittmusikktvitrere er den meget sjarmerende @vidunderfull (hvem kan vel unngå å bli sjarmert av ros som dette?) I går gjorde hun meg oppmerksom på den svenske duoen First Aid Kit, og albumet «The Big Black & the Blue». I sin anmeldelse i Puls beskriver hun dem blant annet slik: «de synger også så heftig sammen at det er vanskelig å forestille seg den ene uten den andre. Hjertepumpa hopper henrykt med under første gjennomlytting.» Les hele anmeldelsen her, og sjekk ut albumet på Spotify. Liker du vakker folk med deilige vokalharmonier kommer du til å falle for musikken til Klara og Johanna Söderberg. I noenlunde samme sjanger er det også på sin plass å nevne den kanadiske singersongwriteren Basia Bulat. «Heart of my own» er en lekker liten plate. Hør den på Spotify, og sjekk særlig ut den nydelige folkperlen «Run».

Den nevnte @vidunderfull anbefalte også denne videoen fra svenskeduoens nye plate:

Som en siste anbefaling i det småtriste og nedtonede musikalske landskapet må jeg nevne «End Times» med Eels. Jeg fikk aldri somlet meg til å høre på platen da den kom, men nå har jeg endelig fått fingeren ut. Det er ikke spesielt lystige saker, men det er som vanlig aldeles briljant. Et klassisk break-up album fra Mark Oliver Everett høres jo i utgangspunktet fortreffelig ut, og han innfrir som bare det. Bare sjekk ut den tåredryppende «A Line in the Dirt«. Det er en tåreperse helt på høyde med tidligere klassikere som It’s a Motherfucker. On My Feet er minst like bra, og som helhet når albumet nesten opp til klassiske knusthjerteklassikere som «Blood on the Tracks», «The Boatman’s Call» og «Sea Change.»

(For mer lesestoff om sørgelig musikk, sjekk ut bloggposten Den melankolske varianten. Jeg har også benyttet anledning til å lage Spotify-listen Eels: En kort innføring.)

Det ville jo vært for ille å avslutte denne anbefalingslisten med slike tåredryppende referanser. Derfor tillater jeg meg å kort minne om noe helt annet. Denne måneden har også gitt oss den særdeles oppløftende platen «There is Love In You» fra Four Tet. Min tidligere kollega i Adressa, Vegard Enlid, gjorde meg oppmerksom på den finfine drømmepopen på «Teen Dream» av Beach House (hør på Spotify). Trenger du en sang som både kan få folk på dansegulvet og fart på 80-tallsmimringen kan jeg anbefale den nye singlen til Goldfrapp, Rocket. Den høres ut som noe som kunne passet i en av de fire første Rocky-filmene. Men på en god måte.

Og helt til slutt: Jeg digger Delphic og har virkelig fått sansen for debutalbumet «Acolyte» (hør på Spotify). Sjekk ut Manchester-bandets fantastiske single Counterpoint. Når det gjelder den sangen, og forsåvidt resten av platen, stiller jeg meg bak beskrivelsen som ble gitt i Q Magazine: «A euphoric fusion of anthemic techno and early U2.»

By Øyvind Berekvam • Nye og gamle plater • 1 • Tags: 2010, @vidunderfull, Basia Bulat, Beach House, Delphic, Eels, First Aid Kit, Get Well Soon, Goldfrapp, Nye og gamle plater, Stefan Sundströms, Susanne Sundfør, The Brothel, Vegard Enlid, Vexations