“Hvor vanskelig kan det egentlig være å spille bluegrass?” – Den setningen var utgangspunktet for en av de mest elleville opplevelsene jeg har hatt som musiker og festivaldeltaker. Anledningen var Risør Bluegrassfestival og orkesteret jeg deltok med var Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars. Vi hadde syslet med den vindskjeive countryrocken vår i en periode da vår eminente gitarist Erlend Aasland luftet ideen om å delta på den nevnte festivalen. Unge Aasland hadde nemlig lært seg å spille banjo en tid tidligere, og han hadde allerede tilbrakt noen år som banjotradjazzer. En dag i 2004 fikk han telefon fra et medlem av det lokale bluebrassbandet The Fretclimbers (ja, det er nesten obligatorisk med håpløse bandnavn innen bluegrass…).

Aasland oppsummerer sin inngang til bluegrass slik:

“De spurte om eg ville ver med i et bluegrassband siden de hadde hørt at eg hadde banjo“.

Nettopp. På kort tid lærte han seg selvsagt å spille fort nok til å bli en respektert banjotraktør (banjoist? banjospiller? banjoer?). Ettersom han uansett skulle avgårde til sørlandsperlen for å spille med dette bluegrassbandet foreslo han at vi slo følge. For som vi tenkte: “Hvor vanskelig kan det egentlig være å spille bluegrass?”. Naboene hjemme på Lura ble dermed utsatt for lyden av et særdeles uortodoks bluegrassband som la øvingene til terrassen i hagen. Så hvorfor trodde vi egentlig at vi behersket denne uramerikanske tradisjonsmusikken godt nok til å melde oss på en festival? Aasland forklarer utgangspunktet vårt slik:

“Tror vi mente at bare vi hadde banjo, mandolin og resten var akustisk – så holdt det som bluegrass“.

Så enkelt var det imidlertid ikke. Besetningen bød relativt kjapt på utfordringer. Jeg spilte pedalsteelgitar i bandet og fikk ansvaret for å spille dobro. Siden jeg også kunne tre-fire akkorder på mandolin ble den også plukket fram. Pianist Jonny tok med seg trekkspill og bassist Torje hadde ikke kontrabass og brukte dermed elbass. Trommeslager Arne tok med en skarptromme og visper. Bluegrassmiljøet er ytterst konservativt, så da vi på forhånd meldte fra om instrumenteringen var arrangørene meget skeptiske. Trekkspillet og el-bassen var ille nok, men skarptrommen likte de ikke i det hele tatt. Vi følte oss nesten like uønsket som Gram Parsons-utgaven av The Byrds gjorde da de tok med seg syrecountryen sin til countryens storstue The Grand Ole Opry i 1968.

Digresjon 1 – Litt historikk: Bluegrass har sitt opphav fra Appalachene i USA der mange immigranter fra Storbritannia og Irland slo seg ned. Musikkstilens gudfar var Bill Monroe og sammen med The Bluegrass Boys (spesielt med Earl Scruggs som et av medlemmene) satte han en standard som få har vært i nærheten siden. Sjekk ut “All the classic releases 1939-1947” for en innføring. Stavangers country-guru, Rolf Gjesdal, har gitt meg følgende anbefalinger til de av dere som er sugne på å dykke ned i musikkstilen:

– Den beste platen å lokke folk inn i bluegrassen på er fremdeles “Appalachian Stomp” (Rhino).  Har du den, helst kombinert med “The Best Of Bluegrass, Volume One: Standards” (Mercury) har du mulighet til å danne deg et overblikk over den klassiske bluegrassen. En tredje god samling med litt nyere artister er “Hand-Picked, 25 Years Of Bluegrass On Rounder Records”. Dokumentaren om Jimmy Martin, “King Of Bluegrass” er også gullgod. Syk mann.

Jeg merker at dette kan bli en forholdsvis lang bloggpost. Derfor anbefaler jeg deg å hente opp Spotify og kose deg med bluegrass-listen jeg har satt sammen for anledningen. Jeg har også fått den nevnte banjopsykotikeren Aasland til å lage listen “Blågrass og sånt…“. Jeg har tidligere skrevet om mennesker med ellers god musikksmak som nærmest fryser på ryggen og får allergiske reaksjoner bare de hører en banjo eller en steelgitar i bloggposten “Mye country for unge menn“.

Vår frontfigur, Olav Larsen, er som kjent en fargeklatt i landets countrymiljø. Vi var dermed også en smule spent på hvordan det konservative bluegrassmiljøet ville ta imot et høyst skranglete orkester med en farget person i front. Olav har relativt bra humor på dette området, og har alltid likt å leke med folks fordommer. Med fare for å tråkke enkelte hårsåre og humørløse mennesker på tærne tar jeg derfor med en av Larsens egne beskrivelser av bandet:

“The Alabama Rodeo Stars har blitt kåret til verdens beste band fra Sandnes som spiller en eller annen form for country og som har en neger (naturlig farget person) som frontfigur…”

Det var altså en broket forsamling som fordelte seg i flere små personbiler for å ta turen fra Sandnes til Risør. Min lillebror og et par av hans venner hev seg også med på turen som moralsk støtte. Den erfarne bluegrassmusikeren Erlend (den eneste som visste hvor festivalen lå) reiste ned i forveien for å nerde seg til på en ukes banjoseminar… Siden vi omtrent var like svake på geografi som vi var på bluegrassferdigheter var vi litt usikre på hva slags by Risør egentlig var, og om byen var så stor at den hadde et eget vinmonopolutsalg. Dermed la vi igjen omtrent den samme summen vi var blitt lovet i hyre på Vinmonopolet i Arendal på veien til festivalen. Litt visste vi selvsagt om byen. Vi visste at den lå på Sørlandet og at den landsdelen pleier å være fin om sommeren. Konvoien av countryfrelste sandnesgauker ble en smule skuffet da nærmere studier av veibeskrivelsen viste at festivalen ikke hadde noe som helst med skjærgård og skalldyr å gjøre. “”Hest i Villmark” hvor festivalen foregår, ligger på Gjernes langs Rv351, ytre veien mellom Risør og Kragerø“, sto det i beskrivelsen. Konvoien tilbakela dermed fire kilometer for å komme til tettstedet Søndeled og ytterligere 20 kilometer for å komme til Stabbestad.

Cactus Ranch: Teltleirer på bluegrassfestivaler er ikke som andre teltleirer...

Festivalen viste seg å finne sted på en gård/villmarksleir inne i skauen. Teltleirer av ymse slag (se bildet…) var allerede på plass da vi ankom stedet, og vi speidet en liten stund rundt etter scenen uten å oppdage den. Scenen viste seg å ligge inne i en diger låve på området. Dette var fredag ettermiddag, og etter planen skulle vi faktisk spille tidlig samme kveld. Siden dette var en av de første festivalene holdt imidlertid ikke tidskjemaet, og programmet ble forskjøvet flere timer. Ifølge nevnte Aasland ble disse timene tilbrakt i baren på låven og i teltleiren der arsenalet fra Vinmonopolet i Arendal var lagret. Det var derfor en lettere forfrisket gjeng som entret scenen i låven denne fine fredagskvelden.

Digresjon 2 – Mer historikk: Her tyr jeg igjen til countryguru Rolf Gjesdal for en forklaring:

- Det er viktig å ha fått med seg at det klassiske bluegrassrepertoaret kan sammenlignes med jazzens “standards”. Det finnes et bestemt repertoar som all bør kunne, og disse skal helst spilles på en bestemt måte. Man bør kunne historien og i det minste vite hvordan de ble spilt fra gammelt av. Sånn er det på bluegrassfestivaler og lignende verden over. Det er også en kjent sak at mange tradisjonelle bluegrassmusikere ser ned på countrymusikere på grunn av manglende teknikk/disiplin.

Dette var vi heldigvis lykkelig uvitende om da vi ankom scenen. Det er sjelden man opplever orkestre som utelukkende spiller eget materiale. At vi ankom scenen med egenkomponerte sanger tilrettelagt for bluegrassfestival var omtrent det eneste som talte til vår fordel. Siden vi hadde spilt i forskjellige band i noen år var vi forberedt på lydprøver og tilhørende prøvelser. Slikt viste det seg imidlertid å være lite av på bluegrassfestivaler. En bråte mikrofoner var satt opp på scenen og vi fikk beskjed om å ta med instrumentene og plassere oss i nærheten av dem. Enkelt og greit med andre ord. Hadde man planer om å spille solo på en av sangene var det bare å flytte seg litt nærmere mikrofonen man hadde valgt. Fascinerende.

Publikum møtte Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars med en avventende og lett forbløffet mine.  Etter en smule ustø innledning begynte vi imidlertid å få en slags følelse av at dette slettes ikke var så ille som vi hadde fryktet. Jeg kikket litt rundt meg på mine bandkolleger, og alle hadde et ganske lettet ansiktsuttrykk. Det varte ikke lenge…

Vår frontfigur så nemlig ut til å mene at publikum var i kjedeligste laget. Publikummet på slike seanser sitter høflig på stolene sine, klapper etter imponerende raske soloer og gir høflig applaus etter endt nummer. Dette var ikke nok for Larsen. Til vår store forskrekkelse la han gitaren fra seg på scenen midt i en av våre raskeste numre (Hør på Spotify), snudde seg mot oss og veivet ivrig med armene for å få oss til å spille videre. Med skrekk i blikket fulgte vi vår kapellmesters anvisninger. Vi spilte det raskeste vi kunne mens Larsen stavret seg ned trappene fra scenen og fram foran de skrekkslagne menneskene på første rad. “Å nei! Hva nå?”, for det igjennom hodet mitt der jeg slet med antydningen til krampe i mandolinfingrene.

Jeg var redd vår mann i front skulle gi seg til å rope sandnesiske ukvemsord til publikummet for å få opp temperaturen i salen, men han valgte en ganske annen strategi: Han ga seg nemlig til å danse den mest avsindige dansen jeg noensinne har sett en voksen mann utøve. Det så ut til å være en slags blanding av tradisjonell amerikansk (enmanns) linedance og en hittil uoppdaget urafrikansk stammedans. Det var danseopptrinn det aldri kan ha blitt sett maken til på noen blugrassfestival så lenge musikkstilen har eksistert. Jeg vet ikke hvem som var mest overrasket av Larsen og oss som sto på scenen, men etter at det første sjokket i salen hadde lagt seg begynte folk å reise seg og klappe som gale mens de hoiet og skrek med til sangen som de aldri hadde hørt før. Med publikum i ekstase stavret Larsen seg tilbake på scenen, holdt på å tråkke på Gibson-gitaren sin og sendte tidenes flir til sitt sjokkerte band.

Etter det opptrinnet gikk selvsagt resten av den korte konserten som en lek. En løgnasgjeng fra Sandnes og omegn hadde på merkeligste vis fått alle over på sin side. De orkestrenes om sto i kulissene for å ta over scenen etter oss hadde det sikkert på samme måte som Chuck Berry da han ventet på at den relativt usympatiske Jerry Lee Lewis skulle bli ferdig med en konsert på 50-tallet. Jerry Lee hadde til sin store irritasjon tapt myntkastet om hvem som skulle gå på scenen sist. Siden han ikke hadde planer om å la Berry vinne over publikummet avsluttet han konserten sin med å sette fyr på pianoet. Deretter gikk han av scenen til dundrende applaus og slengte følgende melding til Berry: “Follow that, nigger“.

På 20 minutter var vi blitt hele festivalens nye kjæledegger og Larsen skrev seg inn i norsk bluegrasshistorie med gullskrift. Vi fløt videre ut i kvelden og natten godt hjulpet av skamros fra publikum og whisky fra Arendal og våknet til en smertefull lørdag slik vaskekte bluegrassgutter skal og bør. For noen uker siden møtte jeg Olav på en konsert i Stavanger. “Du må finne mandolinen din og begynne å øve igjen!“, skrålte han inn i øret mitt.

Jeg er slettes ikke sikker på om jeg våger…

——-

Epilog: Historiene fra Risør er mange. Mange av de beste er av en slik karakter at de ikke egner seg på trykk noe sted. Jeg er imidlertid sikker på at historiene kunne dannet grunnlag for en film som nesten hadde blitt like morsom som denne:

Relaterte poster:

• 30/07/2010 -- Helgelyd uke 30: Mindre kjente, ukjente og obskure perler vol. 2
• 30/04/2009 -- Mye country for unge menn
• 05/09/2010 -- Festivalglimt fra studentene
• 05/08/2010 -- Bare et knust hjerte er helt