Galskapen på dette magiske albumet går blant annet utover trikkekonduktører, søvnige fugler, paven i Roma, politiet, en forhekset prinsesse, leketøybutikker og en grønn papegøye i en snor. De fleste trekker fram “Juba Juba” som det beste våre to venner i tunnelen skapte, men selv om den platen selvsagt fortjener en hedersplass i norsk musikkhistorie når den ikke forgjengeren til knærne. At klassikeren fra 1980 ikke nådde opp på topp fem da Morgenbladet kåret de hundre beste norske platene i 2011 var etter min mening den aller største skandalen ved kåringen. “Juba Juba” har muligens like artige sanger, men den musikalske innpakningen er ikke like spennende.

Alt stemmer på “Fiskepudding! Lakrisbåter!” Den overveldende musikalske kreativiteten kombineres med så mye politisk ukorrekt tematisk galskap at det er et under at det i det hele tatt ble folk av oss som ble utsatt for den i en påvirkelig alder. Da Adresseavisen feiret gjenutgivelsen av duoens plater på cd i 1999 skrev anmelderne at “det er 17 låter her og alle er bra“. Det er en helt korrekt oppsummering.

Min lillebror Rune og jeg deler begeistringen for denne fenomenale platen. Vi ble ikke bare utsatt for disse to galningene på plate. Jeg kan sannsynligvis skryte på meg at den aller første skikkelige konserten jeg noensinne var til stede på var med Knutsen og Ludvigsen i en idrettshall i Farsund. Der var hele familien med, og min lillebror (som ble født det året “Fiskepudding! Lakrisbåter!” kom ut) var veldig utålmodig i forkant av konserten: “Komme ikkje de der Knutsen og Vigsen snart?” lurte han. Av selve konserten husker jeg ikke annet enn at min mor klaget på at det hele var for høyt samt at det var elektriske gitarer på scenen. Jeg mener å huske at jeg syntes disse gitarene var veldig stilige. Ofte har jeg jo gitt KISS og Ace Frehley en stor del av æren for at jeg fattet interesse for musikk og spesielt gitarer, men det spørs nok om ikke våre to venner i tunnelen har hatt større påvirkningskraft enn jeg tidligere har innsett.

#Musikktips: Jeg har samlet alle mine favoritter fra Knutsen & Ludvigsen i én Spotify-liste.  

Nå som min lillebror og jeg har blitt relativt voksne og relativt ansvarsbevisste skulle man kanskje trodd at begeistringen for Knutsen & Ludvigsen hadde bleknet en smule. Det har heldigvis ikke skjedd. De gangene vi møtes i festlig lag er en gjennomgang av duoens beste sanger fortsatt obligatorisk (ofte kombinert med hjertelige fremføringer av klassiske Queen-sanger). Dette har gitt oss usedvanlig mange artige minner. For et par år siden reiste vi til Bryne for å se Nick Oliveri på festivalen Ranglerock, og for å komme seg hjem fra denne bygda på Jæren er tog det enkleste alternativet. Hva er da mer naturlig enn å synge en forfriskende versjon av “Til byen“? Det må nok innrømmes at den kvinnelige konduktøren ikke var like begeistret for skrålingen på tekstlinjer som “men det må være no’ gaaaaaaaalt med toget. Nå har vi reist i mange minutter og enda er vi ikke i byen…” Vi mente bestemt at fyrbøteren burde spa på køl og at konduktøren burde klippe høl. Da våre velmente forslag ikke ble tatt til følge av den nevnte konduktøren ble hun selvsagt møtt med tekstlinjen “Hei! Ja, kjære frue ikke vær så bisk, for vi skal kjøpe fisk“. Det ble heller ikke spesielt godt mottatt…

Det eneste jeg ikke liker med platen er alle plystrepartiene. Dette skyldes nok det faktum at jeg ikke kan plystre. Dette har jeg til gjengjeld blitt mobbet kraftig for gjennom store deler av livet. Det betyr at jeg dessverre ikke kan plystre med til den fenomenalt underholdende “Ingenting så spennende som det“. Når de andre plystrer til klassikerne på denne platen tar jeg til gjengjeld kraftig igjen på andre lydeffekter. Jeg er spesielt god på froskelydene på “Padde Dø“.

Blant de mange gullkornene på “Fiskepudding! Lakrisbåter!” er “Klomse” et av de mest skinnende. Duoen beskriver sangen slik i det nevnte innleggsheftet: “Drømmen var å lage en trommesolo som umerkelig gikk over i at hele trommesettet med trommeslager falt ned en farlig trapp. Etter mange forsøk fikk vi det nesten til.” Sånn høres det ut også.

“Knutsens drøm” er også en klassiker, selv om jeg syntes den var en smule skummel i barndommen. Sangen viser hvilke fortreffelige melodisnekkere de to var, og skiftene mellom dur og moll er lekre. At sangen også lærte oss barn at vi burde være skeptiske til Onkel Politi og andre autoriteter trekker heller ikke ned. Han kom tross alt med håndjern og med bil for å sette våre to venner i fengsel like til april. Ludvigsen tok heldigvis nesa hans og snurret den en stund.

Musikalsk spenner det fra absurd visesang via rockabilly til psykedelisk disco og en hel del elementer jeg ikke er i stand til å plassere i en normal musikkhistorisk referanseramme. Hva kan man for eksempel si om “Jeg er en forhekset prinsesse?” En drøyere syretripp er sannsynligvis aldri skapt i Norge, og dette var tross alt en barneplate…

“Jeg kjenner ikke mange jenter” er en annen av favorittene mine. Sangen inneholder det som etter min mening er den beste tekstlinjen i en norsk sang gjennom tidene. I innleggsheftet til samleplaten Knutsen og ludvigsens verste” beskrives dette slik: ““Over sengen henger Nøffenøff i kloroform”. Ingen, aller minst vi, kan gi en troverdig forklaring på hva denne linjen har i en barnesang å gjøre.”

Da Spellemannprisen for 2011 ble utdelt tvitret jeg følgende:

Knutsen & Ludvigsen burde vunnet barneplateprisen hvert eneste år så lenge #spellemann eksisterer.

14/01/2012 23:27 via TweetDeckReplyRetweetFavorite

@Berekvam

Øyvind Berekvam ♫

Det er en uttalelse jeg absolutt står inne for. Australsk kengurustemme og mongolsk strupesang går nemlig aldri av moten.

Denne gjengen er troende til litt av hvert.

Hva er det første som faller deg inn når du hører ordet “gospel”? For noen dager siden la jeg det spørsmålet ut på Facebook og Twitter, og responsen var uventet stor. Av tilbakemeldingene jeg fikk kan jeg enkelt trekke slutningen om at fordommene mot denne religiøse sangformen, som stammer fra baptistkirkene i USA på 1800-tallet, lever i beste velgående. “Gladkristne”, “korsang” og “hallelujah” var blant ordene som gikk igjen i Twitter-meldingene jeg mottok. “James Brown i Blues Brothers”, Dylans kristne periode, Mahalia Jackson og Andrea Crouch var andre innspill. På Facebook var noen faktisk politisk ukorrekte nok til å svare “feite fargede damer” på spørsmålet mitt.

Overraskende nok var det ingen som trakk fram den mest kjente nidvisen om sjangeren, nemlig Øystein Sundes “Frøken Bibelstripp“. Åpningslinjen i den sangen setter ord på det som i hvert fall slår meg aller først når jeg tenker på sjangeren: “Rett ut av Ten Sing med puppen i været”.

Jeg vil anta at de fleste som sysler, eller har syslet, med gospelsjangeren er ganske lei av akkurat den Sunde-visen. Eller kanskje de ikke bryr seg? En annen mulighet er at de faktisk aldri har hørt den. Landets gospelmiljøer lever jo i beste velgående et stykke utenfor den verdenen de fleste andre musikkinteresserte befinner seg i. Det store flertallet av befolkningen blir jo ikke utsatt for gospelkorene utenom ved juletider. Da dukker de til gjengjeld opp på en mengde juleplater og julekonserter med brede smil, avanserte akkordprogresjoner og kaukende vokalakrobatikk. Jeg falt litt for denne beskrivende fempunktslisten:

@Berekvam1. Synkoper2. #5#93. Orgel4. Drive/vamp i slutten5. Stygg gitarlyd - gjerne med chorus

25/04/2012 19:37 via Tweetbot for iOSReplyRetweetFavorite

@kjellfjell

Kjell Rune Fjellheim

Oslo Gospel Choir i sving. Mange av sangerne benyttet anledningen til å vinke til slektninger i salen.

I Store Norske Leksikons oppføring om gospel står det at soulmusikken fra 1960-årene og fremover i stor grad er en verdslig utgave av gospel. Det vises også til at artister som Sam Cooke og Aretha Franklin begynte sine karriere i kirken. Det siste avsnittet i beskrivelsen er nok imidlertid det som gjør at flere av oss har et anstrengt forhold til sjangeren: “Gospelmusikken har i de senere år slått igjennom mange steder i Europa, ikke minst i en del kristne ungdomsmiljøer. I Norge finnes det etter hvert flere kor, f.eks. Oslo Gospel Choir, som har spesialisert seg på formen“. For meg har den moderne utgaven av denne ultraamerikanske musikktradisjonen alltid framstått som masete, belærende og flinkisplaget. Sjangeren har i sin glinsende utgave framstått som alt vi ikke liker med amerikansk kultur. Gospel får meg til å tenke på TV-predikanter og sjangeren framstår på sitt verste som den musikalske versjonen av Fox News. Det gladkristne aspektet ved musikken føles slitsomt, men det er mer det musikalske enn det religiøse jeg sliter med.

Det er kanskje litt urettferdig å avfeie en hel sjanger på grunn av de mest eksponerte delene av den. Jeg er tross alt stor fan av en annen musikksjanger som har de samme røttene som gospel, nemlig country. Det er jo som kjent tåpelig å rynke på nesen over country på grunn av Billy Ray Cyrus og Shania Twain. (Dette temaet har jeg for øvrig omtalt nærmere i bloggposten “Mye country for unge menn“). Det finnes selvfølgelig mye snadder på gospelfronten bare man vet hvor man skal lete. Eller bare man har gode ambassadører som har peiling. I min bekjentskapskrets finnes det heldigvis mennesker som på kort varsel leter fram godbiter. En av de som meldte sin hjelp da jeg kom med en høflig forespørsel var Aftenblad-journalist og gitarist Tormod Eikill. “Sjekk ut Soul Stirrers med Sam Cooke. Og Sister Rosetta Tharpe,” var hans umiddelbare tilbakemelding. Eikill har også sydd sammen den omfattende Spotify-listen “Gospel og nestengospel“.

Blant de mange svarene jeg fikk fra folk på Twitter føler jeg også at denne anbefalingen bør nevnes:

@Berekvam 💗💙mavis 💚staples💛❤!!!!

25/04/2012 14:48 via Twitter for iPhoneReplyRetweetFavorite

@sailorine

Sailorine ♫

At det er et nært slektskap mellom gospel og country hersker det som nevnt liten tvil om. Og dette var strengt tatt utgangspunktet for at jeg begynte å kikke litt nærmere på førstnevnte sjanger. Denne uken slipper i tillegg orkesteret The Hank W. Rodgersons Gospel Experience sin første utgivelse. Bak dette særdeles lite praktiske bandnavnet skjuler det seg et knippe musikere med en høyst broket bakgrunn. Gjengen er ledet av min gode venn Olav Larsen, en mann som har minst like god peiling på gospel som han har på country. På sin Facebook-side stiller bandet store spørsmål som: “Hvem skal du vende deg mot når du har brent alle bruer utenom den du selv står på?” “Hvem skal du vende deg mot når livet smaker mer av døden enn livet selv?” Det originale gospelprosjektet har ingen svar. De har imidlertid en oppfordring som kan være verdt å følge: “Vend deg i retning av en pub, bar, bule eller et annet lugubert utested der du har muligheten til å oppleve The Hank W. Rodgersons Gospel Experience”.

Sånn. Det var vel nok reklame for orkesteret. Jeg ba også Olav formulere noen setninger om hans forhold til gospel, og dette er svaret jeg fikk:
“Om det fantes en mastergrad i amerikansk låtskriver-kunst ville et av de fem årene omhandlet gospel. For så sterkt tror jeg denne type musikk har påvirket alt fra country, soul og helt tilbake til blues-sjangeren. Alle tre er sjangre jeg setter enormt stor pris på. Det handler kanskje mest om tradisjon for min del, da jeg ikke selv er troende. Ikke minst handler det om å kunne bruke disse enormt sterke og effektive rammene til å uttrykke min musikk. Det er nesten Americana, men så er det ikke helt det likevel liksom. Gospel og country har veldig sterke bånd. Jeg tror det handler om at country har sterke bånd til dette med oppvekst og miljøet man kommer fra. Og veldig ofte er oppveksten og miljøet til mange fra landsbygda sterkt preget av religion. For det meste i form av gudsfrykt når en skriver selv med rom for lovprisning når en synger sanger fra, eller sanger sterkt inspirert, av barndommen”.

#Musikktips: Olav Larsen har også satt sammen spillelisten “Gospel according to Olav” i Spotify. Jeg tillater meg også å nevne min egen liste “Songs about God“. Listen finnes også på Wimp. Erlend Aaslands glimrende liste “Gospel for non believers“ anbefales også på det varmeste. Vi kan heller ikke unngå å trekke fram Hank Williams.  

Mitt forhold til gospel er som dere for lengst har skjønt noe ambivalent. Jeg tør likevel med overbevisning hevde at vi her i Stavanger-regionen har hatt landets stiligste orkester i sjangeren. Bandet jeg snakker om er det legendariske The Silver Voices. Dette musikalsk meget sterke mannsgospelkoret ga bare ut én plate, “Songs we love so dear” i 1997. Den finnes ikke på noen streamingtjenester men dersom du bedriver litt detektivarbeid rundt omkring i landets bruktsjapper greier du kanskje å oppdrive den. Denne gjengen hentet alltid sitt materiale fra solide kilder og framførte det med en energi som jeg ellers ser lite av i gospelsjangeren. Jeg fikk gleden av å oppleve comebacket deres i 2006, og det hadde absolutt ikke vært feil med et comeback for eksempel i anledning 20-årsjubileet for det nevnte albumet. Ettersom jeg tidligere nevnte Tormod Eikill er det også på sin plass å nevne bandet han spilte i på 90-tallet sammen med Børge Fjordheim, Gulleiv Wee og Inge Engelsvold: Janne Hagens Gospel Combo. 

Som en passende avslutning har jeg lyst å nevne den amerikanske trioen Holmes Brothers. For mange år siden fant jeg tilfeldigvis albumet “Speaking in tongues” og ble svært begeistret for det de tre veteranene leverte. I fjor havnet jeg tilfeldigvis på en konsert med dette orkesteret i Sandnes, og det er noe av det mest elleville jeg har opplevd fra en scene. Hvorfor den gjengen ikke spiller på store scener over hele verden kan jeg ikke begripe. Vi som var til stede lot oss særlig imponere av trommeslagerens vanvittige stemmeprakt. Jeg fanget noen få minutter av trioens versjon av “Amazing Grace” på film. Magisk:

I følge Rolling Stone Magazine var det Mastodon som tok initiativet til samarbeidet etter bandmedlemmene sto bak scenen og så Feist spille under tvshowet “Later…with Jools Holland” i oktober i fjor. I likhet med de fleste andre som ser Feist live lot metalbandet lot seg begeistre: “We thought, ‘Why don’t we see if they want to collaborate somehow, someway?” uttalte gitarist Bill Kelliher til magasinet. Uten å orientere henne annonserte de så planene om å covre en av sangene hennes. “Next thing I know, they had announced on MTV that they were gonna cover a song [of mine],” forklarer hun.

Det siste året har vi som kjent opplevd hvor galt det kan gå når store artister bestemmer seg for å samarbeide. Enkelte av oss sliter fortsatt med å riste av oss smertene vi ble påført av Lou Reed og Metallicas heslige samarbeidsalbum “Lulu”. Samarbeidet, som straks ble døpt “Loutallica”, ble møtt med fortjent hånlatter verden over. Her hjemme ble det blant annet opprettet en egen støttegruppe på Facebook for de som hadde vært så uheldige å høre James Hetfield brøle “I am the table!!!” i førstesinglen fra albumet. Et kjapt YouTube-søk på frasen “I am the table” oppsummerer responsen fra publikum verden over.

Mastodon og Feist gjør heldigvis sine saker langt bedre. Førstnevnte hamrer ut en bortimot perfekt versjon av “A Commotion” og det høres virkelig ut som om sangen opprinnelig ble skrevet med en slik massiv behandling i tankene. Feist tar for seg “Black Tongue” og pakker sangen inn i et spøkelsesaktig lydbilde der hennes distinkte gitararbeid dominerer. Hun forklarer valget av sangen slik: “Black Tongue’ is speaking in my kind of elemental language – about diamond and earth and sky. It’s all just in a language that I already sort of speak lyrically. It was pretty easy to climb into that one.” Mastodon-gitaristen forklarer sangvalget deres slik:  ”A Commotion’ just kind of stuck out to me. I could hear the opening riff, a single A-note.”

På Facebook-siden sin oppsummerte hun utgivelsen på en fortreffelig måte i forkant av utgivelsen: “I can’t believe this is finally happening“. Jeg hadde ikke hatt noe imot enda mer samarbeid av dette kaliberet, og som Mastodon-gitaristen sier: “Who knows? This could be the new Mastodon direction”.

Nyt begge versjonene her:

#Musikktips: I fjor satte jeg med god hjelp fra musikktipsere på Twitter sammen en liste med kule coverversjoner. Den finnes i både Spotify og Wimp. Les også mer om de beste coverversjonene i bloggposten “Cover me“.

Der de fleste trekker fram “Blood on the tracks”, “Desire”, “Blonde on Blonde”, “Highway 61 Revisited” eller “Bringing it all back home” tviholder jeg på den skammelig undervurderte platen han ga ut i 1978. At ”Street-Legal” ikke er mer omtalt i biografier og omtaler av Dylan skyldes vel i stor grad at platen havnet midt i mellom hans andre storhetstid på 70-tallet og det store sjokket han utsatte blodfansen for da han sto fram som nyfrelst predikant med ”Slow Train Coming” i 1979.

Det er jo som oftest Dylans tekster som trekkes fram når man skal forklare hvorfor han er så viktig i musikkhistorien. Protestsangene fra 60-tallet nevnes til det kjedsommelige, og snakker man med folk som har et helt ordinært forhold til Dylan får man ofte høre setninger som ”han synger jo som ei ku, men jeg må innrømme at tekstene hans er gode…” Det har alltid irritert meg at Dylans melodier blir oversett, og jeg våger å påstå at ingen andre av hans klassiske plater har så mange fenomenale melodier som nettopp ”Street-Legal”.

Dylans mest forhatte liveplate. Jeg liker den...

Hvor høyt man setter ulike plater har selvsagt alltid mye med det øyeblikket man først oppdaget dem å gjøre. De første gangene man blir eksponert for enkelte musikkstykker henger ofte igjen resten av livet. Jeg ble født året før ”Street-Legal” kom ut, og oppdaget albumet da jeg som guttunge lå begravet i barndomshjemmets vinylsamling. Vinylsamlingen inneholdt relativt få Dylan-plater. Så vidt jeg husker var Dylan bare representert med nevnte ”Street-Legal” og hans kanskje mest utskjelte konsertplate – ”At Budokan”. De to platene var min inngang til Dylans univers, og selv om jeg i løpet av ungdomstiden raskt oppdaget at det finnes langt bedre liveplater enn Budokan-albumet har jeg fortsatt et kjærlig forhold til det. Jeg tilbrakte mange timer med den platen på ørene og det store heftet med sangtekstene i fanget. Som Springsteen sang: “we learned more from a three-minute record than we ever learned in school“.

Jeg husker godt at Morten Ståle Nilsen oppsummerte ”At Budokan” med ordene ”Fløyta! Den helvetes fløyta!” i musikkmagasinet BEAT for mange år siden, og jeg må innrømme at akkurat det instrumentet er en smule plagsomt tilstede. Det er imidlertid også ganske så deilig å høre Dylans mange klassikere framført med så uvanlig gjennomførte arrangementer. Det er jo langt å foretrekke framfor Dylan-konsertene der man må sitte i tre minutter og gjette før man oppdager hvilken sang han faktisk holder på med…

Et av ankepunktene mot ”Street-Legal” har ofte vært den grumsete produksjonen. Albumet har blitt beskyldt for å være uferdig og rotete. Mange har også hevdet at det tekstmessig er uklart og uforløst. Da jeg som guttunge satt med øreklokker foran stereoanlegget var jeg heldigvis for ung til å være klar over slike musikkpolitiske sannheter. Jeg var ikke opptatt av å sette platen inn i noen dylanologisk sammenheng. Jeg var ikke opptatt av å finne ut hvordan platen dannet grunnlaget for hans kristne periode i årene etter. Det var ikke tekstene som fenget meg – det var melodiene og arrangementene.

Her kan det være på sin plass å rette en takk til min mor som hadde denne i vinylsamlingen sin:)

Albumet åpner på deilig innbydende vis når ”Changing of the guards” fader inn fra ingenting til Dylan åpner munnen med ordene ”sixteen years”. De ordene innleder en sju minutters ferd inn i en sang jeg ikke har den fjerneste anelse om hva handler om. Klokere hoder enn mitt har forsøkt å finne ledetråder i de mange versene, men jeg har en ørliten mistanke om at Dylan for en sjelden gangs skyld gjorde noe som de aller fleste andre pop- og rockmusikere har gjort med hell mange gang: Han plukket de ordene og linjene som klang best sammen med musikken. Og når vi snakker om en ordsmed av Dylans kaliber er det etter min mening aldeles akseptabelt å nyte ordene uten å måtte forstyrre den musikalske opplevelse med å lete etter en dypere mening. Orgelet surkler og skinner, et par akustiske gitarer driver sangen kontant framover, blåserne gjør akkurat det de skal og de kvinnelige gospelkoristene som gjentar Dylans tekstlinjer låter himmelsk.

“Gentlemen, he said
I don’t need your organization, I’ve shined your shoes
I’ve moved your mountains and marked your cards
But Eden is burning, either brace yourself for elimination
Or else your hearts must have the courage for the changing of the guards”

Albumet ble innspilt i løpet av bare fire dager i april 1978 i en kort pause mellom turnévirksomheten. De ni sangene som finnes på albumet ble innspilt sammen med noen få andre komposisjoner, og ifølge ymse biografier skal Dylan ha vært ganske så bestemt på hvilke sanger som var verdige en plass på platen. Særlig de amerikanske kritikerne var lite begeistret for det ferdige resultatet, og jeg undrer meg over hvordan det er mulig å ikke sette pris på sanger som den nydelige ”Baby, Stop Crying”, den sjarmerende “True Love Tends to Forget” og den gåtefulle “Señor (Tales of Yankee Power)”.

Albumets definitive høydepunkt er imidlertid sangen som etter min ringe mening er Dylans aller vakreste sang: ”Is your love in vain”. Aldri tidligere og aldri siden har han skrevet en enklere og mer gjennomført vakker kjærlighetsballade enn den.

”Do you love me, or are you just extending goodwill?
Do you need me half as bad as you say, or are you just feeling guilt?
I’ve been burned before and I know the score
So you won’t hear me complain
Will I be able to count on you
Or is your love in vain?”

Dylan har skrevet mange sanger i etterkant av havarerte kjærlighetsforhold. Mange av dem er sinte, bitre eller triste. ”Is your love in vain” er ingen av delene. Sangen setter i stedet ord på de følelsene og den usikkerheten man opplever når man vurderer å kaste seg ut i livet på nytt sammen med en annen person.

#Musikktips: Jeg har samlet mine Dylan-favoritter i Spotify og Wimp. Nyt “Street Legal” her:

Albumet ble ikke spesielt godt mottatt i Dylans hjemland. Greil Marcus hamret særlig løs vokalarbeidet på albumet og mente at dette gjorde platen ”simply impossible to pay attention to for more than a couple of minutes at a time”. I England var kritikerne langt mer positive, og NMEs anmelder mente at ”Street-Legal is Dylan’s second major album of the seventies”. Som nevnt var mange kritiske til produksjonen, og det må sies at den overhalingen albumet fikk da det ble remikset i 1999 fikk mange til å oppdage platens storhet.

For en stund siden var jeg medvirkende på en Dylan-debatt på Studenthuset Folken i Stavanger. Der gjorde jeg meg en smule upopulær blant professorene i debattpanelet da jeg hevdet at ”det verste som kan skje med Dylans sanger er at professorer diskuterer dem på slike møter”. Professorene ble usedvanlig sure. Jeg holder imidlertid fortsatt fast på den påstanden. Jo mer man opphøyer en artist som Dylan i skolerte kretser jo høyere blir terskelen for å oppdage musikken hans. Og det er jo litt synd dersom høytravende og selvhøytidelige debatter om Dylans plass i litteraturhistorien bidrar til å gjøre ham utilgjengelig for folk som ikke har tilbrakt størsteparten av voksenlivet på et universitet. Jeg har derfor et musikkpolitisk ukorrekt råd til alle de som ikke er fans og som av forståelige grunner er skeptiske når professorer eller musikknerder som meg gnåler om hvor fantastisk Dylan er: Kjøp ”Street-Legal” og ”At Budokan”. Nyt melodiene og ordene. Så oppdager du garantert resten av gullkornene i den fantastiske produksjonen hans etter hvert.

Alle som er opptatt av populærmusikk er selvsagt kjent med at den kanskje beste kilden til sannhetsord er den legendariske filmen ”This is Spinal Tap”. I den filmen setter de to hovedpersonene, David St. Hubbins og Nigel Tufnel, ord på et fenomen som har preget rocken:

”It’s such a fine line between stupid, and uh…clever”

Jeg har satt meg fore å lage en liste over personer som på hver sine unike vis har gitt rocken og seg selv et dårlig rykte. Det strekker seg fra det makabre via det latterlige til det åndsvake:

Roger Waters
Waters har vel flere ganger innrømmet at han kan være en vanskelig person å elske. De siste årene kan det synes som om han har blitt en smule mildere stemt, og det er sikkert ikke dumt å tenke litt på ettermælet sitt når karrieren nærmer seg slutten. Det er imidlertid vanskelig å glemme at Waters fikk inspirasjon til “The Wall”-prosjektet etter at han spyttet en fan på første rad i ansiktet i 1977. At han behandlet resten av Pink Floyd som gjestemusikere på bandets egne plater og at han sparket Rick Wright er også en smule vanskelig å tilgi. Waters var både forbauset og forbannet over at de andre fortsatte Pink Floyd uten ham og flere søksmål fulgte utover 80-tallet. Waters likte blant annet dårlig at bandet brukte den store oppblåsbare grisen i scenesammenheng, og i en rettsak ble det slått fast at de måtte kreditere Waters for “the original pig concept”.

Prince
Sjelden har en artist blitt så totalt latterliggjort som da Prince erklærte at han ikke lenger ønsket å bli omtalt som ”Prince”. Han erstattet artistnavnet med et symbol i 1993 og karrieren hans har aldri vært den samme siden. Det var vanskelig å forstå symbolikken i navneskiftet og hans egen forklaring var ikke akkurat av det oppklarende slaget: “The only acceptable replacement for my name, and my identity, was the Love Symbol, a symbol with no pronunciation, that is a representation of me and what my music is about. This symbol is present in my work over the years; it is a concept that has evolved from my frustration; it is who I am. It is my name.” Nemlig.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Richard Ashcroft ser så gretten ut i denne videoen...

Allen Klein
Klein sikret seg tidlig kontrakter med Sam Cooke, the Animals, Herman’s Hermits og Bobby Darin. For ettertiden har han blitt framholdt som et av de fremste eksemplene på de personene som oftest har fått skurkerollene i musikkbransjen: Managerene. Klein var i konflikt med Paul McCartney i forbindelse med oppløsningen av Beatles, men sikret medlemmene en lukrativ ny avtale. Forretningsmannen sikret seg også rettighetene til alle Stones-sangene fram til 1971 etter et rettsoppgjør med bandet. Keith Richards har omtalt dette som en dyr lærepenge. At Klein eide Stones-låtene førte også til at han fikk 100 prosent av alle royalties fra The Verve-hiten ”Bitter Sweet Symphony”.  Verve-hiten er nemlig basert på et klipp fra Andrew Loog Oldhams orkesterversjon av Stones-låten “The Last Time“. Klein gikk til sak og vant. Absurd nok er sangen i dag kreditert Jagger/Richards. Richard Ashcroft skrev teksten men har i likhet med resten av bandet vært nødt til å leve med at superhiten deres indirekte har bidratt til å finansiere alkoholforbruket til Keith Richards og barnebidragene til Mick Jagger. Som bassist Simon Jones sa: “We were told it was going to be a 50/50 split, and then they saw how well the record was doing. They rung up and said we want 100 per cent or take it out of the shops, you don’t have much choice.”

Medlemmene av The Verve burde nok ha lest skiltet som Allen Klein visstnok hadde oppslått på pulten sin på 60-tallet: ”Though I walk in the shadow of the valley of evil, I have no fear, as I am the biggest bastard in the valley.”

Ted Nugent
Det er ikke mange musikere og artister som åpent har innrømmet tilhørighet til den politiske høyresiden. Et unntak som bekrefter regelen er Ted Nugent. Homofile, hippier og dyrevernere står øverst på hans lange hatliste. Han er også svært glad i våpen slik amerikanske høyrevridde tullebukker ofte er. Berømmelsen nådde nye høyder at han fra scenen erklærte at ”Obama’s a piece of shit, and I told him to suck on my machine gun”. Han framstår som en lun og rasjonell type. Han spiller visst gitar også.

Brødrene Ramone var ikke perlevenner. Johnny Ramone lengst til venstre.

Johnny Ramone
Sammen med blodsbrødrene i The Ramones skrev Johnny seg inn i rockens historie med gullskrift. At gitaristen i det legendariske punkebandet var en erkekonservativ republikaner er det imidlertid ikke alle som er klar over. Johnny stakk også av med kjæresten til vokalist Joey, noe som sjelden skaper god kjemi i et band. Ryktene vil ha det til at Joey hevnet seg med å skrive sangen ”The KKK took my baby away” inspirert av gitaristens handlinger.

Gitaristen mente også at Ronald Reagan var den beste presidenten i hans levetid. Heller ikke dette var Joey Ramone enig i. Joeys syn på teflonpresidenten kan høres i sangen “Bonzo goes to Bitburg“.

Da The Ramones ble innlemmet i Rock and roll hall of fame brukte Johnny deler av taletiden sin til å si: “God bless President Bush, and God bless America.” Punken døde den kvelden.

Lars Ulrich - famous for looking like an angry, evil face making midget

Lars Ulrich
Mannen med rockens mest irriterende snakketøy er udiskutabel på listen. Han greide å støte fra seg millioner av fans med Napster-søksmålet og var svært delaktig i å gjøre Metallica til en parodi på seg selv utover 90-tallet.

Ved hjelp av dokumentarfilmen ”Some kind of monster” viste han frivillig fram sin egen totale mangel på dømmekraft. Filmen har blitt en ufrivillig klassisk komedie. Sjelden har vel en samstemt verden ledd mer enn av Ulrich og hans bortskjemte millionærkolleger. Som han selv ville sagt det: ”Fuck!”

På www.urbandictionary.com beskrives han blant annet slik: “Former great drummer, now too busy crying over filesharing to properly tune a goddamn snare.”

Dave Mustaine
Den eneste som framsto enda mer ynkelig enn Lars Ulrich i den nevnte Metallica-dokumentaren var eks-gitarist Dave Mustaine. Han har solgt millioner av plater og har blitt ranket som en av verdens 100 beste gitarister ved flere anledninger. Bitterheten slipper imidlertid ikke taket. At Mustaine tidligere i år sto fram som støttespiller for presidentkandidat Rick Santorum vitner vel heller ikke om så voldsomt stor dømmekraft…

Ord blir fattige...

Vinnie Vincent
At gitarister som kan spille ufattelig mange noter per sekund ofte har slitsomt store egoer er Vinne Vincent kanskje det beste eksemplet på. Vincent tok over for Ace Frehley i KISS og fikk med det den utfordrende jobben med å erstatte en av verdens mest populære gitarister. At Vincent tilførte sårt tiltrengte låtskriveregenskaper til et band i krise veide ikke opp for den overdrevent store troen på seg selv som han syntes å ha. Gene Simmons skriver i selvbiografien sin at “It was torture working with him”. Paul Stanley var heller ikke spesielt begeistret for Vincents overdrevent lange gitarsoloavbrudd under konsertene.

Hvor mange ganger Vincent har saksøkt KISS er det nok få som vet og det eneste han har oppnådd er å stå igjen med ryktet som en av rockehistoriens aller sureste gitarister. At han i fjor ble arrestert mistenkt for konemishandling hjelper nok ikke på imaget. Og hva tenkte de på når de valgte å sminke ham som en egyptisk gud…?

Michael Jackson
Barnestjerne. Popgeni. Superstjerne. Jacksons musikalske kvaliteter hersker det selvsagt liten tvil om. Få når ham til knærne når det gjelder platesalg og skaperkraft. Dessverre er det få andre som har vært i nærheten av hans totale mangel på bakkekontakt. Jeg lar rettssakene og de mange skandalene ligge og gir Jacko en plass på denne listen utelukkende fordi han reiste gigantiske statuer av seg selv i verdens storbyer i forbindelse med lanseringen av ”History”. Som Q Magazine skrev da de ramset opp musikkhistoriens mest latterlige øyeblikk:

”Do NOT float a giant statue of yourself down the River Thames…”

Vince Neil
At medlemmene i Mötley Crüe ikke var mors beste barn på 80-tallet vet selvsagt alle som har lest bandbiografien “The Dirt”. Det var likvel Neil som sto for den verste episoden i bandets historie da han festet med Hanoi Rocks-trommeslageren Razzle Dingley i 1984. Etter å ha festet i mange timer bestemte de to seg for å kjøre en tur for å handle flere drikkevarer. Resultatet av fyllekjøringen ble at Razzle døde og at de to personene i bilen de krasjet i ble alvorlig skadet. Neil slapp utrolig nok unna med 15 dager i fengsel og 200 timer samfunnstjeneste. En grafisk framstilling av deler av galskapen vokalisten har stått for kan sjekkes ut her.

Sharon Osbourne
De som utelukkende kjenner Sharon Osbourne som den tilnærmet trivelige karakteren hun spilte i tv-serien The Osbournes har gått glipp av mye. Sharon er datter av den kontroversielle manageren Don Arden og plukket garantert opp en hel del skitne triks derfra. Pappa Arden var manager for Black Sabbath, og da de sparket Ozzy tok Sharon over som manager for fyllebøtta. Senere tok hun også over som ektefelle. Hun styrte solokarrieren til ektemannen med hard hånd og sørget for å redde karrieren hans. Hun sørget også for å gjøre seg mektig upopulær i store deler av musikkbransjen.

Osbourne har gjort mye rart som manager for Ozzy, men det som gjorde henne mest upopulær var da hun tuklet med innspillene av de to første soloplatene hans. Bob Daisley og Lee Kerslake spilte på platene og førstnevnte skrev også den største delen av sangene (Ozzy skriver verken tekster eller melodier). I 1986 gikk de to til sak mot Ozzy og krevde å få betalt. De vant saken og fikk endelig den krediteringen de fortjente for platene. Sharon likte ikke dette. Hun likte det så lite at da hun sto bak gjenutgivelsen av platene i 2002 så sørget hun for å spille inn tromme- og basspartiene på albumet på nytt. Trommeslager Mike Bordin og nåværende Metallica-bassist Robert Trujillo spilte inn de nye sporene. Forklaringen fra Sharon var denne: “Because of Daisley and Kerslake’s abusive and unjust behaviour, Ozzy wanted to remove them from these recordings.” Det er en smule vanskelig å forestille seg at Ozzy, en mann som tross alt sliter med å få fram mer enn to sammenhengende setninger, har hatt noe med dette å gjøre.

I 2005 la Sharon seg ut med store deler av fanskaren til Iron Maiden. Det var ingen god idé. Bakgrunnen var at Maiden-vokalist Bruce Dickinson sa nøyaktig hva han mente om reality-tv og The Osbournes i særdeleshet i et intervju. Som den voksne og ansvarsbevisste kvinnen hun er møtte hun kritikken med å samle en stor gjeng foran scenen da Iron Maiden spilte på festivalen Ozzfest. Denne gjengen var bevæpnet med egg og i tillegg sørget Sharon for at konserten ble utsatt for en rekke uforklarlige strømbrudd. Det hele ble avsluttet med at Sharon entret scenen for å fortelle 40 000 Maiden-fans at hun mente Dickinson var “a prick”. Iron Maiden var en smule mer saklige og beskrev hendelsene som “a series of unfortunate events that brought a bizarre end to a good tour“

Gene Simmons
At Simmons er en kynisk forretningsmann som ikke har hjerte for annet enn penger er vel en vedtatt sannhet. Til og med de av oss som fortsatt er KISS-fans har få problemer med å innrømme det. Ace Frehley beskriver sin gamle bandkollega på herlig vis i selvibiografien “No Regrets”: “How seriously can you take yourself when you’re sitting there in a superhero costume and full make up? Gene missed the whole thing. If he could have allowed himself to be just a little more lighthearted about everything, and stopped fuckin’ thinking about money all the time, things might have turned out differently”. Frehley beskriver Simmons videre som en venneløs og ganske trist karakter og sier seg en smule lei av at bassisten har benyttet enhver anledning til å tone ned Frehleys rolle.

Det største ankepunktet mot Simmons, fortsatt i følge Ace Frehley, er bassistens totale mangel på humor. Et hysterisk morsomt bevis på dette finner vi i tv-intervjuet bandet gjorde med Tom Snyder i 1979. Frehley framstår som en komiker av klasse mens Simmons blir surere og surere. Stor underholdning:

W. Axl Rose
Axl Rose er utvilsomt en av de mest forhatte personene i musikkbransjen. Det er en ære han har gjort sitt aller beste for å tviholde på siden han tvang Slash og Duff McKagan til å skrive rettighetene til bandnavnet Guns N’ Roses over til seg selv på 90-tallet. Sirkuset har siden reist verden rundt som et levende bevis på vokalistens totale mangel på selvinnsikt og dømmekraft. Uten et eneste originalmedlem tramper Axl på det legendariske bandets ettermæle hver eneste gang han entrer scenen. Når han da endelig finner det for godt å entre scenen tre-fire timer for sent. At han brukte 15 år og et ukjent antall millioner på å lage albumet “Chinese Democracy” er blant de mest tragikomiske historiene i moderne rockehistorie. Hvordan noen kan bruke så mange år på å lage en så middelmådig plate er vanskelig å forstå.

Denne uken sørget Axl Rose nok en gang for å havne i rampelyset da han nektet å delta da Guns ‘N Roses ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. I en lang pressemelding skrev han blant annet dette:

“I strongly request that I not be inducted in absentia and please know that no one is authorized nor may anyone be permitted to accept any induction for me or speak on my behalf”.

Flere av de andre tidligere bandmedlemmene stilte imidlertid opp, og publikum buet hver gang navnet hans ble nevnt. I følge Rolling Stone Magazine hadde komiker Chris Rock det kanskje beste poenget i en av kveldens siste taler:

“A lot of people are disappointed that Axl Rose isn’t here. But let’s face it, even if he was going to be here, he still wouldn’t be here yet.” 

Debatten om hvilken musikktjeneste som er best har selvsagt pågått jevnt og trutt siden tjenestene begynte å bli en maktfaktor, og med svært hyppige mellomrom kommer det ulike nyheter som har som formål å lokke enda flere brukere ut i den digitale musikkverdenen. Spotify har gjort det usedvanlig skarpt i det siste, både i forhold til samarbeidet med Facebook og den vellykkede lanseringen i USA.

Da Spotify så smått begynte å ta av her til lands var jeg mest begeistret for de enorme sosiale mulighetene som plutselig åpenbarte seg. Deling av sanger, artister, spillelister og album skapte fornyet musikkglede. Vi gjenoppdaget gamle skatter og gjorde stadig nye oppdagelser godt hjulpet av koblingen med sosiale medier.

I dag kom Spotify med en nyhet mange av oss har ventet svært lenge på. Deling av lenker til artister og spillelister er og har vært genialt. Muligheten til å spille av musikk direkte fra nettsteder, blogger og lignende har det imidlertid aldri vært noen fullstendig løsning for. YouTube, Grooveshark og Musicnodes har vært alternativene, men Spotify leverer nå en liten revolusjon med lanseringen av Play-knappen. Dette betyr at vi musikkbloggere nå ikke bare kan tilby leserne lenker til lister. Vi kan også tilby dette:

I pressemeldingen skriver Spotify følgende om nyheten:

- I dag gjør vi Spotify tilgjengelig på webben gjennom vår nye Spotify Play Button. Med den kan du spille all verdens musikk, direkte på din nettside, helt lovlig og helt gratis. Med den nye knappen er det enklere enn noensinne å levere all verdens musikk til dine lesere. Ingen flere bannere eller pop ups, ingen rettighetskonflikter, bare millioner av sanger i høy lydkvalitet, heter det i pressemeldingen. 

I pressemeldingen står det videre at Spotify har gått sammen med Tumblr, The Huffington Post, ShareMyPlaylists.com, FanRx, Popdust, The Independent, Time Out Group (New York City, Paris, London), the Guardian, NME, Rolling Stone, Mashable, FanBridge, Wonderwall, The Fader og Noisey.com for å tilby denne delingsknappen allerede i dag. Den nye delingsknappen er blant annet helt intergrert i dashboardet på Tumblr.
- I dag gir vi alle bloggere og nettredaktører muligheten til å lyse opp tilværelsen på Internett med musikk. Gjennom å kunne velge hvilken låt, hvilket album eller spilleliste dine besøkende får høre på nettsiden eller bloggen din kan du enkelt sørge for at de får en bedre opplevelse, sier Chief Product Advisor hos Spotify, Gustav Söderstöm i pressemeldingen. 

Så hvordan funker det? Her er bruksanvisningen (på svensk):

“Det är hur enkelt som helst att få din egen Spotify Play Button. Högerklicka bara på vilken låt, album eller spellista som helst och välj ”Copy Spotify URI”. Klicka sedan vidare till vår utvecklarsida för att skapa din HTML kod. Nya Spotify-användare får Spotify installerad på datorn, som sedan spelar musiken i bakgrunden. Så fort musiken börjat spela behöver dina läsare alltså aldrig lämna din sida igen.”

Det er lett å se for seg at denne nyheten blir etterlengtet krydder på tusenvis av nettsteder og blogger ute i verden. Det er også lett å se for seg at band og artister nå får enda en mulighet til å spre musikken sin via nettet. Så spørs det om alle landets nettaviser og magasiner nå vil bruke denne muligheten til å gjøre de tradisjonelle plateanmeldelsene litt mer spennende. 

Så er vel også spørsmåletom jeg må gjennomgå samtlige bloggposter og legge inn spillbare musikklister… Det kan fort ta tid. Inntil videre gleder jeg meg over nyheten og feirer med en av denne bloggens mest populære spillelister. Det er tross alt snart sommer:

For meg har Weller vært en artist jeg med usedvanlig jevne mellomrom har sett på forsiden av de mange britiske musikkmagasinene jeg pløyer igjennom hver måned. De mange og lange artiklene har jeg sjelden brydd meg med å lese, sannsynligvis fordi jeg har hatt en slags idé om at han har vært et slags særegent engelsk fenomen. Britene er tross alt de flinkeste i klassen når det gjelder å dyrke sine egne legender, og det litt klamme begrepet “The Modfather” som ble klistret på ham var egentlig nok til å skyve ham nedover i den store bunken med artister jeg har dårlig samvittighet over ikke å ha satt meg grundigere inn i. Når det er sagt er jeg jo blodfan av både The Who og Small Faces, to av de artistene Weller oftest nevner som sine inspirasjonskilder, så det er jo en smule merkelig at jeg ikke har startet tidligere…

Av og til kan det imidlertid være greit å starte i “feil” ende. Det gjorde jeg med Weller. Jeg begynte forsiktig med å snuse på dobbeltalbumet “22 Dreams” som kom ut i 2008. At en veteran som Weller fant det for godt å gi ut et stilmessig sprikende dobbeltalbum så langt ute i karrieren var nok til å gjøre meg nysgjerrig. Sanger som “Echoes Round the Sun” og “All I Wanna do (Is be with you)” bærer ikke akkurat preg av å komme fra en artist med det beste arbeidet bak seg.

Den foreløpig største åpenbaringen kom imidlertid like under to år etter da jeg satte på oppfølgeren “Wake Up The Nation”. Det albumet inneholdt nok iørefallende popsanger til at den holdt andre plater borte fra anlegget i lang tid. Uten særlig forhåndskunnskap lot jeg meg begeistre av den strålende samlingen lett psykedeliske rockesanger. Den overstrømmende og allsangvennlige ”Find the torch/burn the plans” var et høydepunkt. Det var også den ekstatiske “Andromeda” og den uimotståelige 60-tallsperlen “No tears to cry“.

Jeg var altså i den merkelige situasjonen at jeg digget et nytt album fra en veteran som jeg visste hadde en enorm katalog med folkekjære og kritikerroste utgivelser bak seg. Hvor ofte skjer det, liksom? Det er jo ikke som om artister med legendestatus flommer markedet med nye album som forsvarer en plass i katalogene deres for tiden…

På årets album, “Sonik Kicks” fortsetter Weller eksperimenteringen. Jeg har registrert at de som, i motsetning til meg, har vært fans i årevis sliter en smule med å få tak på både denne platen og de to foregående. For meg låter det aldeles forfriskende og usedvanlig lekent fra en artist som har rukket å fylle 53 år. Som han selv sier i et lengre intervju med musikkmagasinet MOJO:

“The listings are full of band playing albums that they did 20 years ago. I think we all need to raise our game a bit.”

Heldigvis finnes det oppegående folk der ute som kan bistå når man innrømmer gapende hull i musikkhistorien. Jeg er ikke alltid enig med VGs Thomas Talseth, men denne Twitter-passiaren var nok på sin plass:

De tre siste soloplatene har fått meg til å oppdage Paul Wellers storhet. Imponert. Mine favoritter: http://t.co/sC36k4wC #musikktips

02/04/2012 21:53 via TweetDeckReplyRetweetFavorite

@Berekvam

Øyvind Berekvam ♫

@Berekvam Da er det bare å haste avgårde til The Jam og Style Council, om leksene ikke er gjort allerede.

02/04/2012 23:29 via webReplyRetweetFavorite

@thomastalseth

Thomas Talseth

Jeg innrømmet det samme

- Jeg har fulgt ham siden debutplaten til The Jam var månedens utvalgte LP i postordreklubben Plateringen i januar eller februar 1978. Det aller meste er tilgjengelig via Wimp eller Spotify, og det er jo bare å ta for seg. Vær eklektisk beredt, men stort sett alltid med (soul) stemmen, energien og låtsnekkerfokuset i behold. Start med “Snap!” , de beste (singlene) fra Jam-tiden. Gå deretter på “All Mod Cons”, “Sound Affects”, “Setting Sons”, “The Gift” og debuten. Andrealbumet “This Is The Modern World” er en hastig og bleik kopi av debuten…

The Style Council er enda mer variert og søkende, både i stil og uttrykk og farget av tiårets lyd og produksjon. Men det er masse å oppdage når man har blitt mottagelig og bitt av Weller. Start også her med en best of, kjør deretter “Our Favourite Shop”, “Cafe Bleu”, “Cost Of Living” og “Confessions Of a pop group”. Det reine housealbumet som Polydor (først) nektet å gi ut (og som ga Weller sparken) kan du sikkert drøye til du er blitt superfan:-)

Mine favoritter fra solokarrieren: “Wild Wood”, “Sonik Kicks”, “Wake Up The Nation”, “Stanley Road”, “22 Dreams”, “Paul Weller”, “As is Now”, “Heavy Soul”, “Illumination” og “Heliocentric”. Coverskiva “Studio 150″ er som “Pin ups” er for Bowie- fansen; trivelig og fin. Weller har også gitt ut plenty med liveplater, både med The Jam, The Style Council og ikkje minst solo. De er gode dokumenter over en artist som alltid har fungert godt i konsertformat. Jeg har sett ham flere ganger, nå nylig tre dager på rad da han presenterte sitt nye album (pluss en time med favoritter fra de siste skivene) på Roundhouse i Camden. Wellahhhh!

#Musikktips: Selv om jeg ikke har vært Weller-fan i mange år har jeg samlet mine foreløpige favoritter fra solokarrieren i Spotify og Wimp. Gjør som Johnny befaler og sjekk ut samleplaten “Snap!” med The Jam i Spotify eller Wimp. Sjekk også ut bandet til Liadal – Duel in the Sun i Spotify eller Wimp.

Nå er jeg altså godt igang. Jeg fryder meg over The Jams fantastiske singler mens jeg rister litt på hodet over meg selv og lurer fortsatt på hvorfor det tok meg så lang tid å sette meg inn i dette.

Nevnte Talseth hadde nok rett:

@thomastalseth Er i gang. Bedre sent enn aldri som man sier.

02/04/2012 23:30 via Twitter for iPhoneReplyRetweetFavorite

@Berekvam

Øyvind Berekvam ♫

@Berekvam Sant. Ofte greit å ha noen gapende hull i historien, som du så å si VET blir givende den dagen du får tatt deg tiden til å sjekke.

02/04/2012 23:33 via webReplyRetweetFavorite

@thomastalseth

Thomas Talseth

Jeg syntes alltid bassist McKagan

For hvert år som går står debutalbumet til Guns N’ Roses fram som en milepæl i rockens historie. Jeg har tidligere, til stor irritasjon og hoderysting fra flere hold, hevdet at albumet er det beste som ble gitt ut på 80-tallet. Det er ikke så rent lite synd at all galskapen og idiotien som fant sted i etterkant av albumet har fått mange til å glemme hvor enestående platen og bandet egentlig var.

MTV og hårmetallen dominerte som kjent 80-tallet, og selv om vi som vokste opp i slutten av tiåret hygget oss med mange av de store bandene da så må det nok sies at det er langt i fra alt som har tålt tidens tann spesielt godt. Når det så dukket opp et band bestående av en usedvanlig talentfull og melodisk anlagt gitarist (Slash), en av tiårets beste låtskrivere (Izzy), en rasende og hylende frontfigur (Axl), en perfekt skranglende trommis (Adler), og en bassist fra Seattle med et bankende punkhjerte (Duff) var det bare et spørsmål om tid før alt ble snudd på hodet. Verden trengte rett og slett Guns N Roses. Dessverre ble bandet som i stor grad banet veien for grønsjens opprør med det etablerte i løpet av få år en parodi. At et band kan gå fra musikalske knallperler som “Nighttrain“, “You’re crazy” og “Rocket Queen” til oppblåst svada som “November Rain” på så kort tid er nesten ufattelig.

Jeg leste selvbiografien til Slash for noen år siden, og selv om den var underholdende var den også særdeles usammenhengende. Det er ikke tilfellet med Duff McKagans bok. Mannen kan skrive, og selv om jeg har lest veldig mye om dette bandet blir historien langt mer spennende når den blir fortalt fra synsvinkelen til punkeren fra Seattle. Vi får endelig noen skikkelige analyser og forklaringer på hva det egentlig var som gjorde bandet så spesielt. Punkeren McKagan tok for eksempel kjapt tak i et av de elementene som har ødelagt en endeløs rekke band og plater: Trommesettet med de to basstrommene.

“Izzy shared my horror at big, huge, overwrought “heavy metal” drum kits. He and I made sure there was never a second kick drum anywhere in sight, regardless of where we rehearsed. Together we began plotting to hide parts of Steven’s own drum kit, too. Every time poor Steven would show up at band practice, the kit got progressively smaller , until he was left with the bare essentials”.

Svært fornuftig. Det enkle er som kjent det beste. Og som flere legendariske trommeslagere har hevdet: Det du ikke kan spille med bare én basstromme er det ikke vits i å spille i et hele tatt. Da bandet skulle velge produsent til debutalbumet var faktisk Paul Stanley i KISS en av kandidatene. McKagans historie om hvordan det gikk er festlig lesning:

“When he arrived at our rehearsal space to talk about his vision, he said he wanted to add double kick drums. Steven loved KISS, absolutely loved them, and for a member of KISS to suggest he revert to his teenage drum setup was something beyond his wildest dreams. “Yeah, yeah, great idea!” Izzy and I looked at each other, though, and we both had the same thought: This isn’t going to work. We didn’t tell Paul to his face that we didn’t want him to produce us, but it was over from the word go (or rather, the word double).”

Man kan jo bare grøsse ved tanken på hvordan “Appetite for destruction” ville blitt med Stanley som produsent. Spesielt når vi vet at KISS gav ut den ikke spesielt hardtslående “Crazy Nights” samme år som debutalbumet til Guns kom ut. Heldigvis fikk ukjente Mike Clink produsentjobben. Forklaringen er enkel og grei:

“He had produced a couple of Triumph records. I hated Triumph. But Clink loved GN’R and had seen us live a few times. He said he would come down and record us for nothing and convince us with his recording. When we got together, he said a cool thing about how the microphone picks up the sound and it goes through a cord and onto a tape—it was his way of saying he didn’t want to change us, couched in producer-philosophy speak. He did a playback and said, “This is how I think your record should sound.” And it was basically us live. And I immediately thought, That’s exactly right.”

Man skal vel aldri stole fullt og helt på bassisters syn på plateproduksjon, men jeg tror nok McKagan har rett når han beskriver en av hemmelighetene bak det som gjør at “Appetite…” låter så bra den dag i dag. Jeg velger for øvrig å tro at det ikke er noe i Internett-ryktene om at Axl Rose har planer om å utgi en nyinnspilt versjon av albumet i anledning 25-årsjubileet senere i år. Hvem vil vel høre albumet uten Izzy, Slash, Duff og Adler? Slike ting har dessverre skjedd tidligere, blant annet da Ozzy Osbourne slettet bass-og trommesporene på de to legendariske første soloplatene sine. Fansen ble mildt sagt rasende…

#Musikktips: Hør “Appetite for Destruction” på Spotify eller Wimp, og hør hele albumet fra begynnelse til slutt. Sjekk også ut Izzy Stradlins undervurderte solodebut, en Stones-inspirert juvel. 

Det meste av nyere musikkhistorie forteller hvordan grønsjbølgen plutselig feide bort alt som luktet av hårmetall og heavy metal. Så enkelt er det selvsagt ikke. Metalbandene solgte millioner og artister som Poison, Motley Crue og Warrant var fremdeles blant de største bandene på begynnelsen av 90-tallet. Det er selvsagt også bare tull at det var gapende avstand mellom de musikerne og bandene som senere utgjorde grønsjebølgen og de som allerede var etablert.

En av de festligste historiene i McKagans bok er beskrivelsene av den første konserten Guns spilte utenfor LA i 1985. Duff hadde booket konsert i hjembyen Seattle, bilen brøt sammen og de fem medlemmene endte opp med å haike store deler av turen. På lånt utstyr gjennomførte de konserten og da eieren av stedet ikke ville betale dem forsøkte de å brenne stedet ned. Enden på historien er av det smått utrolige slaget, i hvert fall for oss musikknerder:

“After running out of the Gorilla Garden, we went out to see a local band called Soundgarden. The initial rumblings of what would become the Seattle sound were just starting to happen then. Buzzing on our newly solidified camaraderie—and plenty of booze—we stormed the stage when they were done and asked to play a few songs on their gear. They looked at us blankly and explained in the nerdy kind of way a kid on a playground might respond to a request to share his toys, “Um, no, that’s our gear.””

Resten av historien om Guns N’ Roses er relativt velkjent. Store dopproblemer herjet med kompisgjengen, og medlemmene forsvant en etter en. Først fikk Adler fyken: “The same thing that had made Steven an important part of our sound also made it difficult to replace him—his sense of groove.” Så forsvant Izzy: “The perception in popular culture is that the singer and the lead guitar player are generally the artistic brain trust of any band. In our case, Izzy was probably the most significant force—without his initial vision and his songwriting cues, there would have been no Guns N’ Roses.”

Så begynte det å rable for Axl. Hvordan en artist kan skape opptøyer med å gå på scenen tre-fire timer for seint nesten hver kveld er utenfor min fatteevne. McKagan forteller hjerteskjærende historier om hvordan det føltes å sitte backstage og vente på at vokalisten skulle dukke opp mens fansen ble stadig mer rasende. Ingen våget imidlertid å si noe til vokalisten. McKagan og Slash valgte i stedet å møte problemene med vanvittige mengder vodka og kokain. Jeg har faktisk selv erfart hvordan Axls idioti kunne støte fra seg fans. Min bassistfetter Eirik Lye og jeg var svært begeistret for “Appetite for destruction”. Med tanke på hvilke band Rocke-Lye og jeg har har spilt sammen i senere i livet skulle man kanskje ikke tro det, men vi var store fans. Han hadde faktisk billetter til en av bandets konserter i Oslo og gledet seg stort til å ta turen fra Randaberg til hovedstaden. Få dager før konserten kom det imidlertid melding om at konserten var avlyst. Unnskyldningen var så vidt jeg husker at Axl hadde halsproblemer. Fascinerende nok er akkurat denne avlyste konserten beskrevet i McKagans bok:

“A few nights later, Axl’s assistant called us in Oslo as we were getting ready for a sold-out show there. He said Axl was in Paris. He wouldn’t be playing the concert.”

Slik reagerte for øvrig min kjære fetter da jeg sendte ham et skjermbilde av det nevnte tekstutdraget fra biografien:

 
I mange rockebiografier er historiene om hvordan hovedpersonen kjørte seg selv i grøfta med dop og alkohol for så å plukke seg opp igjen de kjedeligste partiene. McKagans oppgjør med dopet og alkoholen er imidlertid glimrende formulert og han greier hele tiden å servere det med solide doser selvironi. Da han i 1994 havnet på sykehuset med pankreatitt, betennelse i bukspyttkjertelen, var legene ikke særlig optimistiske. Han var så nedkjørt at legene ga ham et halvt år igjen å leve. Hva gjorde Duff etter å ha kommet hjem fra sykehuset? Jo: Han fant fram en gammel sykkel i garasjen. Den syklet han rundt på åtte timer til dagen. Kort tid etter startet han med ymse kampsporter samtidig som han begynte å lese bøker og studere økonomi. Han hadde ingen kontakt med resten av verden og særlig ikke med musikk- og dopkulturen han tidligere var tungt viklet inn i. Han holdt seg til og med borte fra damer ettersom han ikke ante hvordan han skulle komme i kontakt med det motsatte kjønn i edru tilstand. Som han sier det selv:

“My life was all about literature, martial arts, healthy food and mountain biking. I was a stone-cold nerd”.

Ideen om at Guns N’ Roses er det manglende mellomleddet mellom metallen som dominerte på 80-tallet og grønsjen er med andre ord ikke helt usannsynlig. Da hans eget band begynte å rakne grublet McKagan nemlig på hva som kunne ha skjedd:

“I swelled with pride at what was happening up in Seattle—even if I was a little jealous it had taken off without me. Although I loved and lived for GN’R, with things going off the rails I began to do the obvious—to torture myself with what-if scenarios. What if I had stayed in Seattle? Would I have been in Soundgarden or Mother Love Bone?”

Det er spennende tanker og noe nerder som meg absolutt kan gruble litt over mens vi drømmer videre om at originalbesetningen av Guns N’ Roses en gang skal finne sammen igjen…

Et av de råeste eksemplene var muligens den gangen magasinet mente å finne klare likhetstrekk mellom den tidligere landslagsstjernen i håndball Cathrine Svendsen og Egners folkekjære figur Baktus.

Fullt så slem skal ikke jeg være. Her om dagen slo det meg likevel at jeg over tid har samlet en hel del eksempler på denne sjangeren på Facebook. Da er det vel bare på sin plass at også mine kjære blogglesere får muligheten til å glede seg over det jeg i all beskjedenhet ser på som et banebrytende arbeid innen en svært vrien journalistisk sjanger.

Vi starter forsiktig med et godt eksempel fra fotballens verden. Det eneste som holdt meg våken da jeg nylig så Barcelona spille Champions League-kamp mot Inter var nemlig den slående likheten mellom alle frisørers skrekk, Barcelonas Carles Puyol, og metalbandet Anvils Steve “Lips” Kudlow:

Det kan synes som om særlig fotballfans er begeistret for denne øvelsen. Eksemplene fra fotballens verden er nemlig svært mange. Selv er jeg overrasket over at ingen har sett den slående likheten mellom fotballnomaden Peter Kovacs og Johan van der Smut, bedre kjent som Goldmember:

Mer fotball: Jeg skal ikke på ingen måte påta meg æren for å ha oppdaget likheten mellom Wayne Rooney og Shrek, men ettersom akkurat denne varianten er så velkjent (og ettersom vi Liverpool-fans har ytterst lite annet å glede oss over om dagen) så gjør jeg et unntak med å videreformidle denne klassikeren til glede for nye seere:

Det er imidlertid ikkebare innen fotballen vi finner gode eksempler. Innen musikk har vi også en hel del å velge i. Det er jo åpenbart at Ozzy og Janis har/hadde mye til felles:

Å dyrke sin egen kjendisstatus faller ikke alltid like heldig ut. Det fikk vi vel et godt eksempel på da hotellmagnat Petter Stordalen fant det for godt å leke Alladin Sane ved en anledning:

Vår alles kjære næringsminister Trond Giske har jo tidligere bemerket seg som gjest ved en rekke norske musikkfestivaler opp igjennom årene. Legger vi dette bildet til grunn tipper jeg han står i fremste rekke foran scenen når The Shins og James Mercer besøker Hovefestivalen i sommer:

Her i Rogaland har vi ikke så mange store kjendiser. En av de vi er mest glade i er imidlertid kulturkjendis/tv-personligheten Ingvill Bjorland. Likheten mellom henne og den legendariske Ozzy-gitaristen Randy Rhoads er slående. (Bjorland t.v.):

Vi holder oss i musikkens verden og slår like godt til med et lite sjangerbrudd. Likheten mellom (fra venstre) Eddie Vedder, The Dude & Arne R. Skage Jr. var nemlig så stor at jeg her måtte ty til en trippelvariant:

At det er klare likhetstrekk mellom Norwegian Wood-klare Lenny Kravitz og vår egen countrystjerne Olav Larsen mener jeg også er helt tydelig:

Og for å vise at jeg ikke her helt blottet for selvironi er det på sin plass å avslutte denne lille seansen med et eksempel på likheten mange mener å ha sett mellom denne bloggens forfatter og musikklegenden Ronnie Lane:

Når slike debatter blusser opp vises det som oftest til at den ikke ukjente Bob Dylan på kynisk vis konstruerte sitt eget image tidlig i karrieren, og at til og med en legende som Leadbelly ble oppfordret av bakmenn til å opptre i fengselsuniform ettersom dette ville få ham til å framstå som mer “ekte” for et hvitt publikum. Dette blir jo ekstra ironisk ettersom Kurt Cobains versjon av Leadbellys “Where did you sleep last night” for all tid vil bli stående som “beviset” på hvor “ekte” han var. Mange glemmer for eksempel også at legenden Gram Parsons var en bortskjemt rikmannssønn som levde trygt på et solid fond mens hans musikerkolleger ofte slet med å få endene til å møtes.

Til og med en artist som Bruce Springsteen har vært innom dette temaet i tekstene sine. Springsteen er jo bortimot uangripelig og de fleste musikkskribenter hyller ham jo som en jordnær, folkelig og (nok en gang) “ekte” artist. Men hva skrev han selv i sangen “Better Days“? Jo:  ”It’s a sad funny ending to find yourself pretending, a rich man in a poor man’s shirt“. Når disse debattene med jevne mellomrom blusser opp tenker jeg også på de to linjene Elvis Costello leverte i den glitrende popsangen “The other side of summer”: “Was it a millionaire who said “imagine no possessions”? A poor little schoolboy who said “we don’t need no lessons?”. 

Med dette som bakteppe burde vi vel være veldig skeptiske når det plutselig dukker opp en ung og kvinnelig artist fra Bergen som er mer opptatt av musikk fra 1920/30-tallet enn av moderne popmusikk. En debutant som nevner navn som Rory Gallagher, Chet Atkins og Jerry Reed som inspirasjonskilder. En debutant som spiller gnistrende slidegitar og som framfører sine egne lekre folk- og countrylåter på en måte artister som er dobbelt så gamle som henne garantert blir grønne av misunnelse av. Kan noe slikt virkelig være mulig? Bør vi gruble over hvilke smarte hoder i managementet som har kokt dette sammen? Burde ikke en slik artist helst ha vokst opp som eldstemann i en stor og fattig søskenflokk i en campingvogn i sørstatene?

21-åringen jeg viser til er Monica Heldal. Jeg vet lite annet om henne enn at hun har spilt gitar siden hun var 12 og at det var farens vinylsamling som var inngangen til den musikken hun framfører på så fortreffelig vis. Hun har musikklinjebakgrunn, men var etter sigende ikke blant de elevene som stakk seg mest fram på skolekonsertene da hun gikk på videregående.

Førstesingelen “Conman Coming“ (hør i Spotify og Wimp) dukket opp for kort tid siden, og mange av oss som setter stor pris på vår americana lot oss imponere både av stemmen, gitarspillet og låtskriverferdighetene. Det første spørsmålet som falt inn i hodet mitt var naturlig nok “hvorfor har vi ikke hørt om hun her tidligere?”. Det viser seg at hun har tilbrakt mye tid i selskap med gitarene sine på små klubber i England og Irland.
- Jeg takker ja til de sjansene jeg får. Musikkbransjen er jo tøff, mange som vil frem, og platesalget svikter. Jeg tror det er viktig å spille mye for folk live for å opparbeide deg et navn, uttalte hun i et av de få intervjuene jeg har funnet med henne.

Det høres ut som en meget sunn holdning. Og når hun leverer varene på dette viset er det jo ikke rart at folk sperrer øynene opp:

Da Norwegian Wood tidligere i år slapp nyheten om at selveste Tom Petty tar en ytterst sjelden tur over til Europa var jeg kjapt ute og skaffet meg billett. At Heldal nå er klar for festivalen samme dag som Petty og Lenny Kravitz skal begeistre oss høres veldig riktig ut. Jeg ser virkelig fram til å se henne live. Da managementet nylig sendte ut en pressemelding om Heldals imponerende opptreden på Lindmo sendte jeg en epost tilbake og lurte på om det fantes noe mer musikk av henne tilgjengelig. Få timer senere fikk jeg noen lenker til SoundCloud og følgende svar: “Bare noen demoer…men her har du dem“. Dersom dette kan omtales som “bare noen demoer” kan vi vel med all mulig sikkerhet slå fast at vi har stor grunn til å glede oss til debutalbumet kommer. Jeg håper det ikke blir alt for lenge til.

Nyt: