Mr. Kaizer og hans dødelige onkel
Den originale Uncle Deadly. Skummel type.
Da jeg i fjor fjor omtalte Interpol-vokalisten Paul Banks sideprosjekt “Julian Plenti is…Skyscraper” slo jeg fast at den platen låt slik gode soloprosjekter bør: Som et overskuddshorn av ideer og innfall det ikke alltid er plass til i et etablert bandformat. Den beskrivelsen passer særdeles godt på Geir Zahls nye prosjekt Uncle Deadly og albumet “Monkey Do”.
Med navn som Morten Abel, Thomas Dybdahl, Britt-Synnøve Johansen, Børge Fjordheim, Christer Knutsen, Thom Hell, Hans Egil Løe og Janove Ottesen på gjestelisten var enkelte nettaviser ikke sene med å hente fram det litt klamme supergruppe-stempelet. Noen supergruppe vil han ikke høre snakk om at det er, og han har heller beskrevet dette som et «overskuddsprosjekt hvor han har invitert med noen musikerkompiser til å spille på».
(Supre og mindre supre supergrupper har jeg skrevet utfyldig om i en tidligere bloggpost).
De gode hjelperne setter selvsagt preg på albumet, men ikke i så stor grad at de står i fare for å sette hovedpersonen i skyggen. Dette er et knippe sjarmerende, velspilte, velskrevne og solid arrangerte låter, og det høres virkelig ut som om alle de involverte har hatt det gøy i innspillingsprosessen. Det er selvsagt ikke vanskelig å høre Kaizers-referansene i radiosinglen “Sneakin’ Up“, og det riffet hadde garantert fått en hedersplass på et nytt album fra de jærske heltene. Utenom den sangen er det imidlertid lite som minner om oljetønnemishandling. Sammen med Christer Knutsen har han for eksempel snekret sammen en aldeles herlig sommerlåt i “The Subpoena Girl“. Det er 2 minutter og 28 sekunders pur popglede. Det er en sang som absolutt bør sendes ut til radiostasjonene når minusgradene og den vemmelige snøen har sagt farvel og blitt erstattet med sol, utepils og sommerkjoler.
Den musikalske Uncle Deadly. Ikke fullt så skummel som originalen.
Ellers banker det et countryhjerte i jærbuen. Det vises tydelig på flere av sangene, blant annet på den finfine åpningslåten “Be Careful What You Wish For“. Der henter også hedersmannen Christer Knutsen fram noen av de samme lapsteel-lydene som farget “From Grace” fra en annen velkjent rogalandsartist for noen år siden. Sangen minner også en hel del om det de glitrende bergenserne i Real Ones sysler med. “I don’t Mind” er også en liten americanaperle som sender tankene i retning den alt for ukjente amerikaneren Pete Droge (hør på Spotify). At popveteranen Morten Abel har virret rundt i studio og traktert forskjellige gitarer på albumet er det heller ikke så vanskelig å høre. Bare sjekk alle de fortreffelige poptriksene i “The Game“. Av de ni sangene er det egentlig bare én jeg ikke helt får taket på, og det er den litt for lettbeinte “Some Call That Love“. Som stor fan av The Muppet Show er jeg selvsagt også svært begeistret for at han har tatt bandnavnet fra en av de festligste karakterene fra tidenes beste tv-serie…
Tekstene holder et imponerende nivå, og i motsetning til litt for mange andre norske artister er engelskuttalen glimrende. Hør for eksempel teksten på den nydelige “Songs About God“. Den storslåtte og såre balladen traff meg rett i hjertet. Den plasserer seg i samme landskap som flere av de mektigste balladene (”Drive all Night”, “Stolen Car”) Springsteen leverte på “The River”.
I det medfølgende presseskrivet tas det ikke særlig høyde for at dette prosjektet kommer til å ta av. Selvironisk nok antydes det at overskuddsprosjektet ligger godt an til å bli “det mest undervurderte albumet i 2010“. Jeg synes ikke det er noen grunn til å frykte det stempelet. Dette er for bra til å bli oversett.
Uncle Deadly er nå tilgjengelig på Spotify. Den særdeles multimediale Zahl har også spredd en del smakebiter ut på iLike.com, MySpace og Facebook. Det kan også bestilles her.
Siden jeg har vært innom americana og country i denne bloggposten anbefaler jeg også min nykomponerte liste med de beste sangene Gram Parsons delte med verden før han tok kvelden så alt for tidlig. Året har nettopp startet, så listen over nyoppdagelser i januar er ikke lang. Det jeg har funnet av snadder finner dere i denne listen.
Jeg vil nok en gang benytte anledningen til å takke alle som bidrar med musikktips på bloggen, Twitter og Facebook. Fortsett for all del med det! :) Og siden jeg allerede har nevnt Christer Knutsen synes jeg det er på sin plass å videreformidle en anbefaling jeg fikk fra ham per mail for noen dager siden. I subject-linjen i eposten sto det rett og slett “Nå skal du faen meg høre!“.
Først var jeg litt engstelig for om jeg hadde gjort noe for å irritere den sindige og superjoviale Knutsen, men innholdet i mailen var ikke så alvorlig som det kunne virke ved første øyekast. Her følger anbefalingen, gjengitt med tillatelse fra opphavsmannen:
“Hei der Øyvind!
Hentet en bestilling på Big Dipper i går som nå går på sjuende gjennomspilling. Det skjer sjeldnere og sjeldnere, og jeg kjenner misjonæren i meg begynner å rykke.
Jimmy Webb and the Webb Brothers “Cottonwood Farm”.
Hjertet gråter og ler.
Har alltid syns Webb Brothers var sykt bra (spesiellt “Maroon” (2000)) og faren deres har jo, som du selvfølgelig vet, vært kjørelærer for låtskriver-lappen i fire tiår..
Famileprosjekt med tre generasjoner (åtte stk. Webb) og sønnen til Glen Campbell på trommer. Den kom visst ut i fjor og alt tyder på at det ikke var en stor kommersiell suksess…
Syns du, som driver å misjonerer så fint for oss andre og gir oss gode tips og råd, skulle få et igjen. Hvis du ikke liker den skal du få dobbel pris tilbake av meg personlig.
Christer”
Slike anbefalinger må man selvsagt ta på alvor. Jeg lette den opp og kjøpte den via iTunes. En smakebit og mer info finner du på MySpace. Du kan også gjøre som meg, å kjøpe den ved å følge denne lenken. (Les også litt mer om hva jeg synes om Knutsens forrige album her.)
Christer kan forresten bare slappe av. Han trenger ikke betale meg tilbake. Platen var til de grader verdt pengene.
Håper folk skjønner hva de hører når en av Uncle Deadly’s sanger spilles på radioapparatet. Gleder meg til å høre resten av albumet!