des 20 2009

Heia Sverige!

Oljepengene våre gjør oss til et ganske så selvopptatt og en smule selvhøytidelig folkeslag. Ifølge E24 spås det at arbeidsledigheten i Sverige blir over 10 prosent både neste år og i 2011. I 2017 kan den være over dobbelt så høy som i Norge. Som artikkelen påpeker har flaks i naturen gitt oss olje, og ingen andre land vil være i nærheten av å få så sterk vekst i det private forbruket de to neste årene. Derfor kan det være på sin plass å minne om at det fremdeles er en god del ting svenskene er mye bedre til enn oss. Siden det er noen dager igjen til jul oppfordrer jeg alle musikkinteresserte nordmenn til å gjøre sitt for å hjelpe våre naboer ut av finanskrisens klamme grep.

#Musikktips: Før du leser videre anbefaler jeg den omfattende spillelisten «Heia Sverige» i Spotify eller Wimp som jeg har satt sammen med god hjelp fra musikktipsere på Twitter. Jeg har ingen problemer med å innse at det ikke ville vært mulig å sette sammen en like sterk liste med norske artister som synger på norsk. Svenskene er musikalsk overlegne.

Dersom du er med på tanken om å drive litt musikalsk utviklingshjelp har du mange glimrende svenske utgivelser å velge mellom i år. Min mor utsatte meg for store mengder Mikael Wiehe i oppveksten, og jeg har virkelig lært å sette pris på det den gamle raddisen har servert av utgivelser opp igjennom årene. I år ga han ut en uvanlig hjerteskjærende og ærlig plate. Privatlivet har stort sett blitt holdt utenfor sangene hans. På «Sånger från en inställd skilsmässa» beskrev han sitt liv fra høstdagen i 2005 da kona forlot ham etter 15 års ekteskap, fram til hun kom tilbake og spurte om de ikke kunne prøve igjen. «Jag var tvungen att skriva de här texterna för att överleva,» fortalte han til Svenska Dagbladet i februar. Platen er naturlig nok en sterk opplevelse med de nakne tekstene i bunn, men den er også noe av det mest spennende har har gjort musikalsk på mange år. Han var mektig stolt over den selv også:

«Efter att ha hållit på med det här sedan jag var 17 kan jag säga, wow, här är något nytt – som jag är stolt över»

Tekster av den typen er det jo helst en av mine andre favorittsvensker, Ulf Lundell, som har stått for. Både Wiehe og Lundell fikk den den ubehagelige beskrivelsen «Sveriges Bob Dylan» tredd på seg i begynnelsen av karrierene sine. Der Wiehe viet den største delen av sin musikalske produksjon til politikken skrev Lundell i langt større grad om seg selv og sine egne demoner. Jeg liker de aller fleste av de over 25 studioplatene han har gitt ut, og han har aldri mistet gnisten og nerven. For de som fortsatt ikke kjenner til særlig mye annet enn «Öppna landskap» kan det sikkert være en utfordring å finne fram i diskografien hans. En fin samleplate du kan legge under treet til noen du bryr deg om er «Öppna landskap 75-95″ (hør på Spotify). Mine Lundell-favoritter har jeg samlet på Spotify og Wimp.

Lundell har ikke kommet med noen ny plate i år. Det har imidlertid Lars Winnerbäck gjort. Hans plate av året, “Tänk om jag ångrar mig och sen ångrar mig igen,”  havnet på min liste over årets 50 beste plater. Jeg har vært fan av ham siden jeg så ham sammen med en bråte andre svenske artister på turneen «Bland skurkar, helgon och vanligt folk» for litt over ti år siden. Det var usedvanlig glissent på Folken da Winnerbäck, Stefan Sundström, Johan Johansson, Karin Renberg og Kjell Höglund entret scenen, men den smørblide samlingen av svensker lot seg ikke affisere av det og leverte en herlig konsert. Winnerbäck hadde så vidt fått karrieren i gang og jeg hadde latt meg begeistre av albumet «Med solen i ögonen.» På Folken imponerte han stort, og de seks platene han har gitt ut i ettertid har holdt et vanvittig høyt nivå. Her hjemme er han ikke i nærheten av den samme statusen han har fått i hjemlandet. Den nydelige balladen Om du lämnade meg nu hjalp litt på oppmerksomheten da den kom ut på den irskinspirerte platen «Daugava» i 2007. Let også opp den sjarmerende dokumentarfilmen «Solen i ögonen.» Konsertversjonen av «Om du lämnade meg nu» med en Miss Li som bryter sammen i gråt er mektige greier…

Sjekk gjerne ut min liste med Winnerbäck-favoritter på Spotify eller Wimp.

Her er en liten smakebit fra filmen:


En av artistene som ikke gjorde en like god figur på den nevnte Folken-konserten var Stefan Sundström. Jeg har en mistanke om at det hadde noe å gjøre med at promillen til den finurlige figuren var i overkant høy. Det hørtes i hvert fall sånn ut da jeg så vidt møtte ham før konsertstart. Jeg hadde imidlertid gleden av å se ham i toppform på Stavangers Checkpoint Charlie noen år tidligere, og etter det måtte jeg ved første anledning ut for å lete etter plater av ham. Plater fant jeg i massevis, og det tok ikke lang tid før jeg var godt kjent med Jan Banan, Sabina, Marguerite, Gubben Grå og alle de andre tilbakevendende karakterene i sangene hans. Sundström har holdt liv i, og videreført, den svenske visetradisjonen siden han gikk lei av rock på begynnelsen av 80-tallet. I biografien på hans egen nettside oppsummerer han det slik:

1983: Tröttnar på rockmusik. Köper en akustisk gitarr, skriver visor och går en skrivarverkstad på Jakobsbergs folkhögskola.

Fantastiske viser har han skrevet en lang rekke av i ettertid. Han blander imidlertid også inn en del Tom Waits, litt Nick Cave og Stones i den musikalske kryddermiksen. Han kan være hylende morsom (sjekk Sopvisa för Jan Banan), dryppende satirisk, vemodig (hør nydelige Först när det var slut) eller feststemt (Babyland). Sundström er en av Skandinavias virkelige originaler, og dersom han dukker opp på et konsertsted i nærheten av deg bør du virkelig forsøke å få det med deg. Mine favorittplater er «Vitabergspredikan» og «Nestan som reklam,» men det er plenty med herlige historier på de andre platene hans også. Her er en liten Sundström-samling på Spotify og Wimp.

På sitt siste album har han også tatt for seg Nidelven, og den triste visen ble også valgt ut som førstesingel. Her er forklaringen på det originale valget:

Jag tycker det finns sån längtan i melodin. Och vibb av Norge, på vintern. Ska dit och spela i februari. Norge är kanon tycker jag. Vet att detta inte är en danshit direkt, men tycker att det är en grym låt att sitta och smådeppa till!

Jeg har foreløpig ikke skaffet meg det nye albumet. Inntil jeg får fingeren ut flirer jeg godt av Sundströms beskrivelse av prosessen bak platen:

«Jag slog mej i huvet förra hösten-cyklade omkull, jag var på väg hem till Miss Li, hon skulle ha fest. Tappade minnet och nästa grej jag minns är hur dom körde opp mej från operation,13 stygn. Så jag hamnade inte på nån fest, men jag fick en fin hjälm samt möjlighet att i lugn och ro beakta mitt liv. Detta resulterade i hör och häpna 38 låtar. Dom la jag i 2 högar, en lessen och en glad.»

Det lover jo meget bra.

Da de mange musikkinteresserte menneskene på Twitter fikk nyss i at jeg syslet med en Spotify-liste med svensk musikk på svensk haglet det inn med forslag. @tormb gjorde meg oppmerksom på Jonathan Johansson og hans fine album av året «En hand i himlen«. @vidunderfull tipset meg om den snurrige popmusikken til Navid Modiri. Den ivrige musikktipseren @Platearbeideren åpnet øynene mine for Magnus Johansson. Han hadde jeg ikke hørt før, og den flotte samleplaten hans har blitt spilt mange, mange ganger etter at jeg fikk tipset. @loyning minnet om Oscar Danielsons fine viser (hør på MySpace), og @Hjorten truet med unfollow meg dersom jeg ikke tok med noen sanger av Eldkvarn på svenske-listen. Selv benyttet jeg anledningen til å nok en gang tipse om Esbjörn Hazelius og hans nydelige plate «»Blunda och du ska få se». Der synger han sammen med Sara Isaksson på noen av sangene, og derfor minnet jeg også om at hun har gjort en del fine ting på egen hånd også. Bare hør på den vakre Som man bäddar. Ved hjelp av den praktiske Spotify-hjelperen «similar artists» oppdaget jeg også Staffan Hellstrand, og jeg anbefaler hans album «Elektriska gatan» på det varmeste.

For meg var årets svenske åpenbaring imidlertid Thåström. Jeg kan godt ta imot store mengder tyn for at jeg ikke har hørt noe særlig på ham tidligere. Han er en av de mange artistene på den uendelige listen over ting jeg har hatt planer om å sjekke ut. Jeg gir Fredrik Skavlan æren for at jeg endelig tok til vett. Da jeg satt i sofaen med en god bok en fredagskveld for noen uker siden tikket det inn en hissig melding fra min tidligere nevnte kamerat og Rema-kjøpmann Arve: Skru på NRK. Nå!!! Jeg fulgte rådet og fikk se det som må være en av tidenes liveopptredener på et skandinavisk underholdningsprogram. Thåström og hans musikere framførte «Kort Biografi med litet Testamente» med en sånn vanvittig nerve at jeg ble sittende å måpe. Et minutt etter at sangen var avsluttet var jeg på Spotify, og en halv time senere kunne jeg konstatere at jeg hadde oppdaget en av Sveriges aller største artister. Bedre sent enn aldri. Musikkjournalister tar som kjent sjelden selvkritikk, men jeg skal gå foran som et godt eksempel. «Kärlek är för dom» burde absolutt vært med på min liste over årets beste plater. Hadde jeg hørt den tidligere hadde den garantert havnet høyt oppe på listen. Jeg oppdaget også den aldeles nydelig og intense platen «Skebokvarnsvn. 209″ fra 2005. Er du på leting etter en saftig musikalsk julegave til gode venner kan du også satse på den ferske samleplaten «Be-bop-a-lula hela jävla dan!»

Og dersom du hadde bedre ting å ta deg til enn å se på Skavlan den fredagskvelden i slutten av november kan du sjekke hva vi ble så begeistret for her:

By Øyvind Berekvam • Musikklister, Nye og gamle plater • 7 • Tags: Eldkvarn, Jonathan Johansson, Lars Winnerbäck, Magnus Johansson, Mikael Wiehe, Musikklister, Navid Modiri, Nye og gamle plater, Oscar Danielson, Staffan Hellstrand, Stefan Sundström, Svensk musikk, Sverige, Thåström, Ulf Lundell