Dette var midt i den heftigste Neil Young-perioden til oss gutta, og jeg vil tippe at de to foran måtte lide seg igjennom en hel del timer med canadieren på anlegget. De gangene de ikke gadd ta maset fra baksetet til følge spilte de Joni Mitchell, noe som heller ikke er så dumt på lange bilturer. Den musikalske kjønnsfordelingen var med andre ord av det klisjéfylte slaget. Vi befant oss altså på hjemveien og hadde overlatt store deler av kjørejobben til jentene. Det betød også at jentene styrte pausefrekvensen, og ikke minst hvor pausene ble plassert. Da denne historien fant sted befant vi oss på Sørlandet, og uten at noen av oss i baksetet fikk med oss årsaken var vi plutselig på vei innom sørlandsperlen Tvedestrand. Jentene hadde fått det for seg at det ville være trivelig å traske litt rundt i gatene i denne byen. Vi gutta, som muligens var ørlitegranne fyllesyke etter festival/konsertfestlighetene dagen og kvelden i forveien, forsto ikke helt begeistringen. All respekt for Tvedestrand, men noen utpreget metropol er det ikke. Vi tuslet nå likevel rundt i sentrumsgatene og et sted i den hvitmalte idyllen fant vi en liten kombinert nips- og bruktbutikk. Musikkavdelingen befant seg innerst i denne butikken. Denne musikkavdelingen besto av en del kurver med velbrukte kassetter og CD-plater. Begge disse formatene fungerte i bilen vi kjørte, og ettersom vi alle begynte å bli en smule mettet på Joni Mitchell og Neil Young rotet jeg ivrig gjennom kurvene på jakt etter noen skatter. Dessverre besto samlingen for det meste av svensktopper og ymse lokale countryutgivelser av fargerike kvinnelige artister med fargerike navn. Da jeg var i ferd med å gi opp falt øynene mine på en kassett med hvitt omslag, lyseblå håndskrevet tittel og et uklart svarthvitt-bilde av noe som så veldig ut som en melankolsk singersongwriter:

Min mistanke om at dette kunne være en melankolsk singersongwriter ble ytterligere styrket av at kassetten inneholdt sangtitler som Is it really love at all, Blue River, Faithful og sanger med kvinnenavn som Sheila og Florentine. Navnet Eric Andersen hadde jeg så vidt registrert tidligere, men det var listen over medvirkende inne i omslaget som lokket meg til å kjøpe det. Backing vocals: Joni Mitchell. Solgt.

Etter litt mer bortkastet tid i sørlandsidyllen fant vi veien tilbake til bilen, og min nyanskaffelse ble sporenstreks prakket på jentene i forsetet. Det var liten tvil om at de to i forsetet ble mer enn en liten smulte interessert i hvem den pene mannen med de triste øynene var. Da jeg nevnte dette med Joni Mitchell var saken klar. Kassetten gikk på tung rotasjon hele veien hjem.

Det viste seg at jeg ved en ganske så sær tilfeldighet hadde oppdaget og gått til innkjøp av «Blue River,» en av de virkelige klassikerne i den enorme mengden selvutleverende og navlebeskuende visesangermelankolien som strømmet ut fra den amerikanske vestkysten tidlig på 70-tallet. Jeg hadde som nevnt ikke hørt særlig mye om denne Andersen, og hadde ikke engang rukket å høre på Danko/Fjeld/Andersen-albumet som allerede hadde vært ute i noen år. På slutten av 90-tallet var det heller ikke Wikipedia-mulighetene særlig store, så jeg måtte ty til min vanlige hovedkilde for informasjon: Bibliotekets musikkavdeling. Der fant jeg noen få og små oppslag om Andersen i forskjellige oppslagsverk om popmusikkens historie. Det viste seg at Andersen befant seg i Greenwich Village i New York på samme tid som Phil Ochs, Bob Dylan og utallige andre sørget for å lage en stor folkscene der. Han fikk tidlig fortjent oppmerksomhet for nydelige sanger som Violets of Dawn, Thirsty Boots og Come to my bedside på 60-tallet:

Det var imidlertid den nevnte «Blue River» i 1972 som virkelig fikk folk til å få opp øynene for låtskriveren med den vemodige stemmen. Artister som nevnte Mitchell, James Taylor, Neil Young, Cat Stevens, Nick Drake, Jackson Browne, Carole King, Don McLean, Carly Simon og Loudon Wainwright ga alle ut fantastiske mollstemte plater mellom 1970 og 1974, og Andersens album er et av de aller beste fra bølgen. Kanskje det aller beste. Andersen kunne veldig fort blitt denne nyvisefolkbølgens frontfigur, men den rollen ble det James Taylor som fylte.

Taylor har for all ettertid blitt stående som prototypen: Langt hår, store bedårende hundeøyne, akustisk gitar, avslepet og myk stemme og personlige historier om triste ting som har skjedd i livet (eller på det siste rødvinsnachspielet). Disse artistene som syslet med dette på starten av 70-tallet har selvsagt æren/skylden for at verden alltid vil bli belemret med triste menn og kvinner med sørgmodige historier. Den eneste forskjellen på denne sjangeren før og nå er vel at enda flere av dagens mannlige aktører har bevæpnet seg med skjegg i tillegg til akustisk gitar.

#Musikktips: Jeg har samlet det aller beste av Eric Andersen i en egen liste på Spotify og Wimp. I anledning denne bloggposten har jeg også laget temaspillelisten med det klingende navnet Sad singer-songwriters of the Seventies i Spotify og i Wimp. 

Andersen ble aldri en så stor stjerne som kvaliteten på sangene hans burde tilsi. Det hjalp selvsagt ikke at den planlagte oppfølgeren til «Blue River» havarerte. Mastertapene til albumet «Stages» forsvant og kom utrolig nok ikke til rette før i 1991. Det betydde at den oppturen Andersen hadde etter «Blue River» fikk en relativt kontant stopp. Faktisk forsvant han nesten fullstendig fra radaren før han igjen vekket litt interesse hos publikum langt ut på 80-tallet. Akkurat dette var jeg ikke klar over da jeg nettopp hadde oppdaget «Blue River.» Jeg storkoste meg med de lekre arrangementene, det fortreffelige gitarspillet og de gode tekstene. Jeg var og er veldig glad i disse sangene. Over halvparten av albumets låter var fast inventar på mitt akustiske nachspielrepertoar – et repertoar det i grunnen sjelden var særlig stor etterspørsel etter.

De beste singer-songwriterne har alltid en stor dose selvironi med i uttrykket sitt, og Andersen var ekspert på dette området med sanger som More often than not. Kvinnebedåreren tillater seg å humre lett over sitt eget image når han sender ut en hilsen og en skål til alle kvinnene «that fell for me tonight – whoever they were«. I samme sang sender han også ut en like ektefølt hilsen til en annen av trubadurenes trofaste følgesvenner:
«And here’s to all the bottles that I’ve drunk in my time.»  I andre sanger synger han om at «there was a time I lived a life of women, song and wine,» så tematikken er jo relativt velkjent. Det er likevel noe helt spesielt med den bittersøte melankolien Andersen presenterer på dette albumet.

Etter hvert fant jeg en del av alt det andre Andersen hadde gitt ut av musikk. Jeg fant blant annet det flotte comebackalbumet Ghosts Upon The Road. Jeg fant også ut at Andersen har bodd i Norge siden en gang på 80-tallet (men jeg har aldri registrert at han har spilt noen konserter i nærheten av landsdelen jeg bor i). Jeg tok meg endelig tid til å høre skikkelig på Danko/Fjeld/Andersen-platene, jeg lot meg fascinere av «Stages: The Lost Album» og jeg ble veldig glad i «Memory of the future» som dukket opp i 1998. Andersens versjon av Phil Ochs-låten When I’m Gone er en av mine absolutte favorittsanger. Hvor mye vemod og melankoli går det an å presse inn på fem minutter og 46 sekunder? Andersen har svaret:

Men det var altså «Blue River» som var min inngang til Andersen. Den platen har jeg vært relativt alene om å elske i vennekretsen. Det er vel bare hedersmannen og plateartisten Olav Larsen som har vært like glad i den som det jeg har vært. Jeg hadde gleden av å introdusere Larsen for «Blue River» en sen kveld/natt for flere år siden, og han reagerte nøyaktig slik jeg hadde håpet. Tårene var ikke langt unna da Olav, etter å ha hørt fire-fem sanger, snudde seg mot meg og utbrøt: Tusen takk skal du ha, Øyvind. Dette her var nydelig!

Olav var for øvrig på plass på Facebook-chatten her for noen dager siden. Da hadde han oppdaget at nesten hele den godt skjulte diskografien til Andersen nå endelig er tilgjengelig på strømmetjenesten Wimp og Spotify. Det betyr at mange utgivelser jeg aldri har funnet noen steder plutselig er tilgjengelige. Det betyr at vi har mange skatter å oppdage. Og mange klassikere å gjenoppdage.

Jeg tipper veldig mange av dere vil reagere på samme vis som Olav når dere hører harmoniene Eric Andersen og Joni Mitchell lager over disse vakre ordene:

Blue River keep right on rollin
All along the shore line
Keep us safe from the deep and the dark
Cause we don’t want to stray too far

«They all sound the same,» ropte den frustrerte publikummeren. Young repliserte kontant: «It’s all one song»

Den følelsen sitter nok flere førstegangslyttere igjen med etter å ha blitt utsatt for The National. Matt Berningers mørke snakkesynging og hans bandkollegers vakkermørke musikalske innpakning er nemlig ikke nødvendigvis noe som griper deg umiddelbart. Flere av oss som i flere år har hygget oss med bandets intense indiedysterhet har imidlertid skjøvet dem lenger og lenger oppover på listen over våre absolutte favorittband.

I over 14 år har nevnte Berninger, tvillingparene Aaron og Bruce Dessner og Scott og Bryan Devendorf gitt oss mektig, innsmigrende og uhyre velformulert rock av et slag man egentlig ikke ser for seg skal nå ut til de store massene. I forkant av orkesterets forrige album, fenomenale «High Violet,» ble de omtalt som «the next great American band,» og selv om albumet muligens ikke gjorde dem til allemannseie fikk de nok oppmerksomhet til at de nå uten problemer fyller store konsertscener verden rundt.

Det er, som ventet, ikke spesielt lystige greier de leverer denne gangen heller. Albumtittelen sier vel det meste: «Trouble will find me» oser jo ikke akkurat av optimisme og livsglede. Ser vi bort i fra den irriterende og overflødige leken med taktslagene bandet bedriver på åpningslåten I should live in salt er dette i mine øyne bandets mest ambisiøse og mest vellykkede album så langt i karrieren.

Min inngang til The National var den energisk desperate Mr. November fra albumet «Alligator.» Den slags rå punkdesperasjon finnes ikke på årets plate. Bandet har i stedet rendyrket sine sterkeste sider. De har laget et perfekt album for myke solnedganger og mørke søvnløse netter. Ifølge bandets nettsider er det en naturlig forklaring på dette: Da gitarist Aaron Dessner kom hjem fra bandets siste turne ble det ytterst lite søvn ettersom han ble holdt våken av sin nyfødte datter. Forskjøvet døgnrytme resulterte i nye arbeidsmetoder forteller vokalist Berninger:
- He’d be so tired while he was playing his guitar and working on ideas that he wouldn’t intellectualize anything.
Ideene gitaristen sendte over til vokalisten var i større grad bruddstykker enn ferdige sangskisser. Jeg aner ikke om det var intensjonen, men platen låter mer helhetlig men samtidig mer spontan og levende enn tidligere utgivelser. Den musikalske rikdommen er større.

Vokalmessig låter det også enda sterkere og langt mer nyansert enn tidligere. Matt Berninger har vokst enda noen hakk som sanger. Tekstene hans er fortsatt av det mørke og søkende slaget, noe albumets kanskje aller vakreste spor, Fireproof, er et eksempel på:

«You keep a lot of secrets
And I keep none
Wish I could go back
And keep some

You’re fireproof
Nothing breaks your heart
You’re fireproof
It’s just the way you are»

Tekstlinjer som »I don’t need any help to be breakable» og «I don’t want you to grieve but I want you to sympathize» viser vel også med all tydelighet at vokalisten aldeles ikke har funnet roen. Mismot og melankoli høres imidlertid sjelden så elegant ut som når Matt Berninger synger om det.

#Musikktips: Sjekk min Spotify-liste med det beste bandet har gitt ut så langt. Listen finnes også i Wimp. Det nye albumes gis ut 24. mai men kan streames på iTunes. 

Berninger har overfor musikkmagasinet Uncut beskrevet det nye albumet som en mer umiddelbar affære enn tidligere plater. Gitarist Dessner beskrev det slik: «The songs on one level are our most complex, and on another they’re our most simple and human. It just feels like we’ve embraced the chemistry we have.» Førstesinglen Demons fungerte fint som en grunnleggende innføring i hva The National handler om, men det er nevnte Fireproof som sammen med de hinsides vakre Heavenfaced og I need my girl som er de vakreste høydepunktene på årets album. Jeg fryder meg også over This is the last time – en hypnotisk messende affære pakket inn i perfekt monotoni. Storslåtte Graceless bør også nevnes.

The National leverer lyd som lever. Lyd som vokser. Og vokser. Hva som er mine favoritter fra det nye albumet har endret seg fra dag til dag den uken jeg har hygget meg med det. Det er et godt tegn. Jeg har ingen problemer med å støtte Matt Berningers beskrivelse av bandets styrker i 2013:

«I feel like for the past ten years we’d been chasing something, wanting to prove something. We had a lot of chips on our shoulders. And this chase was about trying to disprove our own insecurities. After touring «High Violet,» I think we felt like we’d finally gotten there. Now we could relax—not in terms of our own expectations, but we didn’t have to prove our identity any longer.»

«Trouble Will Find Me» er lyden av et band som har funnet seg selv.

De endeløse debattene om faktafeil og konspirasjonsteorier som har fulgt i kjølvannet av de to første bøkene (og filmene) om professor Robert Langdon skal jeg ikke bry meg med å gå inn på. At Brown har skapt fornyet interesse for Europas historie kan imidlertid ingen ta fra ham. Han har som nevnt sørget for å gi turistmaskinene Roma, London og Paris et gedigent løft gjennom Engler og demoner og Da Vinci-koden. Med årets bok, Inferno, gjør han garantert det samme for Firenze, Venezia og Istanbul. Ettersom Brown er så glad i konspirasjonsteorier kan man jo saktens lure på om forfatterskapet hans er konstruert i fellesskap med Europas turistindustri.

For et Italia om sliter med å komme seg ut av de økonomiske problemene kommer garantert Browns påminnelser som en fin turismebonus. Ikke at de trenger det, kanskje. Brown nevner selv i boken at Venezia tar imot 23 millioner turister i året. Det passer for så vidt svært godt inn i det som er forfatterens overordnede tema denne gangen: Overbefolkning.

Selv om hemmelighetskremmeriet var massivt i forkant av bokslippet den 14. mai har vel de fleste interesserte nå fått med seg at utgangspunktet for tittelen, og en stor del av innholdet, dreier seg om beskrivelsene av helvete i Dantes Den guddommelige komedie. (Tittelen har altså ingenting med Motörhead-albumet av samme navn å gjøre.)

Underveis i romanen lar Brown sin hovedperson ytre følgende innrømmelse: «I’ve got to stop being such a snob about leather-bound books, he reminded himself. E-books do have their moments». For meg, som kjøpte og leste Inferno via ipaden min er den innrømmelsen ganske betimelig. Fordelen med ebøker i denne sammenhengen er at man enkelt kan søke opp informasjon og bilder om alle de historiske stedene, slottene, kirkene og personene som nevnes. Ulempen er selvsagt at man plutselig bruker timesvis på et interessant nettsted om Hagia Sofia og bysantinsk arkitektur…

Jeg innrømmer gjerne at mine kunnskaper om Dantes mesterverk var noe mangelfulle. Muligheten til å laste ned hele verket (gratis) via Apples bokhandel hjalp imidlertid en hel del. Brown legger ikke noe imellom i sin beskrivelse av Dantes betydning: «it is impossible to overstate the influence of Dante Alighieri’s work. Throughout all of history, with the sole exception perhaps of Holy Scripture, no single work of writing, art, music, or literature has inspired more tributes, imitations, variations, and annotations than The Divine Comedy.» Ettersom en sentral del av boken dreier seg om Botticellis mektige illustrasjon av Dantes helvete fant jeg også en egen app (se skjermbilde i avsnittet over) som elegant tok meg gjennom helvetes ni sirkler. Eboken har med andre ord sine fordeler, selv om det må innrømmes at den blanke ipadskjermen ikke fungerer spesielt godt til eboklesing i solskinnet.

Denne gangen er det som nevnt overbefolkning som er den store trusselen, og bokens sentrale bad guy er blant de smarteste Brown har skapt i løpet av sine seks romaner. I tillegg får vi et innblikk i noen av de mange problemstillingene knyttet til avansert genetikk. Som vanlig tar Brown altså opp blytunge tema som han koker ned til et relativt forståelige nivå. Som vanlig får vi servert en lang rekke koder og gåter som vår alles kjære professor Langdon må løse. Som vanlig får han god hjelp til å løse disse gåtene fra en vakker og svært intelligent kvinne. Som vanlig aner man ikke hvem man skal stole på av romanens karakterer. Som vanlig får vi servert en hel del saftige konspirasjonsteorier, og man kan selvsagt vært fristet til å tro at Brown selv begynner å få en viss ironisk distanse til dette – særlig når han utrolig nok finner en anledning til å nevne Roswell-mysteriet.

#Boktips: Er du interessert flere konspirasjonsteorier og historiske mysterier? Prøv disse:
– «The Good Man Jesus and the Scoundrel Christ.» Philip Pullman
– «The last secret of the temple.» Paul Sussman
– «Nefertiti: The book of the dead.» Nick Drake

Som i tidligere bøker står verden i fare, og bokens superskurk har som i tidligere bøker gjemt utgangspunktet for katastrofen på et hemmelig sted. I likhet med de fleste bok- og filmskurker har denne romanens variant av slaget lagt igjen spor slik at Langdon og Co får muligheten til å stoppe det hele. Man tar seg selvsagt i å undre over hvorfor disse superskurkene tar seg bryet med å legge ut slike spor, men akkurat den klisjéen har Brown en god vri på i årets roman.

Resultatet er – som ventet - spennende, morsomt og som vanlig en smule heseblesende. Det er imidlertid ikke så stressende som i enkelte av de tidligere bøkene hans, og det er langt friskere takter over Inferno enn over den skuffende bleke «The lost symbol» som kom for fire år siden. Og dersom man legger godviljen til så greier faktisk Brown å si noe viktig om vektingen mellom det hjernen sier og det hjertet forteller oss. Eller som Dante selv formulerte det:

«The darkest places in hell are reserved for those
who maintain their neutrality in times of moral crisis.»

Skal vi irritere oss over alt det merkverdige Rod Stewart

At han er en av tidenes mest suksessrike artister er det uansett ingen tvil om. Siden han for alvor slo igjennom med Maggie May i 1971 har hitsinglene og millionselgende album stått i kø. Samlet er visstnok albumsalget hans oppe i over 200 millioner. For å sette Stewarts karriere i perspektiv kan det nevnes at han har hatt hitsingler på listene hvert eneste tiår siden debuten som vokalist i Jeff Beck Group i 1968. Det er det ytterst få andre som kan skryte av. Jeg kjenner for eksempel ikke særlig mange musikkinteresserte venner som har hygget seg med Stewarts tolkninger av standardsvisker, men serien «Great American Songbook» har solgt over 15 millioner eksemplarer…

De siste dagene har jeg hygget meg med Stewarts selvbiografi, den ekstremt åpenhjertige «Rod – The Autobiography.» Uansett hva man synes om mannens musikalske bravader har han i hvert fall selvironi og humor nok til at boken er en av de artigste biografiene jeg har vært borti. Han legger ikke skjul på noe som helst, enten det handler om hvilke kroppsåpninger han og Ron Wood brukte til kokain-vanene sine eller hvilke blonde supermodeller han til en hver tid høvlet over. Det er i det hele tatt storartet lesning, og enda morsommere enn selvbiografien nevnte Woody ga ut i 2007.

Stewart tar for seg de aller fleste legendariske tabloidhistoriene om seg selv, og ender opp med å avvise de aller fleste: Nei, han var ikke læregutt hos Brentford FC. Nei, han jobbet ikke på kirkegård. Nei, han hadde ikke sex med Janis Joplin (selv om hun visstnok prøvde iherdig). Ellers får vi servert mye opparbeidet livsvisdom som for eksempel at «sex between two people in sleeping bags is never easy.»

Listen over alle ekteskapene og forholdene til supermodellene var en smule utmattende, men dersom du trenger en påminnelse på hvilke lettkledde blondiner som var de heteste på 80-tallet kan bildeseksjonen i biografien anbefales på det varmeste. Personlig var jeg langt mer begeistret for Stewarts historier fra tiden med Jeff Beck, The Faces og den tidlige solokarrieren. I motsetning til mange av sine superstjernekolleger er ikke Rod ødelagt av dop, og hukommelsen hans holder som bare det.

Det er jo intet mindre enn rørende å lese om hvilken plate som formet ham mest. Tidlig i boken forteller han om sin noe pinlige seksuelle debut på en gressplen i nabolaget, og erklærer følgende:
«I can’t say that short moment in the grass really matched what happened to me in 1962, which is when I got to hear Bob Dylan’s first album. Now that really moved the earth.»
Dylan-platen resulterte i hans første seriøse gitarkjøp, og i en tidsperiode der de fleste av hans kolleger dyrket den amerikanske bluesen var Stewart alltid mer opptatt av den amerikanske folktradisjonen. Dylan-fascinasjonen førte også til at han, som mange andre, kjøpte munnspill og tilhørende stativ. Stewart skriver at karrieren fikk et lite løft da noen påpekte at det faktisk går an å suge, ikke bare blåse, i disse munnspillene…

Mange av oss som har sett tidenes morsomste musikkfilm, «This is Spinal Tap,» har jo undret oss en smule over om filmens Nigel Tufnel er basert på supergitaristen Jeff Beck. Stewart sier følgende:
«I can’t say for sure, beyond noting that Jeff, too, has an extensive guitar collection which no one is allowed to touch or even look at.  But the writers must surely have got the idea of the ever changing drummer from The Jeff Beck Group.»
Stewart har et særdeles godt musikalsk poeng når det gjelder denne gruppen og debutplaten. Et poeng som garantert har irritert Jeff Beck opp igjennom årene:
«There’s some great singing and playing on it, and it had an influence on a lot of stuff that came shortly after – particularly if you listen to Led Zeppelin.»
Det har Stewart selvsagt helt rett i. At Jimmy Page er en av rockehistoriens største tjuvradder er jo et velkjent faktum. Rod nevner også at dette orkesteret droppet en festival i USA i 1968 fordi Beck ville hjem til kjæresten. Navnet på festivalen de droppet? – Woodstock.

Hedersmannen Christer Knutsen har siden starten av sin egen karriere måttet tåle sammenligninger med Rod Stewart. Den hese røsten har skylden for det. Da jeg intervjuet Knutsen om dette temaet i forbindelse med Stewarts konsert i Sandnes i 2008 var han klar i sin tale:
– Det er vanskelig å si at man er fan. Jeg må alltid forklare meg, sier han.
Knutsen sammenligner Stewart med Joe Cocker og Elton John og utdyper:
– De tre artistene hadde det så sinnsykt, men mistet det så totalt, sier Knutsen.
Knutsen er i likhet med de fleste musikkritikere ikke videre begeistret for det Stewart serverte av musikalske innspillinger fra midten av 70-tallet og fram til i dag. Hovedkritikken som har møtt Stewart er at han etter hvert ble mer opptatt av stjernestatusen enn musikken.
– Fra side B på «Atlantic Crossing» i 1975 og utover var det labert, sier Knutsen.

Selv sier Stewart følgende om den tidlige perioden:
«The albums I made for Mercury Records between 1969 and 1974 were my coming of age. They represented the first occasions I took the talent I had and found a channel for it. They were the point where I stopped mucking about and finally stood up as a singer, and also as a songwriter.»

Knutsen slår fast at Stewarts fire første soloplater er noen enhver platesamling med respekt for seg selv bør inneholde. Knutsen er også begeistret for Rods andre hovedprosjekt på denne tiden. Eller som han selv sier det:
«For the whole of the period, I was also in a band. Quite a good one.»

De av oss som elsker The Faces sliter ofte med å forklare hva som var så spesielt med dem. Setter man på platene for folk som bare har hørt Stewarts aller største hits kan forvirringen bli total. Enten reagerer folk med «hva?! Er dette Rod Stewart!?»  Eller så kan reaksjonen være «hvorfor spilte han i det der vindskjeive bandet? Det henger jo ikke sammen i det hele tatt!»
Christer Knutsen beskriver storheten slik: 
– Det er Faces-soundet. Det lyder rått, upolert og smaker av fest og øl, mener han.

For de uinnvidde må det nevnes at The Faces oppsto i asken av Small Faces. Da Steve Marriott forlot Small Faces ble Ronnie Wood og Rod Stewart hentet inn, og sammen med Ronnie Lane, Ian McLagan og Kenney Jones utgjorde denne drikkfeldige kvintetten The Faces. Konfliktene oppsto raskt da Stewarts nevnte paralelle solokarriere ble mer suksessfull enn The Faces.
– Noen hevdet at Rod Stewart stjal lydbildet til The Faces. Jeg tror nok at han var enormt sentral i utformingen av soundet. Han var neppe noen nikkedukke, sier Knutsen.
Stewart selv virker oppriktig glad i bandet.
«On a good night The Faces were something special. On a bad night, we were bloody awful. But with the Faces, being bloody awful could sometimes be even more special than being good.»

Fest og galskap fulgte med The Faces. De hadde en egen bar på scenen, og skillet mellom band og publikum var til tider uklart. De fikk æren av å være det første bandet som ble bannlyst fra hotelkjeden Holiday In. Det problemet løste de elegant med å sjekke inn som Fleetwood Mac. Faces var folkets band. Settlister var for pyser, og konsertene endte ofte opp med alle fem medlemmene i en stor sjarmerende haug på scenen.
«At some other stage we’d stick Ronnie Lane up on an orange box so he could sing the first verse of Paul McCartney’s Maybe I’m Amazed, a song we adored and were deeply jealous of.»

Det så slik ut:

Knutsen antyder at en annen rockelegende har litt av skylden for at karrieren gikk nedover kvalitetsmessig.
– Jeg lurer på om han ikke har skult litt til Mick Jagger. Jagger var jo svært opptatt av å følge med i tiden og holde seg oppdatert, og kvaliteten på soloplatene hans viser jo hvor galt det gikk når ingen holdt ham i ørene. Stewart ble nok litt for opptatt av det samme, sier Knutsen.
Og apropos Mick Jagger. Stewart mener det var Stones-vokalisten som har skylden for at Faces ble historie. I 1974 gikk det rykter om at Stones hadde planer om å hente inn Wood. Da Stewart konfronterte Jagger med dette kom det følgende svar:
«I would never do that. I would never break up the Faces.»
Joda. Det ville han.
Jagger blir for øvrig nevnt flere ganger i boken. Tidlig i ungdommen overvar Stewart en konsert med det unge og lovende orkesteret The Rolling Stones:
«I remember thinking the band was great, while also having this nagging feeling inside: ‘I could do this.’ In fact, I may even have been bold enough to think, ‘my voice is better than that.»
Det hadde han da aldeles rett i.

Rod bedyrer at han aldri hadde planer om å slutte i The Faces.
«Right until it became clear that Woody was of, I wanted to be in the Faces – wanted to continue to be a part of it. I always had. If i could have been a member of the Faces for the rest of my life, I would have been happy. But the grim fact was, by 1975 the Faces were no longer there to be a member of.»

Det kan til tider være fornuftig å skille mellom kunstnerisk og kommersiell suksess, og da jeg minnet Christer på at Stewart har solgt millioner av plater siden midten av 70-tallet svarte han følgende:
– Det viser nok at god smak aldri har gått hånd i hånd med kvalitet.
Det er jo ikke så vanskelig å være enig i akkurat det. I hvert fall ikke når gamle helter tar slike mote- og imagemessige grep:

#Musikktips: Disse Stewart-platene må du ha, mener Christer Knutsen:

• The Faces: «Ooh la la»
• The Faces «A Nod Is as Good as a Wink…To a Blind Horse»
• Rod Stewart «Gasoline Alley»
• Rod Stewart: «An Old Raincoat Won’t Ever Let You Down.»
• Er du ute etter en samleplate er det verdt å sjekke ut «Rod Stewart Gold» eller hans «Mercury Recordings.»

Ellers anbefaler jeg min egen spilleliste «Rod Stewart er undervurdert» som kan nytes på Spotify. Jeg har også satt sammen en mer utvidet liste som heter Faces-relatert. Der finnes både Stewart, Faces, Small Faces, Ron Wood og noen få smakebiter fra min personlige helt: Ronnie Lane.  

Utover i selvbiografien handler det i det hele tatt mindre og mindre om musikk, og mer og mer om helt andre ting. Som fotball, dop og de nevnte supermodellene. Vi får blant annet et helt kapittel om den ikoniske frisyren hans. Vi får også bekreftet historien om den mest lovende musikalske trioen det aldri ble noe av: Freddie Mercury, Elton John & Rod Stewart. «The name we had in mind was Nose, Teeth & Hair, a tribute to each of our most remarked-upon physical attributes.» Stewart har også ganske så solid ironisk distanse til punkbølgen som hadde ham som en av hovedfiendene. Stewart tok opp hansken og ga ut en dobbel A-sidesingle med I don’t want to talk about it og The first cut is the deepest. Singlen føk rett til topps i England, og sørget for at en annen sang holdt seg på andreplass: Sex Pistols-sangen God save the Queen. Han var selvsagt også klar over at musikkpressen ble mindre og mindre begeistret for ham utover 80-tallet: «If you had picked up a music paper at this time you would have thought I had opened a chemicals factory that was poisoning the water supply in a deprived area of the world.»

Stewart er for øvrig aktuell med en ny plate i disse dager. Albumet «Time» er det første på mange år der han selv har skrevet flertallet av sangene. Han var nemlig aldri noen utpreget produktiv låtskriver. Albumet kan vanskelig beskrives som noe tilbake-til-røttene-prosjekt, men opptil flere av sangene holder en helt grei standard, og tekstene er av det samme selvutleverende slaget som preger biografien. Han greier nok likevel ikke å løfte seg på samme måte som for eksempel kameraten Elton John har gjort på tampen av karrieren.

Da jeg leste biografien benyttet jeg anledningen til å lytte meg igjennom hele Stewarts diskografi. Og rett skal være rett: Det finnes opp til flere gullkorn i katalogen også etter 1975/76. Man kan jo også undre seg over hvorfor Stewart har fått langt mer tyn for musikalske bommerter enn for eksempel The Rolling Stones opp igjennom årene. Personlig synes jeg jo Rods hatsang nummer 1 – Do Ya Think I’m Sexy er langt mer underholdende enn den vasne discoparodien Stones leverte med Miss You. Jeg vil også hevde at platene Stones ga ut på 80-tallet er av et minst like grufullt kaliber som det Rod leverte. Det samme gjelder for 90-tallet. (Selvsagt med unntak for den heslige All for Love som Stewart gjorde sammen Sting og Brian Adams – sånt finnes det ikke tilgivelse for…) . Likevel er det bortimot forbudt å kritisere Stones. Hvorfor Stones har blitt slike hellige kyr har jeg i det hele tatt vanskelig for å skjønne. Stewart satte vel for så vidt skapet på plass da han trakk rekordpublikummet 3,5 millioner til Copacabana i 1994.

Etter å ha lest bokan er det i det hele tatt vanskelig å mislike gamle Rod. Han virker som en fordømt trivelig kar. Vi skal vel også være litt forsiktige med å kritisere disse gamle heltene. Han har jo unektelig et par gode poenger i dette:

«We were the first to come this way, flaunting our youth as we did so, and we’ve no choice but to be pioneers going out the other end, when youth has ceased to be an option. So we’ve got no choice but to make our own paths and try to do what suits us.»

Det kreves vel like store deler talent, pågangsmot, timing og flaks for å nå ut til et større publikum og jeg vet ikke stort annet om denne ukens store oppdagelse, Laura Stevenson, enn at hun i hvert fall har nok av førstnevnte kvalitet. Det var musikktipser Nils Jostein Roaldsøy som sørget for å gjøre meg oppmerksom på de strålende sangene til Stevenson. Han sendte åpningslåten Renée fra albumet «The Wheel» til innboksen min på Spotify, og jeg ble umiddelbart fascinert av den lekre skjelvestemmen og den musikalske innpakningen:

Sangen starter som en liten og sart vals, men det tar ikke mange minuttene før den vokser seg til en deilig og intenst kraftig ballade. Refrenget er mesterlig, og det musikalske trikset som Stevenson og bandet sparker til med tre minutter og 53 sekunder ute i sangen er nok til å gi musikknerder som meg gåsehud. Sangen er mer enn nok til å kunne slå fast at Stevenson har en kombinasjon av talenter som skiller henne ut fra mengden. Fans av Neil Young og The Band vi for eksempel fryde seg over støyrocken på Triangle.  Dersom du er lei av regn og kulde kan du videre kose deg med den uimotståelige indiepopflørten Runner. Det lukter årets sommersang av den. (Jeg elsker for øvrig absolutt alle popsanger med sånne dobbeltslag på skarptrommen)

Fra ymse kilder på den store verdensveven har jeg funnet ut at Stevenson er 28 år og at hun kommer fra en musikalsk familie. Bestefaren var Harry Simone, mannen som gjorde The Little Drummer Boy til en juleklassiker. Hun har spilt piano fra femårsalderen, sang i kor gjennom ungdomstiden og ble inspirert av Dolly Parton til å lære seg gitar. Stevenson er også et levende bevis for at vi fedre kan ha relativt god påvirkning på våre døtre. Faren hennes prakket nemlig på henne Neil Young, Carole King og Gram Parsons gjennom oppveksten. Det har jeg også forsøkt de siste 12 årene. Jeg satser på at indoktrineringen min gir resultater  og at boybandplakatene oppe på barnerommet til datteren er en forbigående fase fram til hun oppdager de store låtskriverne.

Videre utover albumet får vi nydelige akustiske folkviser som The Move men like mange smarte, snurrige og sjarmerende indiepopere og en del drivende Crazy Horse-rockere. I det hele tatt har hun omgitt seg med musikere som gir sangene nøyaktig den innpakningen de trenger.

Etter at jeg hadde kost meg med denne platen i noen dager dager fant jeg gledelig nok ut at det faktisk er hennes tredje album. Jeg har med andre ord enda et par godbiter å fordøye.

Like a steady beating, the summer hurts – the summer hurts – the summer hurts, synger Stevenson på Runner. Jeg kan ikke garantere at våren og sommeren din blir smertefri, men at den blir bedre med denne platen som lydspor er jeg overbevist om.

Nedenfor finner du et knippe smakebiter fra noen av de platene jeg gleder meg mest til de neste månedene:

Queens of the Stone Age har varslet at albumet «Like Clockwork» ser dagens lys i juni. Josh Homme har teppebombet verdens musikkpresse med små og store lekkasjer og nyheter fra innspillingsprosessen. På listen over de som medvirker finner vi navn som Elton John, Dave Grohl, Trent Reznor, Jake Shears og sist men aldeles ikke minst: Nick Oliveri. Jeg drømmer jo fortsatt om at Queens of the Stone Age permanent skal bestå av Homme, Grohl, Oliveri og Lanegan – kvartetten som sto bak «Songs for the Deaf» i 2002. Utenom Lanegan har ingen av de nevnte vært i nærheten av samme kvalitet på utgivelsene de har bidratt på i ettertid. I likhet med mange andre krysser jeg fingrene for at «Like Clockwork» er verdt ventetiden. I presseskrivet som følger med den ferske singlen beskriver Homme det kommende albumet som «an audio documentary of a manic year.»

My God Is the Sun er en solid smakebit. Det låter slik vi har blitt vant med å høre Homme. Superkontrollert, tilbakelent, kontant og effektivt. Jeg håper imidlertid de glefser fra seg enda litt mer på resten av det kommende albumet. Litt mer galskap hadde gjort seg. Tør vi håpe at nevnte Nick Oliveri får lov å bidra med det?

Camera Obscura har ikke gitt lyd fra seg siden de ga ut det aldeles deilige sommerpopalbumet «My Maudlin Career» i 2009. Jeg rakk å bli veldig glad i den platen, og beskrev dem på et tidspunkt som et litt mer lystig Cowboy Junkies.

Basert på den nye singlen Do It Again passer den beskrivelsen fortsatt.

3. juni kommer endelig oppfølgeren. Den har fått navnet «Desire Lines,» og blant medhjelperne finner vi ikke ukjente Neko Case og Jim James. Dette kan meget gjerne bli årets sommerplate for min del.

The National er et orkester jeg er meget begeistret for. 20. mai kommer bandets sjette plate «Trouble Will Find Me Out,» og jeg gleder meg som en unge. «High Violet» i 2010 var et bunnsolid album fra det som i all verdens musikkmagasiner omtales som «the next great American band,» og det er all mulig grunn til å glede seg til en ny dose nattsvart indierock.

Vokalist Matt Berninger har overfor musikkmagasinet Uncut beskrevet det kommende albumet som en mer umiddelbar affære enn tidligere plater. Gitarist Aaron Dessner beskriver det kommende verket slik: «The songs on one level are our most complex, and on another they’re our most simple and human. It just feels like we’ve embraced the chemistry we have.”

Sjekk også min Spotify-liste med det beste bandet har gitt ut så langt. 

She & Him, også kjent som Zooey Deschanel og M. Ward, gir ut sitt tredje album med nytt materiale sammen 13. mai. Fantasifullt nok har platen fått navnet «Volume 3.» Forhåndsomtalen fra plateselskapet lover at vi kan vente oss temposkifter, discogrooves og utstrakt bruk av stryk. Jeg tipper det blir ganske så trivelig. Her er den første singlen fra det kommende albumet:

Laura Marling er også snart klar med nytt album. Hun er bare 23 år gammel, men har i mine øyne allerede rukket å bli sin generasjons største låtskriver. Tre imponerende plater har hun allerede på samvittigheten, og snart kommer nummer fire. Hun har dukket ned i en del platesamlinger og tatt til seg det beste fra mange klassiske artister som blir belemret med sjangerplasseringen «singer/songwriter.»  Marling har allerede laget tre plater som kommer til å leve lenge. Alle er full av tidløst gode sanger. I slutten av mai kommer «Once I Was An Eagle.» Så kan vi muligens bruke ventetiden på å gruble på hvorfor alle platetitlene hennes har seks stavelser…

Den første singlen lover uansett veldig godt:

 Sjekk min Spotify-liste med det beste Marling har gjort hittil i karrieren.

Du har muligens fått med deg hypen rundt Guards? Jeg har sansen for den vindskjeive indiepopen de har levert på debutplaten «In Guards We Trust.» Jeg falt særlig for denne fortreffelige singlen:

Tre av fire originalmedlemmer av Black Sabbath har funnet det for godt å slå sine aldrende pjalter sammen igjen. Om det er ønsket om å skape musikk som står seg sammenlignet med det de gjorde i storhetstiden som ligger bak er vel heller tvilsomt. Gitarist Tony Iommi trenger kanskje en pause fra Grand Prix-arbeidet sitt? Her er det nok supermanipulatoren Sharon Osbourne som står bak. Hun vet selvsagt at det finnes noen flere millioner å presse ut av merkenavnet Black Sabbath. Hun vet nok også at deler av ettermælet til Birminghams mørke helter kan forsterkes gjennom en vellykket gjenforening med tilhørende ny musikk.

Lykkes de? Mange har latt seg begeistre av comeback-singlen God is Dead. Asbjørn Slettemark skrev en av de lengste single-anmeldelsene jeg har lest nylig og konkluderte med at sangen er «en storslagen og drivende tung Black Sabbath-låt.» Han trillet terningkast 5. Jeg er nok ikke like begeistret. Det er en grei, dog alt for lang, låt som ikke minner noe særlig om det bandet bedrev på de legendariske fem første platene.  De unngår et pinlig mageplask med god margin, men må prestere bedre på resten av albumet dersom dette ikke skal bli enda en unødvendighet i en karriere som har litt for mange unødvendigheter allerede.

Og ja: Jeg savner Bill Ward. Han var kanskje ikke verdens beste trommeslager. Men han var verdens beste trommeslager for Black Sabbath.

Ikke overbevist om at 2013-utgaven av Black Sabbath er noe å bruke tid på? Da kan du uansett hygge deg med 29 av de beste låtene fra den første Ozzy-perioden samlet i én Spotify-liste. 

En del nedturer må det også sies at vi musikkelskere blir utsatt for. Nedenfor følger et lite oppsummeringsheat med noen av de platene jeg har somlet med å skrive om og noen som ikke er så mye å skrive hjem om.

Mine lister med det beste fra 2013 – så langt finnes både i Spotify og Wimp. 

William Tyler – «Impossible Truth»
- Her om dagen dukket kollega Magnus Cappelen opp på kontoret mitt og lurte på om jeg hadde hørt om en amerikansk gitarist kalt William Tyler. Det hadde jeg ikke. Ettersom vi sto på farten til ukens høydepunk på arbeidsplassen, bedriftsfotballtreningen, rakk han ikke å forklare nærmere hva det var med denne Tyler som var så bra. Noen timer senere dukket det imidlertid opp en lenke til Tylers album «Impossible Truth» på Facebook-veggen min ledsaget av følgende beskrivelse: «Deilig instrumental gitarbonanza fra William Tyler. Skikkelige widescreen ørkenfeeling. Sikkert noe for sånne gubber som Arve og Øyvind.»

Cappelens beskrivelse var perfekt. Det skal noe til å lage en gitarbasert instrumentalplate som greier å holde på interessen fra start til mål. Det har Tyler greid. Jeg burde muligens ha hørt om ham tidligere. Han har nemlig traktert ulike gitarer med band som Lambchop og Silver Jews. Samme kan det være. «Immpossible Truth» er en lekker plate. Tyler pøser på med akustisk og elektriske gitarer, sper på med litt kontrabass og pedal steel gitar og skaper vanedannende stemninger. Lekkert.

Hør: Spotify / (finnes ikke på Wimp) 

Woodkid – «The Golden Age»
- Det er regissøren Yoann Lemoine som skjuler seg bak artistnavnet Woodkid. Før debutalbumet så dagens lys tidligere i år var han mest kjent for musikkvideoene han laget for Taylor Swift, Lana Del Rey og Katy Perry. Ut av det blå laget han så plutselig et aldeles nydelig debutalbum som høres ut som en mektig miks av croonerfløyelen til Antony Hegarty og den musikalske lekenheten til Beirut.

Det er storslått og vakker musikk som skapt for store anledninger. Utvilsomt en av årets mest gledelige overraskelser.

Hør: Spotify / Wimp

The Leisure Society – «All Alone Aboard the Ark»
- I 2009 ble jeg alvorlig forelsket i debutplaten «The Sleeper» av britene i The Leisure Society. Anført av supersjarmerende låter som A Matter of Time og Save it for someone who cares var albumet aldeles uimotståelig for alle som liker naiv popmusikk med tre akkorder.

«Into Murky Waters» i 2011 var en nedtur sammenlignet med den flotte debuten, og de har dessverre ikke funnet tilbake til magien på årets album heller. Det er flinkt og fint, men låtene er ikke i nærheten av den geniale popsjarmen de leverte på debuten. Jeg har imidlertid ikke gitt dem helt opp. Forhåpentligvis finner de veien tilbake snart.

Hør: Spotify / Wimp

Phosphorescent – «Muchacho»
- Denne platen har jeg virkelig blitt glad i. Jeg hadde den med meg på hytta i vinterferien og spilte den sønder og sammen. Da jeg så hentet den fram igjen en måned etterpå forsto jeg virkelig hvor storartet den faktisk er.

Mange av oss var begeistret for «Here’s to taking it easy» (2010). Den platen bød på lekker alternativ country. Årets album er langt mer variert. Deler av det er pakket inn i svevende elektronika (vidunderlige Song For Zula), noe er hjertesmeltende americana (Terror in the canyons) og noe er leirbålvarmende feelgoodlyd (A Charm/A Blade).

Sårheten til Matthew Houck skinner uansett enda sterkere enn tidligere. Et mesterverk som vokser ved hver eneste gjennomlytting.

Hør: Spotify / Wimp

Iron & Wine – «Ghost on Ghost»
- Sam Beam har gitt oss vanvittig mange lekre sanger siden debuten i 2002. Jeg elsker den nedstemte og hviskende magien han serverer på Winter Prayers og nydelige Baby Center Stage. Jeg kan imidlertid ikke fordra den overlessede heismusikken han gir oss på The Desert Babbler.

Less is more pleier å stemme når det gjelder Iron & Wine. Selv om den har noen vakre øyeblikk er «Ghost on ghost» Beams svakeste album hittil i karrieren.

Hør: Iron & Wine – de 40 beste samlet på Spotify.

The Milk Carton Kids – «The Ash and Clay»
Kenneth Pattengale og Joey Ryan skjuler seg bak det riktig så tåpelige artistnavnet The Milk Carton Kids. Musikken er heldigvis langt bedre enn navnet. De to slo sine pjalter sammen i 2011 og i løpet av det første året ga de ut to plater som begge kan lastes ned gratis på nettsidene deres. Tredjeplaten har allerede rukket å skaffe dem et langt større publikum.

Det er selvsagt ingenting nytt med det de to sysler med. Som mange har sagt tidligere: De høres ut som en perfekt miks av Gillian Welch & David Rawlings og Simon & Garfunkel. Utstyrsfrikene der ute kan nerde om de eldgamle gitarene de to bruker. Vi andre kan nøye oss med å nyte musikken. «Tidløst» er en forslitt klisjé. Jeg sliter imidlertid med å finne på en bedre beskrivelse.

Hør: Spotify / Wimp

Kacey Musgraves – «Same Trailer Different Park»
- Musgraves sysler også med countryrelatert musikk, men befinner seg milevis fra det tidligere nevnte Milk Carton Kids driver med. Den stakkars 24 år gamle artisten ser ut til å ha fått ansvaret for å redde den amerikanske countryæren fra den utvannede Nashville-tvangstrøyen. Hun ga ut tre album på egenhånd før det store gjennombruddet kom tidligere i år. Musgraves selvutleverende og friske tekster er fascinerende nok sterk kost for en del amerikanere. For oss på denne siden av Atlanteren er det vrient å forstå hvorfor hun skal være særlig omdiskutert. Men ingenting vil selvsagt være mer gledelig enn at denne platen feier bort en del av det de dvaske kvasikåbbåiene kaller country der borte. Høydepunkter: Step Off og Stupid.

Jeg satte den nye Steve Earle-plata på vent etter første gjennomlytting. Den var litt småkjedelig og ujevn. Jeg satte istedet på Kacey Musgraves. Langt mer underholdende. Dessuten kler hun nok hotpants langt bedre enn Earle.

Hør: Spotify / Wimp

Justin Rutledge – «Valleyheart»
- Det var hedersmannen (og plateaktuelle) Olav Larsen som gjorde meg oppmerksom på låtskriverkunsten til kanadiske Justin Rutledge for noen år siden. Larsen beskrev Rutledge som «en slags blanding av Jayhawks og Ryan Adams. Når begge er på sitt aller aller beste altså.» Ingen dum beskrivelse. Rutledge har gitt ut flere lekre plater, og jeg har samlet det beste av det beste i en egen Spotify-liste.

Årets plate er enda et blinkskudd. Noen vil sikkert mene at Rutledge låter i overkant glatt og fløyesmykt. Jeg er ikke blant dem. Lekker stemme, flotte arrangementer, passe nedstemte tekster, pedal steel gitar og finfine harmonier. Country blir ikke stort vakrere enn dette. Tror du meg ikke? Sjekk ut nydelige Getting Away fra «Valleyheart.»

Hør: Spotify / Wimp. 

Skremmende nok er det hele ti år siden Yeah Yeah Yeahs ga ut debutalbumet «Fever to tell.» Debuten var en fenomenal knallperle av et album, fylt med skittensexy og aggressiv garasjepunk. Trioen tok såpass av internasjonalt at det tok tre år før andreplaten «Show your bones» så dagens lys. Jeg var ikke like glad i oppfølgeren som i debuten, men den har da sine høydepunkt. Karen O, Nick Zinner og Brian Chase var på full fart opp i populærmusikkens elitedivisjon, og enda tre år senere innfridde de på alle områder da «It’s Blitz» kom. Platen var et syvmilssteg i retning verdensherredømme og et popmesterverk som flommet over av kreative innfall, gode sanger, lekne arrangementer og passelige doser arroganse. Jeg hadde den blant de ti øverste da jeg oppsummerte plateåret 2009.

Men tilbake til årets album: Store artister som Yeah Yeah Yeahs kan selvsagt ikke bare gi ut plater sånn helt uten videre. Det ligger sjølsagt heftige salgsplaner i bunn. Det er som kjent fire år siden de ga ut den forrige platen, og det har sikkert tatt like langt tid å planlegge markedsføringen av albumet som det tok å spille det inn.

Når deler av den internasjonale musikkbransjen blir litt for ivrige i innsalget av nye utgivelser kan det ofte være nyttig (og morsomt) å ty til den legendariske musikkbloggeren Everett True. I mars skrev han en anmeldelse av den nye platen til The Strokes uten å ha hørt en tone. Han skrev anmeldelsen basert på plateomslaget. Det er utvilsomt det beste jeg har lest om platen. I begynnelsen av april tok han det enda et steg lenger og skrev en gnistrende anmeldelse av «Mosquito» utelukkende basert på presseskrivet fra plateselskapet. Fascinerende.

Sannheten om «Mosquito» befinner seg i mine øyne nærmere hyllesten fra Aftenposten enn slakten fra trendkrampaktige P3. Det spenner fra det genialt underholdende til det platte. Slik det alltid har gjort med bandets utgivelser. Der Sacrilege og tittelkuttet glir rett inn blant tidligere høydepunkter i bandets katalog er for eksempel låter som Area 52 og These Paths aldeles unødvendige bomskudd. Buried Alive er derimot et suverent  innsmigrende høydepunkt, og Despair er feelgoodpowerpop av beste merke. Kort oppsummert: Mer gitar og trommer enn syntheskapader enn på forrige album. Det er en plate som utvilsomt er skreddersydd til å fungere strålende på sommerens festivaler. 

#Musikktips: Hør «Mosquito» på Spotify eller Wimp. Med fire plater på samvittigheten er det også på sin plass å oppsummere karrieren deres så langt. Her er de 20 beste sangene samlet: Spotify / Wimp. Sjekk også ut mine musikalske oppdagelser i april 2013. 

På et punkt er jeg svært uenig med den nevnte musikkbloggerhelten Everett True: Plateomslaget. Han beskriver det slik: «The cover. Yeah, the cover’s groovy. Obvious shades of Nirvana – the title itself, the naked mewling baby – and beautiful use of colour, recalling some of the glory days of 80s U.S. underground comics (c.f. Richard Corben). Plus, the band name lettering, oozing pus and gore, seems to be in tribute to The Cramps, I’d say.»

Han om det. Personlig mener jeg bestemt at vi snakker om en åpenbar kandidat til tidenes hesligste platecover:

Mørkets mer eller mindre mektige makter

I dagens sterile og politisk korrekte medielandskap virker det som det skal lite til for å provosere. Det svenske gladsvartmetallbandet og plateselskapet deres vet selvsagt godt hva som skal til for å terge amerikanerne. Man lefler litt med selveste Satan, tar på seg kapper og masker, skaffer en pavelignende frontfigur som kaller seg Papa Emeritus og lager plateomslag som er såpass dristige at de nevnte amerikanerne vil garantert vil reagere. Og vips så er ikke veien til masse oppmerksomhet og verdensherredømme langt unna.

Det foregår mye oppegående musikkdebatt i Facebook-gruppen #Musikktips. Her om dagen stilte en av de ivrigste bidragsyterne følgende spørsmål: «Hva er det med svenskene og 70-talls retrorock? De kommer stadig med nye band som ikke nødvendigvis finner opp kruttet på nytt men som leverer så bra håndtverk at det blir uimotståelig for en som elsker trommer, bass og gitar.» Vedkommende fulgte opp med å anbefale et strålende eksempel fra  Witchcraft. I samme slengen anbefalte han Graveyard og nevnte Ghost. Nedover i tråden trakk andre fram band som Horisont, Benesser, Flag of Fate og stockholmsbandet Dead Lord.

Av de nevnte orkestrene er muligens Ghost blant de snilleste i klassen. Det er uansett ikke mye skummelt med svenskenes andrealbum - «Infestissumam.» Det eventuelle mørke budskapet som ligger i bunn her har jeg store problemer med å ta alvorlig. Uansett hvor hardt de påkaller Belial, Behemoth, Beelzebub, Asmodeus, Satanas og Lucifer. Det betyr selvsagt ikke at det ikke er bra. Musikalsk er det riktig så artig. Begge singlene Secular Haze og Year Zero er fengende poplåter dynket i fortreffelig 70-tallsestetikk. Det er for øvrig resten av albumet også. Andre høydepunkter er Ghuleh/Zombie Queen og Jigolo Har Megiddo (nei, jeg aner ikke hva titlene betyr – men kanskje interessen for Ghost også vil gi interessen for latin et løft?)  

#Musikktips: Hør Infestissumam på Spotify. Her er en liste med The Devil’s Music. Sjekk også ut listen over skumle sanger som jeg satte sammen i anledning en bloggpost om Halloween. Trenger du en ytterligere gjennomgang av noen av artistene som har blitt beskyldt for å leke med Satan kan du lese bloggposten «Satan is our only hope.«

Meningene er svært delte om Ghost. Noen avfeier Ghost som svartmetallens ABBA. De som elsker denne platen og dette bandet elsker det imidlertid høyt. Som han her:

@Berekvam Det er ikke barnslig. Hail Satan!

15/04/2013 10:45 via webReplyRetweetFavorite

@Asbjorn1975

Asbjørn Slettemark

Personlig synes jeg albumet er en hysterisk festlig affære. Det er morsomt på nøyaktig samme måte som KISS og Alice Cooper var morsomme i sine respektive storhetstider. Det er barnslig, oppblåst, svulstig, overdramatisk, teatralsk og frem for alt fordømt  underholdende. Og er det ikke egentlig sånn at alle band med masker automatisk er tøffe?

Det har jo lenge vært en vedtatt sannhet at djevelen har alle de bra sangene. Som Bill Hicks sa det «If it’s a choice between eternal Hell and good tunes, and eternal Heaven and New Kids on the fuckin’ Block… I’m gonna be surfin’ on the lake of fire, rockin’ out.»  

Men dersom det virkelig er sånn at Satan har kontroll på den bra musikken – hvem har da ansvaret for denne djevelskapen? :

De av dere som fortsatt aldri har opplevd Helldorado i livesammenheng bør skamme dere og sporenstreks benytte første og beste anledning til å bøte på dette. De av oss som har sett dem mange ganger bør muligens også ta en liten dose selvkritikk. Vi som har hatt bandet i nærområdet i mange år har kanskje tatt dem for gitt. En ganske så standard erklæring etter en Helldorado-konsert i Stavanger-området er av typen «Hekkan! Jeg hadde nesten glemt hvor bra de egentlig er…»

På den andre siden må det nok også innrømmes at bandet aldri har oppfylt hele potensialet sitt. Tarantino/Morricone-referansene i musikken har nesten vært for åpenbare. Selv om det har gnistret av dem både på plate og konsert har jeg hatt en følelse av at de av og til har vært på vei til å gå seg fast i klisjeene. Helldorado har nok tidligere vært for ensporede og lett animerte til å få det virkelig store gjennombruddet.

Derfor er det særdeles gledelig at de leverer sitt mest ambisiøse og fullendte verk så langt ute i karrieren. Jeg har hatt «Bones in the closet» surrende på anlegget i hjemmet og i bilen i en måned nå, og det låter svært. Det er virkelig et storveis album. Som vanlig er sangene spekket med musikkhistoriske referanser. Det betyr i praksis at det er masse snadder for både oss nerder og for folk flest. Albumet er langt mer variert enn hva vi har hørt fra Helldorado tidligere. Jeg er særlig fornøyd med at de denne gangen også har blandet en solid dose tidlig amerikansk garasjerock opp i texmex-gryta. Bare hør på den elleville 60-tallsfesten på Dead World. Det høres ut som The Who står for musikken mens en blanding Chris Isaak og Chris Cornell står for vokalen. Herlig.

Foruten 60-tallsreferansene får vi også noen fortreffelige doser Nick Cave-mørke. Førstesinglen fra platen er et godt eksempel på det. Den blytunge og nattesexy blueslåten høres ut som sangen The Bad Seeds manglet på «Let Love In:»

#Musikktips: Albumet slippes på CD, vinyl og digitalt 19. april. Det kan bestilles her og kjøpes via iTunes. Det er også tilgjengelig på Spotify og Wimp. 

At Helldorado-gutta er store fans av Townes Van Zandt er jo ingen hemmelighet. På fjerdeplaten viser det at de har lært mye om klassisk låtskriverfortellerkunst av legenden. Bare hør på Times of Trials og Johnny’s Song. Ellers er albumet spekket med twang- og surfgitarmoro og klassisk råkkanroll. Det er ambisiøst som bare juling og forbløffende godt gjennomført.

Og er du fortsatt i tvil om du bør ta deg en tur på konsert når de kommer til et tettsted i nærheten bør du hoppe rett til sistesporet Sixty Seconds to What. Å ule med på den kommer garantert til å bli et høydepunkt i konsertsammenheng.

To av bandene som savnes mest her i Norge er utvilsomt de to store som begynte på ‘M’ – Madrugada og Midnight Choir. Med Dag Sindre Vagles vokal og gitar, en av landets råeste rytmeseksjoner og en maktdemonstrasjon av et fjerdealbum er det ingen grunn til å savne de to nevnte storhetene. Det er umiddelbar fare for at Helldorado blir et av dine nye favorittband.