Den nye Cave, Cohen og Cash
I april sendte jeg ut følgende melding på Twitter: “Mark Lanegan er nok ikke bare den nye Cohen. Fare for at han er den nye Cave og Cash også“. Jeg ble behørig satt på plass av andre musikkinteresserte tvitrere. De syntes nok jeg tok vel hardt i i min beskrivelse av mørkemannen Lanegan. Jeg tok nok til en viss grad til meg tilbakemeldingene, men når jeg nå sitter her og hører på den fantastiske nye platen til Soulsavers så lurer jeg på om ikke min opprinnelige beskrivelse var helt på sin plass.
Lanegan har en ekstrem evne til å gjøre alle sanger han synger til sine egne. Han han en mektig stemme og en tilstedeværelse i låtene som jeg sjelden har hørt andre steder enn hos nevnte Cohen, Cash og Cave. Jeg oppdaget aldri Screaming Trees da grønsjen herjet som verst tidlig på 90tallet, men i ettertid synes jeg Lanegans band står igjen sammen med Nirvana, Soundgarden og Pearl Jam som et av de aller stiligste.
En sprudlende Mark Lanegan poserer villig for fotografen
Det er imidlertid som soloartist og gjestevokalist på en haug med prosjekter jeg har satt størst pris på den suverene stemmen hans. Mest kjent er han muligens som gjest og etter hvert fast medlem av Queens of the Stone Age. Lanegans stemme satte sitt umiskjennelige preg på sanger som “In the Fade“, “Song for the Dead,” “Hangin’ Tree,”, og “God Is in the Radio“, før han avsluttet sin karriere i bandet med “This Lullaby” i 2005. Det er også verdt å nevne at Lanegan var med på å skrive bandets aller største hit, “No One Knows“. I alt oppstyret rundt Queens of the Stone Age druknet soloplatene hans en smule. Det er litt trist ettersom både “Field Songs” (2001) og spesielt “Bubblegum” (2004) er fantastiske album. Sistnevnte er fullt på høyde med alt han gjorde med Queens og Screaming Trees. Den råsexy duetten med PJ Harvey på “Hit the City” er verdt prisen alene, men resten av albumet flommer over av så mye deilig, skitten og sexy rock at jeg har den høyt oppe på listen over de beste platene som er gitt ut dette tiåret. Et mesterverk, og et album som virkelig viser hva Lanegan er i stand til når han gidder. EPen “Here Comes That Weird Chill”, som ble gitt ut i forkant av “Bubblegum”, er nesten like bra, og den inneholder også den utsøkt lekre “Sleep With Me“.
Apropos mektige stemmer: Sivert Høyems nye single er ute. Sjekk ut videoen til “Moon Landing” her. Sjekk ut Spotify-listen “Sexy sanger“. Jeg har også satt sammen en Spotify-liste med mine Nick Cave-favoritter.
Merkelig at plateselskapet plukket ut akkurat dette bildet til promoteringsbruk.
Lanegans verden domineres imidlertid ikke bare av mørk, skitten rock og dystre stemninger. Gjennom samarbeidet med Isobel Campbell (se bilde…) har han virkelig fått vist at stemmen hans rommer mye mer. Den musikalske utgaven av skjønnheten og uhyret ga ut det fortreffelige “Ballad of the Broken Seas” i 2006, og jeg lurer på om ikke den godeste Robert Plant ble såpass inspirert at han i stor grad kopierte formatet på “Raising Sand” sammen med Alison Krauss. Den andre platen Lanegan og Campbell gjorde sammen, “Sunday at Devil Dirt”, er minst like bra som den første, og det er absolutt verdt å håpe at de to gir oss flere plater. Det er Campbell som står for det meste av låtmaterialet på samarbeidsplatene, og jeg har et lite håp om at Lanegan bidrar mer som låtskriver ved en eventuell tredje utgivelse. Men kanskje sparer han de beste låtene til en ny soloplate. Det begynner jo å bli en stund siden.
Han har ikke nøyd seg med å låne ut stemmen til talentfulle kvinner. I 2007 greide det britiske produksjonsteamet Soulsavers å lokke Lanegan til å synge på deres andre utgivelse. “It’s Not How Far You Fall, It’s the Way You Land” ble nok en fjær i hatten for Lanegan, og der viste han nok en gang hvilken glitrende tolker han er. Han blåser nytt liv i Stones-låten “No Expectations“, og tilfører Neil Young-balladen “Through my sails” en dybde jeg ikke finner i komponistens originalversjon. Året etter kom det også endelig en plate ut av samarbeidet mellom Lanegan og Greg Dulli, eller The Gutter Twins, som de liker å kalle seg. Lanegan hadde tidligere bidratt på Dullis plater med The Twilight Singers, men på “Saturnalia” kom endelig resultatet av samarbeidsalbumet de to hadde jobbet med siden 2003 for en dag. Platen var verdt ventetiden…
Som nevnt sitter jeg og hører på det foreløpig siste kapittelet i Lanegans vanvittige karriere. Etter fire-fem gjennomlyttinger framstår “Broken” av Soulsavers som noe av det aller beste Lanegan har bidratt på. Den havner garantert høyt oppe på min liste over årets plater. Albumet burde strengt tatt vært kreditert Soulsavers & Mark Lanegan, men sånt gidder han sikkert ikke bry seg om. Han nøyer seg med å gjøre fantastiske sanger som “You Will Miss Me When I Burn” og “Some Misunderstanding” til sine egne. At Mike Patton også er invitert med på laget skader jo heller ikke resultatet. På “Unbalanced Pieces” slår Lanegan og Patton sine pjalter sammen på refrenget, og resultatet er sjokkerende bra. Bonnie “Prince” Billy, Richard Hawley og Gibby Haynes er også med på albumet og gjør sine saker meget bra. Det er imidlertid Lanegan som stjeler showet.
Albumet er nettopp lagt ut på Spotify. Jeg kjøpte det på iTunes og angrer ikke på at jeg brukte 80 kroner på den investeringen. Flere av låtene, deriblant fantastiske “Unbalanced Pieces”, kan sjekkes ut på MySpace. Siden jeg er en såpass snill musikkblogger har jeg også utvidet den Lanagan-relaterte spillelisten på Spotify. Demp belysningen, hent noe godt å ha i glasset og nyt.
Han har en stemmeprakt og en evne til å tolke andre materiale som kan måle seg med Johnny Cash. Han har den samme intelligente råskapen som Nick Cave er kjent for. Han er også en låtskriver som på sitt beste er i nærheten av Cohen. Jeg er selvsagt stor fan av alle de tre nevnte legendene, men min favorittmørkemann er definitivt Mark Lanegan.
Den nye Cave, Cohen og Cash? Joda. Jeg står for den uttalelsen.
Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!
