Jeg har vært så heldig å få lov til å være faglærer i kultur- og underholdningsjournalistikk og blogging ved Norges Kreative Fagskole i Stavanger i høst, og for et netthode som meg er det selvsagt stas at skolen legger så stor vekt på nye medier. Målet er at studentene skal jobbe med så praktiske oppgaver som mulig, og noe av det første de ble satt igang med var å opprette egne blogger. Som jeg også uttalte til Aftenbladet.no er blogging veldig god skrivetrening, og den lille gruppen med ivrige  journaliststudenter kastet seg over muligheten. Ettersom semesterstarten falt tett opp til Rått og Råde-festivalen var det naturlig å la studentene bruke det som en praktisk mulighet. I løpet av festivalen har de derfor trasket rundt på området med penn, notisblokk, mobiler, kamera og en stor dose nysgjerrighet. De fikk også anledning til å spørre ut festivalledelsen på en befaring på området i forkant av festivalen.

Les gjerne artikkelen “Obligatorisk blogging” på Aftenbladet.no.

De har blitt oppfordret til å bruke alle nettets fortrinn i bloggene. I tillegg til forhåndsomtaler og  intervjuer har de blant annet spedd på med bildeserier og video i sakene de har postet. De har blitt oppfordret til å kommentere hverandres poster, lenke til andres poster og har brukt Twitter og Facebook til å spre sakene sine. Alle som har jobbet i redaksjoner vet at man i svært liten grad får tilbakemeldinger fra lesere på det man skriver. I mine mange år som journalist var det ytterst sjelden at leserne brukte anledningen til å sende ris eller ros til epostadressen som sto i byline. På nettet og særlig i bloggosfæren er terskelen lavere for feedback, og er det noe aspirerende journalister alltid trenger så er det konstruktive tilbakemeldinger.

Debatten om hvordan den tradisjonelle pressen skal møte teknologiutfordringene ruller videre. I lys av det synes jeg det er svært spennende å se hva et knippe journaliststudenter bevæpnet med blogger og entusiasme kan servere sammenlignet med de etablerte mediene. En del av bloggpostene er samlet på studentenes sone på Origo.no. Sjekk gjerne ut bloggene til Andreas Kydland, Thea Steen, Daniel Thorsen, Caroline Aspelund og Silje Lohndal.

Disse studentene skal etablere seg i et mediemarked i endring. Min tidligere kollega Sven Egil Omdal har flere ganger uttalt at kvalitetsjournalistikken ikke nødvendigvis vil forsvinne selv om papiravisene skulle bli borte. Omdal har tatt den skarpe pennen sin med seg til Washington DC for en periode, og han fortalte meg nylig via Facebook at å la studenter jobbe med faste oppgaver er tidens trend der borte. For journaliststudenter som er usikre på hva slags rolle de vil fylle i framtiden kan det også være på sin plass og minne om noe av det Omdal uttalte til Vox Publica i fjor:

“Jeg kan ikke se noen grunn til at nettet ikke kan fungere som arena for kvalitetsjournalistikk. Det journalister trenger er distribusjonsverktøy og lesere, og internett har begge deler.”

I forrige uke fikk jeg en usedvanlig koselig epost fra Line Larsen

Jeg har gledet meg til denne platen lenge. Larsen har lokket med deilige smakebiter på MySpace og et par solide singler, og forventningene til debutalbumet var store. Opptredenen hun gjorde under Bylarm var ikke den gjennombruddskonserten som enkelte sikkert hadde håpet på. Til det låt det en smule for søkende og uferdig. Jeg så henne imidlertid igjen noen måneder senere da hun spilte i duoformat på musikkbiblioteket i Stavanger. Det var en helt annen opplevelse. Da glitret det virkelig av sangene.

Det gjør det av sangene nå som de endelig foreligger på debutplaten “The Road Not Taken”  også (Hør på Spotify). Et av de sterkeste sporene på albumet heter “Winter Guest“, og det er i grunnen en passende oppsummering av hele verket. Sangene er små, søte, sjarmerende, lekne og melankolske perler som man umiddelbart ønsker velkommen inn i varmen. Larsen har en lekker stemme, men hun faller ikke for fristelsen til å bruke den for mye. Aller best låter hun når hun nesten hvisker melodiene. Hun vet at sangene er sterke nok, og lar dem få luft nok til at de kan fylle rommet og smyge seg tett inntil deg.

Noen album avslører mange nye lag når du spiller dem i øreklokker og stenger all annen lyd ute. Denne platen skaper imidlertid en slik stemning også når den klinger ut fra høytalerne. Det er nemlig en utpreget intim plate. Den jager ikke etter oppmerksomhet. Den trenger seg ikke på. Det er en vintergjest du tar imot med åpne armer. Bare hør på den nevnte “Winter Guest“. Det er musikk som kjæler med sansene, og det høres nesten ut som Larsen sitter ved siden av deg i sofaen og synger. Den aller beste sangen er også den korteste. “Noah” varer bare et minutt og 38 sekunder. Den kunne godt vart en hel albumside.

Mange gjester bidrar på albumet. Navn som Magnet, Morten Abel og Jan Ingvar Toft krydrer utgivelsen på hver sin måte. Spesielt sistnevntes vokalinnsats er et lite høydepunkt. Gjestene tar imidlertid ikke over. Dette er Larsens sanger. Dette er sanger hun er glad i. Det kan høres.

Som jeg skrev på Twitter etter den første gjennomlyttingen: Susanne Sundfør dominerte første del av 2010. Line Larsen kan fort komme til å dominere resten.

Jeg hadde tenkt å høre mye mer på Arcade Fire, Dylan LeBlanc og Joel Plaskett. De har imidlertid måtte vike for den mørke og intense stemmen til Simon Aldred og den mektige lyden av bandet han har satt sammen. Heller ikke Mark Lanegan og Isobel Campbells siste plate har fått den oppmerksomheten det fortjener. Det sier ikke så rent lite ettersom jeg er blodfan av mørkemannen Lanegan…

Det skulle vel egentlig bare mangle at jeg har sansen for Cherry Ghost. De har tatt jo navnet sitt fra en Wilco-sang, de har Doves-produsent Dan Austin med på laget og de høres på sitt beste ut som den litt dystre fetteren til fenomenale Elbow. Debutalbumet “Thirst for Romance” var fint som bare det, men oppfølgeren er virkelig svære greier. Jeg ble så begeistret for øset på åpningssporet “We Sleep on Stones” at det tok en del repetisjoner til før jeg begynte å utforske resten av albumet. Det er lenge siden jeg har hørt et album bli så heftig etablert som dette. De tidligere nevnte Elbow-referansene er selvsagt overtydelige, og crooningen til Aldred før lydfølge av et drivende komp-lokomotiv og et deilig luftig arrangement. Jeg oppdaget for alvor hvor solid dette albumet er da jeg i forrige uke hadde det i øreklokkene mens jeg bedrev noe så intenst kjedelig som plenklipping. Plen, busker og trær fikk virkelig gjennomgå da jeg travet rundt i lykkerus med disse deilige sangene på øret. Jeg var så oppslukt at jeg ikke merket at det begynte å regne, og våknet ikke før motoren begynte å fuske av alt vannet…

I et intervju med Rivmixx.com forklarer han åpningskuttet slik: “It sounds fairly menacing at times and you’re never quite sure whether this is a dog that bites, then you realise that there is a warmth and optimism to the songs that will get you through the night“. Det er ikke alltid det kommer så mye fornuftig ut av artister som blir bedt om å beskrive sin egen musikk, men her stemmer beskrivelsen på en prikk. Beskrivelsen passer i grunnen på albumet som helhet også. Det er mange sanger som høres i overkant nedstemte ut ved første gjennomlytting, men de har så mange nyanser og lag rundt seg at de avslører magien litt etter litt. Noen spor sitter imidlertid i hjernebarken umiddelbart. Førstesinglen “Kissing Strangers” er for eksempel uimotståelig melodiøs og er faktisk på nippet til å høres lystig ut.

#Musikktips: Hør “Beneath This Burning Shoreline” på Spotify. Sjekk også mine favoritter med Elbow. De beste nye sangene jeg har funnet i august finner du her.

Det absolutte høydepunktet for meg er imidlertid “Black Fang“. Den sangen bør gjøre det samme for Cherry Ghost som “One Day Like This” gjorde for Elbow. De klingende Rickenbacker-tonene i begynnelsen er starten på et mesterverk som det lukter britisk stadionallsang av lang vei. Magisk.

Jeg har både skrevet og lest en hel del presseskriv opp igjennom årene, og må innrømme at det ikke alltid er like lett å treffe med beskrivelsene. Det fortreffelige plateselskapet Heavenly Recordings overdriver imidlertid ikke med denne beskrivelsen:

“An ode to wayward souls  “trawling the night skies,” ‘Kissing Strangers’ is a 21st century song for swinging lovers”.

Nyt:

Må man selge sjelen sin til djevelen

Tusenvis av rockemusikere har i større eller mindre grad gjort som David Bowie, og innrømmet at de var “closer to the Golden Dawn/Immersed in Crowley’s uniform/Of imagery“. Kurt Cobain skal ha spurt grunnleggeren av den moderne satanismen, Anton LaVey, om å spille cello på “Nevermind”, og konspirasjonsteoretikere lurte på om det faktisk var LaVey som lurte i vinduet på coveret til “Hotel California”. Jimmy Page og Led Zeppelin ble jevnlig beskyldt for å lefle med mørke krefter, og kombinasjonen av sanger som “Paint it Black” og “Sympathy for the Devil” og tragedien på Altamont plasserte The Rolling Stones på kristenfolkets fy-liste. The Beatles plasserte Aleister Crowley på omslaget til “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band”, og ikke akkurat skumle artister som Judas Priest og Ozzy Osbourne ble i fullt alvor beskyldt for å lokke ungdom over til den mørke siden.

Årsaken til at jeg igjen fattet interesse for denne fascinerende delen av rockens historie var at jeg så den høyst middelmådige amerikanske grøsseren “Jennifer’s Body” for noen dager siden. For de av dere som ikke har sett den kan jeg kjapt nevne at Megan Fox spiller en demonbesatt heiagjengleder og at skylden for tilstanden hennes legges på det desperate indierockbandet Low Shoulder. Historien var av det syltynne slaget, men forklaringen på hvorfor bandet må gå til det skritt å ofre jomfruer for å få fart på karrieren er ganske så festlig. Vokalisten i bandet, Nikolai Wolf (Adam Brody) serverer denne unnskyldningen før han går løs på heiagjenglederen:

“Do you know how hard it is to make it as an indie band these days? There are so many of us, and we’re all so cute and it’s like if you don’t get on Letterman or some retarded soundtrack, you’re screwed, okay? Satan is our only hope. We’re working with the beast now. And we’ve got to make a really big impression on him“.

Den følelsen av avmakt som vokalisten beskriver er det sikkert mange tusen indieband verden over som kjenner seg igjen i. Det blir jo stadig mer tydelig at de fleste som omtaler seg selv som “alternative” eller “indie” strengt tatt er villige til å gjøre alt de kan for å krysse over til mainstreamen, og som satire fungerer denne delen av filmen aldeles utmerket. Det er heldigvis ikke så mange av disse indiebandene som tyr til fullt så drastiske midler som bandet i filmen. Man kan jo likevel undre seg over om enkelte artister ikke føler at de selger en bit av sjelen sin hver gang de legger seg langflate for å få med en av sangene sine på en episode av “Grey’s Anatomy”, “The O.C.” eller  “Gossip Girl”. Eller hver gang de må redigere sangene sine for å få dem til å passe rett før rulletekstene til de store underholdningsprogrammene på amerikansk tv. Eller hver gang de må selge sangene sine til bruk i reklame for å finansiere forbruket av eyeliner og mascara.

#Musikktips: Her er en liste med The Devil’s Music. Noen som mangler? Sjekk også ut listen over skumle sanger som jeg satte sammen i anledning en bloggpost om Halloween i fjor. Listen over musikalske oppdagelser i august vokser stadig. Det gjør også listen “Best of 2010 – So far“. Les for øvrig også Arild Abrahamsens fenomenale anmeldelse av “Jennifer’s Body”.

All den tid Ozzy har blitt sjarmerende kosebamse for MTV-seere og Jagger har blitt adlet skulle man ikke tro at rocken hadde kraft til å forarge lenger. De fleste av oss kan for eksempel se tilbake på hårmetallbandene på 80-tallet og deres lefling med sataniske symboler med en viss ironisk distanse. Man skal imidlertid ikke bruke mye tid på å surfe utkantene av verdensveven før man oppdager at skepsisen mot rocken lever i beste velgående. Å google “The Devil’s Music” byr for eksempel på mange timer med fenomenal underholdning.

I et anfall av useriøs research kom jeg for eksempel over det aldeles hysteriske nettstedet www.jesus-is-savior.com. Jeg var ikke helt sikker på om nettstedet var en seriøst ment ved første øyekast, men jeg tviler vel egentlig på at noen ville giddet å legge så mye arbeid ned i en parodi. Underholdningsverdien er imidlertid stor. Du kan blant annet lese om demoniske Led Zeppelin, om hvordan Ozzy kommer rett fra helvete eller få forklaringen på hvorfor Madonna er satanist. Nettstedet byr også på en omfattende alfabetisk liste over døde rockestjerner og hva de døde av. Andre artister som overraskende nok blir plassert på lag med Satan selv er The Killers, Dixie Chicks og Carlos Santana. Dersom dette virkelig var tilfellet måtte vi nok begynt å stille spørsmål med den etablerte sannheten om at djevelen har all den gode musikken…

Som vanlig må vi ty til avdøde Bill Hicks for å få den endelige avklaringen på problemstillingen:  “They tell us “Rock’n'roll is the devil’s music.” Well, let’s say we know that rock is the the devil’s music, and we know that it is, for sure… At least he fuckin’ jams!  If it’s a choice between eternal Hell and good tunes, and eternal Heaven and New Kids on the fuckin’ Block…I’m gonna be surfin’ on the lake of fire, rockin’ out.”

Jeg har flere ganger tidligere

VGs Thomas Talseth og Aftenpostens Cecilie Asker forsterket denne uken min overbevisning om dette gjennom å begi seg inn på det som må være årets mest barnslige debatt. Noe så oppkonstruert som kjønnsbalansen på landets festivalprogrammer ble problematisert av Aftenposten og Asker blant annet i denne kommentaren, og da ble det forutsigbart nok liv i sandkassen. Som den diplomaten han er svarte Talseth på sedvanlig vis med å ta mannen (i dette tilfellet kvinnen) og ikke ballen.

Vi har liksom lest det før. Oppskriften pleier å være noenlunde slik: Den ene parten serverer slappe kommentarer og oppkonstruerte saker som er dårlig underbygget og den andre parten er bare ute etter å provosere. Slikt blir det som kjent verken opplysende debatt eller god journalistikk av.

I forbindelse med Øyafestivalen er det sedvanlige utvalget profilerte musikkanmeldere (ofte et synonym for ”store i kjeften”) invitert til en debatt om en ny musikkjournalistikk ”i en tid der musikkjournalistikken har falt til en blodfattig forbrukerveiledning for et produkt stadig færre kjøper”. Det er nesten som man er fristet til å tro at Asker og Talseth har avtalt denne lille feiden med festivalen for å lokke folk til å komme på debatten. Jeg er nemlig en smule usikker på hvor mange som er interessert i å høre musikkjournalister snakke om seg selv…

I det hele tatt virker både de to nevnte musikkjournalistene og deres kolleger i de andre hovedstadsavisene en smule gretne og matleie. Det kan jeg for så vidt forstå. Dersom jeg for eksempel var musikkjournalist i landets største avis der det ukentlige musikkekstra av og til består av to anmeldelser, VG-lista og en liten kommentar hadde jeg nok også vært litt irritert…

Det er heller ikke bare VGs Talseth som har grunn til å være gretten. Jeg har med stor interesse pløyet meg igjennom Ole Hovind Guldvogs masteroppgave i medievitenskap, med tittelen “Hvem kaster terningen? En feltteoretisk studie av den norske populærmusikkritikken“. Oppgaven tar for seg musikkjournalistene i VG, Dagbladet, Aftenposten og Dagsavisen og  følgende sitat oppsummerer vel egentlig mye av det som er galt med norsk musikkpresse:

”De fire avisene publiserer i dag et nesten likt antall anmeldelser ukentlig. Et sted mellom sju og åtte anmeldelser fordelt over to til fire avissider kan sies å være en gjennomsnittlig praksis per 2009. Dette antallet har sunket betraktelig de siste årene. Rundt år 2000 hadde Dagbladet (som har hatt det høyeste antallet musikkanmeldelser i feltet) en topp på 34 anmeldelser i uka.”

Det er i det hele tatt ganske sørgelig. I oppgaven hevdes det imidlertid at denne nedgangen er en   nedjustering mot et ”normalt” nivå, og Dagsavisens Geir Rakvaag er sitert på at: ”På en side så er det jo flott med 34 plateanmeldelser, men da blir det jo mye plater fra ukjente artister. Det spørs om man kan plage den alminnelige avisleser med sånn: ”kjedelig bok fra ukjent forfatter”. Det må ha et eller annet for at det skal bli interessant for folk å lese”.

Det er med andre ord ikke nødvendigvis ønsket om å formidle ukjent, ny og god musikk til publikum som er drivkraften hos anmelderne. I oppgaven sin har Guldvog sett nærmere på hvem den norske populærmusikkanmelderen egentlig er. På Kritikerlaget.no kommer han med følgende oppsummering:

”Den typiske populærmusikkanmelderen i norske riksaviser har akademikerforeldre (ikke like vanlig blant de eldste), har erfaring fra lokalavis, studentavis eller uavhengige ungdoms- og musikkpublikasjoner. Hun eller han har hoppet av studiet (gjerne fag som engelsk, litteratur, film, sosiologi eller statsvitenskap) til fordel for jobben og titulerer gjerne seg selv som «halvstudert røver». Som kvinnelig musikkanmelder er det i dag også sjanse for at man har journalistutdanning. På den annen side har man ikke under noen omstendighet studert musikk av hverken praktisk eller teoretisk art, og man kan heller ikke traktere noe instrument.”

I oppgaven avslører han også at flere av musikkjournalistene bestemte seg for å skrive om musikk framfor å spille selv på et tidlig tidspunkt. Guldvog bidrar dermed til å stikke hull på en av de klisjeene vi som skriver om musikk er mest glade i:

”Sett i sammenheng med hvor få som faktisk oppgir at de kan spille et instrument, må dette kunne sies å gravlegge myten om at (populær)musikkjournalistene egentlig er en gjeng med bitre og mislykkede musikere.”

Denne bloggen ble for øvrig nevnt i Talseths spalte i VG for noen uker siden. Da  var det nok en gang Bjørn Eidsvåg og Thomas Dybdahl det gikk utover. Som enkelte sikkert har registrert ynder Talseth å levere sleivspark mot disse to artistene. Vokalinnsatsen til unge Dybdahl har Talseth blant annet omtalt som ”uling”, og det kunsteriske uttrykket har han beskrevet som ”selvmedlidende tragisk”. Det er ikke alltid innholdet i Talseth musikkskriblerier jeg reagerer på. Det ser ut til at vi har relativt lik musikksmak når alt kommer til alt. Det jeg reagerer på er den stadige trangen til å strø om seg med nedsettende sleivspark og den utstrakte og noe arkaiske bruken av ”ironi”. Jeg ser ikke poenget i at Talseth skal få betalt for å bruke så mye av den lille spalteplassen musikken får til å være så ensidig negativ. Det forsøpler formidlingen og det er ikke spesielt opplysende overfor leserne. Åpenhet, nysgjerrighet og entusiasme pleier å fungere mye bedre…

Jeg må selvsagt innrømme at jeg har gjort de samme tabbene som Talseth og flere av hans likesinnende gjør hver uke selv. Jeg har også vært ung og storkjeftet og dyrket spissformuleringer for å provosere til debatt. Ettersom jeg har blitt en smule eldre og rundere i kantene ser jeg jo at det ikke er spesielt fruktbart å dyrke arrogansen. Kunnskap, dialog og formidling er viktigere enn arroganse. Men det selger kanskje ikke så mange aviser…

Jeg har også jobbet i såpass mange redaksjoner at jeg vet hvordan ting fungerer. Krav til nyhetsverdi, tabloide innganger, forenklinger, spissformuleringer og egeneksponering av anmelderne skaper imidlertid ikke spesielt mye lesverdig musikkjournalistikk. I Guldvogs meget spennende oppgave vises det også til at avisenes nettutgaver har åpnet for en helt annen mulighet for interaksjon mellom skribent og leser. ”Diverse fakta og kunnskap om musikk er i dag for de fleste mennesker kun et tastetrykk unna samtidig som at muligheten for å komme med tilbakemeldinger og kritikk av avisenes skribenter i dag er mye bedre. Er det noe man ville ha sagt til avisen eller den enkelte kritiker, er det bare er å skrive en kommentar til den enkelte anmeldelse rett inn i kommentarfeltet hvor den eventuelle kritikken står. Skulle man gjøre noe sånt for femten–tjue år siden, måtte den enkelte leser rett og slett skrevet brev”.

I likhet med sine kolleger innen andre fagområder er det imidlertid ytterst få musikkjournalister som bryr seg med å delta i dialog med lesere eller artister (Asbjørn Slettemark og flere av Lydverkets musikkskribenter er fine eksempel på det motsatte). Det er som oftest snakk om enveiskommunikasjon, påfallende mangel på dialog og noe som framstår som en snever forakt for folk flest. Når så du en musikkanmelder takke leserne for tips? Når leste du sist om en anmelder som beklaget seg, modererte seg eller innrømmet at de tok feil? Når leste du sist en norsk plateanmeldelse som var så fylt med kjærlighet til musikk at du sporenstreks måtte sjekke det ut? Hvor er kjærligheten til musikken, folkens?

Det begynner å bli veldig lenge siden jeg leste musikksidene i hovedstadsavisene med veldig stor interesse. Musikkglede, lange kvalitetsartikler og nyheter finner jeg fremdeles i musikkmagasiner som The Word, MOJO, Q og Uncut. Og som jeg har nevnt flere ganger tidligere har jeg og mange med meg mye større glede over musikktipsing- og formidling på blogger, Twitter og Facebook.

Flere av anmelderne som er intervjuet i Guldvogs oppgave mener at andre og kanskje mer nyskapende former for musikkjournalistikk må vokse frem i uavhengige medier. De fleste savner også norske uavhengige publikasjoner med en viss innflytelse. Denne uken ble et nytt norsk musikkmagasin lansert med mål om å fylle dette tomrommet. Musikkmagasinet ENO skal ifølge sin egen programerklæring tilby “dybdeintervjuer, innblikk i store og små musikkmiljø, musikkhistorie eller interessante, overraskende og grundige analyser“. Etter å ha trålet distriktets Narvesen-utsalg og fått mange spørrende blikk fra betjeningen fant jeg til slutt et eksemplar godt gjemt bak siste utgaven av Uncut. Jeg må nok innrømme at jeg ikke er spesielt begeistret over nyskapningen. Jeg fant et par navn på nye artister jeg skal sjekke ut ved første og beste anledning, men ettersom jeg ikke er nevneverdig opptatt av frijazz, samtidsmusikk, hiphop eller eksplosiv afrobeat-musikk føler jeg meg ikke som en del av målgruppen til magasinet. Rene sjangereksperiementer som å la en forfatter skrive seg igjennom hele diskografien til Mariah Carey er nok heller ikke et  virkemiddel som vil sende landets musikkelskere halsende til bladhyllene. Artikkelen om humor i musikk var forbausende humørløs og jeg håper virkelig at mitt forsøk på den samme artikkelen som jeg publiserte i fjor pirret lattermusklene til leserne i litt større grad. I artikkelen “Den blinde flekken” hevdes det at “nå er det viktigere enn noensinne å skrive om musikk”. Men hvor mange gidder å punge ut 99 kroner for et musikkmagasin der man kan lese artikler om hvorfor det er viktig å skrive om musikk? Det virker som om ENO har vært litt for ivrige etter å distansere seg fra musikkjournalistikken i dagspressen. Resultatet har blitt sprikende, smalt og ikke så rent like elitistisk. ENO framstår som en tørr og striks lektor og etter å ha strevet meg igjennom flere av artiklene følte jeg meg som den litt umotiverte eleven på bakerste benk som heller vil hjem og høre på AC/DC.

Kall meg gjerne enkel, men jeg må innrømme at jeg gleder meg mer til å lese om Arcade Fire og Robert Plant i MOJO, Nick Cave og Fleet Foxes i Uncut og en dose tant og fjas om Katy Perry og  Slash i Q Magazine. Dessuten har jeg en bråte fenomenale kommentarartikler fra The Word Magazine igjen å fordøye.

Det er på en måte litt betryggende at musikkjournalistene selv langt på vei innrømmer overfor Guldvog at relevansen deres er på vei til å smuldre fullstendig bort.

Talseth sier for eksempel at ”Jeg venter litt på det store norske musikknettstedet eller den store norske bloggeren som faktisk viser seg å ha innflytelse og kanskje også litt makt. For der føler jeg at det er et gedigent tomrom. Det snakkes mye om ”de uavhengige bloggerne” og at de har så stor makt nå, men jeg kan ikke navnet på en norsk blogger eller et norsk musikksted som jeg vil rose for å ha power, og som har så gode og sterke meninger at de blir skoledannende i Norge. Jeg er litt skuffa over det faktisk”.

Det er leit at han er skuffet, men det er trist at han og flere av hans kolleger til tider gjør sitt beste for å bevise at alternativer trengs.

Jeg må innrømme at jeg bare så vidt hadde fått med meg at filmen var gitt ut, og at Bridges hadde hanket til seg en Oscar for rollen som den utbrente, rølpete og stort sett konstant dritings falmende countrystjernen Bad Blake. Nå har den imidlertid kommet på dvd, og alle som har en anelse forkjærlighet for country (slik jeg har) og gode historier bør så snart som mulig sette av en kveld til denne sjarmbomben av en film.

Som Harlan Howard sa: “Country music is three chords and the truth”. Sjelden har jeg sett de sannhetsordene bli bedre illustrert enn i denne filmen. Alle klisjeene er på plass: Vår mann, Bad Blake, har fire-fem havarerte ekteskap bak seg. Han drikker selvsagt alt for mye. Helsa skranter. Han krasjer bilen. Han har sluttet å skrive sanger, og karrieren er i såpass dårlig forfatning at han er redusert til å underholde i små lurvete barer og bowlinghaller. Det nevnes ikke i filmen, men jeg har en mistanke om at hunden hans nylig har vandret heden også…

Det er med andre ord like deilig klisjefylt, ekte og ærlig som de riktig gode countrysangene er. Bridges synger og spiller selv i filmen, og er skremmende lik Kris Kristofferson både i utseende og stemmebruk. Filmen er basert på boken med samme navn av Thomas Cobb, og karakteren Bad Blake er basert på Kristofferson og to andre legender innen sjangeren: Merle Haggard og Waylon Jennings. Midt i all den hysterisk festlige tragedien får vår mann et lite snev av håp i form av musikkjournalisten Jean (for øvrig fortreffelig spilt av Maggie Gyllenhaal). Men kan kjærligheten redde den utkjørte alkoholikeren? Det spørsmålet høres i grunnen ut som temaet for veldig mange gode countrysanger, og i det hele tatt føles filmen som en eneste lang, morsom, rørende og trist countryklassiker.

I likhet med kultklassikeren “The Big Lebowski” er også denne filmen spekket med fantastisk musikk. I tillegg til de originale komposisjonene framført av Bridges og Colin Farrell får vi servert klassikere fra George Jones, The Louvin Brothers og ikke minst mannen som skrev de tristeste sangene i verden: Townes Van Zandt.

#musikktips: Alle bør selvsagt sikre seg det offisielle soundtracket til filmen. Det finnes ikke på Spotify, men jeg har satt sammen en liste med flere av sangene fra filmen og lagt til enkelte andre klassiske outlawperler jeg følte passet inn. Sjekk også min liste med alternativ country, Einar Stensengs countryfavoritter og Olav Larsens flotte liste fra hans glimrende Helgelyd.

Det er T-Bone Burnett som har produsert lydsporet til filmen, og sammen med Ryan Bingham skrev han den nydelige “The Weary Kind“. Sangen fikk både Oscar og Golden Globe for beste sang.

Nyt:

Han følger opp forrige ukes liste som ble samlet av Arne Hjorth Johansen, og også denne uken kan leserne fryde seg over mange nye musikalske skatter.

Som jeg har nevnt flere ganger tidligere på denne bloggen er han en musikkelsker som har gitt meg veldig mange musikktips og ikke minst utallige strålende musikkopplevelser både på scenen, i studio og i diverse andre festlige lag. Les for all del hans første gjesteopptreden på denne bloggen, følg ham på Twitter og sjekk ut musikken hans på Spotify.

Jeg er godt fornøyd med at så oppegående folk som dette tar seg tid til å lage lister for meg. Dersom du leser dette, og føler at du har en Helgelyd inne så ta for all del kontakt.

Nå er det en glede å nok en gang kunne overlate ordet til frontfiguren i “verdens beste band fra Sandnes som spiller en eller annen form for country og som har en neger (naturlig farget person) som frontfigur…”. Han beskriver listen slik :

- I del to hvor jeg presenterer en av mine spotifylister over ukjente og obskure låtskrivere har jeg spikret meg noen enkle rammer. Av den enkle grunn at jeg ønsker å begrense det hele til noe som minner om noe så gammeldags som et samlealbum. I motsetning til den aller første listen som ble presentert har jeg denne gang satt følgende krav: Hele albumet den gitte sangen er hentet fra skal være av ypperste kvalitet.

Her er hele listen i Spotify.

1. “Be Set Free” – Langhorne Slim

Langhorne Slim har sakte men sikkert gått fra å være en low-fi kjellerartist til en låtskriver som på sitt siste album er der oppe blant de store. Tekstene er kanskje litt naive og enkle for noen, men de er troverdige og ektefølte. Han blander Americana, pop og soul på en måte som burde gjør både Paul Nuttini og Brett Dennen misunnelige. Ikke hørt om Brett Dennen? Sjekk ut!

2. “Does It Make You Rain?” – Justin Rutledge

Denne talentfulle låtskriveren oppdaget jeg gjennom et samlealbum, bestående av det de refererte til som ”kremen av kremen” av ukjente kanadiske låtskrivere. Det var ærlig talt ikke mye interessant på denne samlingen, utenom Oh Susanna og overnevnte  Justin Rutledge. For de som ikke kjenner til førstnevnte så er hun også verdt å sjekke ut. Låtene til Justin er så innihelvetes bra at det nesten gjør vondt. På sine tre første album finnes det ikke antydning til en eneste dårlig låt. Musikken er i mine ører en slags blanding av Jayhawks og Ryan Adams. Når begge er på sitt aller aller beste altså. ”Does It Make You Rain” er så vakker at den for de fleste vil høres kjent ut.

3. “Dollar And The Dream” – Nels Andrews

Nels Andres er noe så sjeldent som en ektremt dyktig  engelsk americana-artist. Man skulle trodd at det engelske språkets moderland hadde uendelig mange talentfulle rootsartister, men det er altså ikke tilfelle (kanskje det er verdt en egen Spotify-liste? Stay tuned!). Nels ble jeg introdusert for første gangen vi turnerte Great Britain med The Alabama Rodeo Stars. Vi spilte da hjemme hos noen hyggelige karer som driver nettstedet www.Americana.co.uk. Albumet denne sangen er hentet fra ble spilt etter konserten vår på nachspiel, og minnene er ellers veldig vage.

4. “We Can Be Strong” – Willy Mason

Willy Mason ble jeg nylig kjent med gjennom et eller annet jeg leste på nett om Conor Oberst (mest kjent fra grupper Bright Eyes). Og når Conor anbefaler noe sjekker jeg det ut, alltid! Conor Oberst er også en dedikert Simon Joyner-fan (se min første liste over ukjente singer/songwriters). Albumet sangen er hentet fra er meget bra, og kritikere har sammenliknet Willy med både Bob Dylan og Jonny Cash. Jeg synes Willy står sterkt på egne ben både lyrisk og melodisk. Stemmen er heller ikke dårlig.

5. “The Waltz Of The Tennis Player” – Meg Baird

Som med så mye fin musikk er dette uorginalt på absolutt alle måter, men Gud så fint!

6. “Demon Host” – Timber Timbre

Erlend Aasland sendte meg denne sangen via Spotify. Jeg tror jeg fikk den en gang i april, og har hørt på den og albumet siden. Utrolig bra og stemningsfull musikk som overrasker på subtile og delikate måter. At Timber Timbre kan sin blues er det ingen tvil om, og jeg vil påstå at det er gjennom lignede artister som tør bryte med tradisjoner uten å trokke på disse at tradisjoner lever videre. Oi! Plutselig kom det et gospelaktig kor inn i lydbildet. Nydelig!

7. “Farewell Sorrow” – Alasdair Roberts

Alasdair oppdaget jeg gjennom et intervju av min store helt Will Oldham. Også kjent som Bonnie ”Prince” Billy. Dette er hjemmesnekret musikk. Litt  røft i kantene, langt fra perfekt i form, usminket og bare alldeles vakkert. Trommene treffer ikke alltid på takten, stemmen knekker her og der men det gjør ingenting. Anbefales til alle som blir lykkelige av ulykkelig musikk.

8. “Ready For Your Love” – Einar Stenseng

Det irriterer meg at låtskriveren bak denne sangen er norsk. Jeg er rett og slett sjalu! Sist jeg fikk denne følelsen var i mitt første møte med Tumbleweed. Velskrevet låt. Fremført så bra at ihvertfall jeg får frysninger.

9. “The Air Is Thin” – Jesse Sykes

Jesse Sykes & The Sweet Hereafter består hovedsaklig av Phil Wandscher og låtskriver Solomon Sykes. Phil er også kjent fra Whiskeytown, bandet han dannet sammen med Ryan Adams på begynnelsen av nitti tallet. Hadde Dusty Springfield drevet med Americana hadde det kanskje minnet om Jesse Sykes. Nydelig stemme og meget sterke sanger. Jeg elsker oppbyggningen mot slutten av “The Air Is Thin”. Jeg har alltid drømt om å en dag få til et repeterende refreng av samme type.

10.  “St. Peter” – Justin Rutledge

Jeg måtte bare ha med denne sangen fra Justin Rutledges siste album. Vakkert, vakkert og atter vakkert. Det er mest sannsynlig den første og siste gangen jeg har med en og samme artist på en så kort spotify-liste.

11. “Joaquin Murietta, 1853” – Bob Frank & John Murry

Morderballader har eksistert like lenge som selve låtskriverkunsten. Både Jonny Cash, Bob Dylan, Porter Wagoner og Nick Cave har prøvd seg. Og  alle har de lykkes, særlig førstnevnte. Men! Ingen har laget en plate med såkalte Murder Ballads så mørk og dyster som World Without End. Ikke engang det såkalte blackmetal-miljøet kan vise til mer blod og vold enn det denne platen har å tilby. Bob Frank og John Murry har skrevet samtlige av sangene på World Without End, hvor  ”Joaquin Murietta, 1853” er hentet fra, og ingen har til dags dato laget en så enormt gjenomført og sterk plate innenfor sjangeren. Alle låtene har et årstall i tittelen. Dette for å illustrere at historiene er hentet fra virkeligheten. Og som klisjeen lyder er virkeligheten som regel sykere enn hva fantasien har å tilby…

12.  “People, Turn Around” – Delta Spirit

Denne sangen hørte jeg i en avsluttende scene i en episode av serien “Sons Of Anarchy”. En sterk og gripende scene hentet fra sesong to, hvor far og sønn så til de grader er dypt uenige om i hvilken retning de skal lede motorsykkelklubben de begge er del av videre. Dette etter en rekke tragiske hendelser. Den ene vil gå for hevn og vold mens den andre heller vil gå mot mer siviliserte løsninger. En fantastisk serie jeg  anbefaler til alle som er fasinert av outsidere. Fans av mørke filmer i ekte Sam Peckhinpah ånd vil også sette pris på denne serien. En perfekt avslutning til min andre liste bestående av ukjente låtskrivere.

Her er en liste over noen av de jeg har likt best, og en som skuffet meg en smule:

Lissie – “Catching A Tiger”
- De fleste av dere har nok fått med dere denne glimrende platen nå. Singlen “In sleep” har rullet og gått på norsk radio noen måneder, men etter at jeg begynte å høre på hele albumet slo det meg at den sangen faktisk er blant de svakeste av de 12 sporene. Det sier ikke så rent lite om kvaliteten på utgivelsen.

Den sommermyke 70-tallsamericanaen på debutplaten er en av årets deiligste overraskelser. Hør for eksempel på den nydelige melodien og sterke teksten på pianoballaden “Bully“, den uimotståelige 60-tallsinspirerte skranglelåten “Stranger“, gospelhymnen “Oh Mississippi” eller den superfengende “Worried About“. I det hele tatt kunne ti av de tolv låtene her vært singler. Det er en perfekt plate til lange bilturer. Kjæresten og jeg spilte den fra Stavanger til Bergen da vi reiste for å se Muse forrige helg. Nå fant jeg nettopp ut at hun spiller i Oslo 29. september og i Bergen dagen etter.  Da blir hun nok lydfølge til en biltur til om noen måneder…

#musikktips: Lissie har nok latt seg inspirere av en god del kvinnelige artister fra 70-tallet. Sjekk ut Tormod Eikills Spotify-liste med 70-tallsdamer dersom du vil sjekke ut noen av inspirasjonskildene.

The Coral – “Butterfly House“
- Jeg må innrømme at jeg ikke har fulgt særlig med på hva denne gjengen har bedrevet siden de to første platene. Dette femtealbumet satt imidlertid der det skulle. De har jo alltid dyrket 60-tallsnostalgien, men denne gangen har de gravd seg ned i den psykedeliske folkrocken som The Byrds og Buffalo Springfield var eksponenter for. Gitarsoloen på førstesinglen “1000 Years” låter ikke så rent lite som noe Neil Young og Stephen Stills kunne ha revet av seg på slutten av 60-tallet. The Zombies, Moby Grape og Donovan på sitt mest syrete er også naturlige navn å trekke fram som referanser. Harmoniene er strålende gjennom hele albumet, men det er de melankolske stemningene som dyrkes mer enn den sommerlette popen de har vært mest kjent for tidligere.

#musikktips: Dersom du har lyst å dukke ned i flere av inspirasjonskildene til The Corals siste album kan Tormod Eikills Spotify-liste med psykedelia være et godt alternativ.

Samantha Crain – “You (Understood“
- Denne amerikanske singersongwriteren hadde jeg ikke hørt om før musikktipseren Nils Jostein Roaldsøy slengte over et par sanger i innboksen min i Spotify. Både dette albumet og hennes forrige utgivelse, “The Confiscation EP”, er full av snurrig, sjarmerende og særegen indiefolkrock. Hun har en vanvittig tilstedeværelse, og historiene hun forteller er fascinerende.  Sjekk for eksempel ut den vakre “We are the same” og det knallsterke åpningssporet “Lions“.

Det minner ikke så rent lite om det fantastiske albumet Laura Marling ga ut tidligere i år. Slike stemmer kan vi aldri få nok av.

#musikktips: Sjekk ut min liste med nye musikalske oppdagelser i juli.

Danger Mouse & Sparklehorse – “Dark Night of the Soul“
- Dette prosjektet spriker som ventet i alle retninger. Og jeg liker dem alle. Aller best liker jeg de sporene Jason Lytle synger på, og særlig den flotte “Jaykub“. Navn som Julian Casablancas, Nina Persson, Suzanne Vega, Iggy Pop og Frank Black trekker selvsagt heller ikke ned. Det tok sin tid før denne albumet endelig så dagens lys, men nå står den igjen som en verdig hyllest til Vic Chesnut og Mark Linkous.

Det har i det hele tatt vært et bra år for Danger Mouse/Brian Burton. I tillegg til denne fantastiske utgivelsen har han produsert det glitrende albumet “Brothers” med Black Keys og samarbeidet med James Mercer fra The Shins under navnet Broken Bells.

#musikktips: Sjekk min gjennomgang av årets beste plater så langt.

Perfume Genius – “Learning“
- Lekkert og gåsehudframkallende. Debutalbumet er en særdeles nedstemt affære som ved første gjennomlytting høres i overkant sørgelig og deprimerende ut. Når den får tid på seg sniker den seg imidlertid under huden, og historiene han forteller er dramatiske og sterke. Pianoet og stemmen dominerer og krydres med svevende harmonier. Jeg har omtalt dette strålende albumet nærmere i bloggposten “Godlyd fra gutterommet“.

Ed Harcourt – “Lustre“
- Årets comeback? “Lustre”låter  riktig så lekkert. Det låter som om Harcourt har funnet tilbake til den barnlige gleden med musikk. En smule eksentrisk har han alltid vært, men eksperimenteringen overskygger ikke de gode poplåtene. Et deilig sommeralbum, og hans beste utgivelse hittil. Les mer om platen og om mitt møte med ham i bloggposten “En solskinnshistorie“.

#musiktips: Siden det fremdeles er sommer anbefaler jeg mine sommerfavoritter del 1 og del 2.

Tom Petty & The Heartbreakers – “MOJO“
- Jeg digget den hardtslående bluesrockeren “I should have known it” da den ble gitt ut som førstesingle fra “MOJO”. Singlen lovet godt, men albumet er dessverre spekket med traust og kjedelig bluesrock. I sangen “Oldiser” sang Joachim “Jokke” Nielsen at “vi starter et bluesband og kjeder oss i hjæl”. Petty og kompisene høres dessverre ut til å ha valgt den strategien. De fantastiske og uimotståelige popsangene han er kjent for er helt fraværende. Trasig. En nydelig låt har han imidlertid funnet plass til: “No reason to cry” er vakker. Resten er skuffende greier.

#musikktips: Sjekk ut min best of Petty-liste i Spotify.

Mystery Jets – “Serotonin“
- Disse britiske indierockerne var også nye for meg. Nå som jeg har lyttet meg opp på de forrige utgivelsene deres hører jeg at de har tatt et langt sted i riktig retning på tredjeplaten. “Two Doors Down” er vel sangen de er mest kjent for, men den slags lettvinte popsanger er det ikke så mange av på årets utgivelse. Det gjør ikke så mye. Ambisjonsnivået er hevet betraktelig, og kvaliteten er jevnt over veldig høy. Kom deg forbi den tullete synthintroen på “It’s too late“, så finner du en klassisk britisk popballade. Sjekk også ut albumets høydepunkt, den ekstatiske “Melt“. Sånne poprefrenger lages det ikke mange av i vår tid.

#musikktips: Bli gjerne med i Facebook-gruppen #Musikktips. Der dukker det til stadighet opp mange gode tips fra musikkelskere.

Det er i grunnen synd at VG ikke tar seg tid til å gå litt dypere i materien når de først presenterer en slik liste. Twitter er som kjent mye mer enn kjendisfjas og selvforherligelse. En liste med 100 tvitrere bare supplert med deres siste tweet er ikke en spesielt god guide til den fascinerende verdenen av gullkorn og opplysning som Twitter faktisk er. Jeg følger 1632 personer på Twitter, og bare åtte av dem var på VGs liste. Jeg tar imidlertid ikke det som et tegn på at jeg er helt ute av takt med det som rører seg i twittersfæren…

For nokså nøyaktig et år siden uttalte en av landets beste tvitrere, Bjørn Eidsvåg, til Aftenbladet at Twitter “er et morsomt medium. Jeg blir klokere av det“. Han fulgte opp med å si at “ikke alt på nettet er opplysende, men Twitter er berikende. Jeg får tips om artikler, nettsider, YouTube-klipp og all verdens”. Det er lett å være enig i det.

For meg som musikkelsker har Twitter vært en gullgruve når det gjelder å få gode tips, og jeg har i en tidligere bloggpost ramset opp en lang rekke mennesker fra musikkens verden det kan være smart å følge. Etter VGs listefjas kunne jeg selvsagt ikke dy meg for å forsøke meg på en egen liste over smarte, kreative, morsomme, provoserende, engasjerende og/eller kloke tvitrere. 100 ble i overkant ambisiøst, men her er mine 50 anbefalte:

1. @Eidsvåg
Bjørn Eidsvåg, artist

- Selvskreven på listen. Deltakende, nysgjerrig, underfundig og morsom. En artist som virkelig har brukt Twitter på en klok måte. Han har vist nye sider av seg selv og kommet i kontakt med et nytt publikum.

2. @svelle
Sven Egil Omdal, journalist og kommentator
- Da jeg jobbet i Aftenbladet og dette Twitter-greiene begynte å ta av var det Sven Egil Omdal som var ivrigst etter å få oss journalister til å leke med mulighetene mikrobloggetjenesten ga. Han er en meget klok mann som skriver strålende Medieblikk. Alle som er interessert i journalistikk og kultur bør følge ham.

3. @Asbjorn1975
Asbjørn Slettemark, programleder og musikkelsker
– Programleder i Lydverket på NRK1 der han gjør en utmerket jobb. På Twitter deltar han i debatter og kommer med mange gode tips.

4. @toenes
Tønes, artist
- Storartet artist som tvitrer på hauamål. Små og store betraktninger som alltid er underholdende. Har anbefalt ham her.

5. @Kinden
Kristoffer Kinden, festivalsjef og generell musikkildsjel
- Er høyt og lavt i landets musikkmiljø. Særdeles engasjert.

6. @tormb
Tor Martin Bøe, kreatør, kreatur og musikksynser
Musikkelsker som nå også synser i VGs spalter. Har fått usedvanlig mange gode musikktips fra den kanten.

7. @neilhimself
Neil Gaiman, forfatter og geni
- Jeg følger ikke veldig mange utenfor Norge på Twitter. Rett og slett fordi det ikke er stor sjanse for å komme i kontakt med dem. Twitter handler om dialog, og her er Gaiman en herlig stemme. Vår tids største historieforteller.

8. @Vidunderfull
Ingrid Ovedie Volden, musikkanmelder og sjarmtroll
- Engasjert, underfundig og sjarmerende. Mange gode musikktips, men også mange andre lesverdige betraktninger om stort og smått.

9. @Kvelertak
Kvelertak, band
- Det er langt i fra alle artister og band som greier å bruke Twitter til noe fornuftig. Kvelertak viser hvordan det skal gjøres. Og har du ikke kjøpt debutalbumet enda er det jammen på tide…

10. @arilabra
Arild Abrahamsen, filmanmelder
- Landets beste filmanmelder og en språkkunstner av de sjeldne. Bruker sosiale medier på en forbilledlig måte. Hyggelig fyr som alle kan lære mye av. Liker Star Wars.

11. @TheWordMagazine
The Word, magasin
- Mitt favorittmagasin når det gjelder musikk. Holder fin dialog med leserne via Twitter.

12. @sherget
Silje Herget, idé-entreprenør
- Supersmart og kreativ nettentusiast som alltid har mye spennende å komme med.

13. @NRKbeta
NRKs sandkasse for teknologi og nye medier.
- Følges av over 11000. Det er mange gode grunner til det. Spennende å følge.

14. @Sonitus
Blogganbefalinger
- Som de selv sier: “Sonitus.org gir deg kremen av norske bloggposter”. Nyttig tjeneste som drives på dugnad.

15. @idioten
Ola Helland, kreativt menneske
- Mannen bak 1000000Giraffes har et imponerende interessefelt. Et oppkomme av gode ideer og kreative påfunn.

16. @1000000giraffes
One Million Giraffes. (Se over)

17. @thorbjarnebore
Thor Bjarne Bore, blogger og tidligere redaktør
- Tvitrer like bra som han skriver. Alltid innsiktsfullt. Serverer dessuten “Dagens Ivar Aasen” hver dag.

18. @mariesimonsen
Marie Simonsen, redaktør
- Klok og deltakende. Holder forbilledlig kontakt med leserne på Twitter.

19. @radiohode2
Selveste Radiohode
- En av de ivrigste og beste musikktipserne på Twitter.

20. @kokkvold
Per Edgar Kokkvold
- Presseforbundets Generalsekretær må selvsagt følges på Twitter.

21. @savioj
Jarle Savio
- Jobber i EMI og er ikke like skremt av teknologiske nyvinninger som mange andre i musikkbransjen. God musikktipser.

22. @tanketom
Andreas H. Opsvik
- Ivrig nett- og studentradiomann med særlig pondus på film. Særdeles hyggelig fyr.

23. @rosagaffa
Linn
- God musikktipser. Stor kjærlighet til musikk.

24. @letolin
Leif Tore Lindø, kulturjournalist
- Mannen som viste Norge hvordan livetvitring fra konserter skal gjennomføres. Fin kollega, glad i musikk og en veldig morsom type.

25. @tormilde
Tor Milde, legende
- Den legendariske Tor Milde har lært meg mye om popmusikk. En oppvekst uten Topp ville ikke har vært det samme…

26. @Ramiras
Arild Haugen
- Mannen som lager de morsomste spillelistene i Spotify. God musikktipser. Underholdende tvitrer.

27. @eplesmil
Charlotte B.
- Twitter er full av sjarmerende mennesker. @eplesmil er en av de koseligste stemmene.

28. @hogrim
Helge Øgrim, redaktør
- Redaktør i fagbladet Journalisten. Netthode. Fin og klok røst på Twitter.

29. @flinkepike
Embla
- Viktig og varm blogg. Viktig og varm røst på Twitter.

30. @nilsjostein
Nils Jostein Roaldsøy
- En av de som har gitt meg flest gode musikktips å Twitter. Fin fyr. (Vi får ta den halvliteren nesten gang jeg er i Bergen!)

31. @everetttrue
Everett True/Jerry Thackray, musikkjournalist
- En av de beste musikkskribentene som finnes der ute. Anbefales på det varmeste for alle som er glade i musikk.

32. @inemg
Ine Mæland, nettredaktør
- Nettredaktør i SpareBank 1 SR-Bank. Alltid mye å lære av henne om nett og sosiale medier.

33. @Hjorthen
Arne Hjorth Johansen, blogger
- Velskrevet blogg. God musikktipser. Fin fyr.

34. @Pondus
- Mye bra humor, men også ytterst innsiktsfylt om rock. Spesielt om artister med sminke eller skoleuniform.

35.  @MonaFims
Mona Fimreite
– En av de ivrigste musikktvitrerne. Alltid gode tips. Legendariske spillelister i Spotify.

36. @Lillebjorn
Lillebjørn Nilsen, legende
- Trenger egentlig  ingen nærmere beskrivelse. I likhet med tusenvis av andre lærte jeg å spille gitar med hans gitarbok.

37.  @Hedgard
Hedgard Hugaas, politiker
- Stavangerpolitiker med usedvanlig god musikksmak.

38. @Kvalshaug
Vidar Kvalshaug, forfatter
- God på Twitter. God musikksmak.

39. @teikill
Tormod Eikill, gitarist og journalist
- Fin fyr, glad i musikk, flott gitarist. Kan utrolig mye om musikkhistorie.

40. @spindellett
Vibeke P. Valestrand
- Fin blogg. Fin tvitring.

41. @ingveaalbu
Ingve Aalbu, journalist
-  Mekkagubbe, nettansvarlig i Dalane Tidende. Nesten like ekstrem musikknerd som meg:)

42. @tomegeland
Tom Egeland, forfatter
- Spennende bøker. Spennende tvitrer.

43. @vedgy
Vegard Heggem, tidligere Liverpool-spiller
- You’ll never walk alone.

44. @bardvegar
Bård Vegar Solhjell, politiker
- Det er ytterst få politikere i Norge som bruker Twitter på en fornuftig måte. Solhjell er et flott unntak fra regelen.

45. @RBVegard
Vegard Fl. Vaagbø, journalist
- Musikkinteressert sportsjournalist i RBnett.no. Fin tvitrer.

46. @cecilieasker
Cecilie Asker, journalist
- Blant de aller beste kulturjournalistene på Twitter. Vært flink til å bruke Twitter aktivt på konserter og festivaler.

47. @trinegrung
Trine Grung, blogger
- En herlig stemme i twittersfæren. Uredd, frittalende og underholdende.

48. @litejk
Kjetil Hjertvik, informasjonssjef
- Tvitrer om mye rart. Særlig om småfolk.

49. @khytre
Knut H. Ytre-Arne
- Tvitrer bra om mye forskjellig. God musikksmak.

50. @intoleranse
Johan Ludvig Brattås
- Energisk og underholdende tvitrer om stort og smått.

OPPDATERING 27.07: Fordelen med å blogge kontra å skrive i avis er at man lettere kan ta selvkritikk og korrigere. Mange har påpekt at min uskyldige lille Twitter-liste manglet et sentralt navn. Jeg tar selvkritikk, og oppfordrer alle om å følge @2rvund . Han er en ordsmedar av rang :)

Denne gangen er det Arne Hjorth Johansen, aka Hjorthen, som har tatt seg tid til å ramse opp sine musikktips, og det er en listen som ikke står tilbake for noen av de tidligere leveransene. 
Hjorthen har hatt den underholdende og ytterst velskrevne bloggen Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på oppe i ganske nøyaktig seks år nå. Han bør også følges på Twitter/ @Hjorthen .

En liten biografi må selvsagt flettes inn, så det er på sin plass å nevne at han jobber som assistent i pleie og omsorg og som kulturhusmedarbeider (som han selv påpeker høres det siste der mye kulere ut enn kinobillettør). Han brukte imidlertid store deler av nittitallet på å jobbe i platebutikk, og jeg kan skrive under på at han er mer enn gjennomsnittlig musikkinteressert. Han behersker tre grep på gitaren, og har ved et par anledninger benyttet dem i forbindelse med lystige personalfester. Til hans forbauselse er det aldri noen som ber ham om å gjenta suksessen ved neste personalfest. Han håper imidlertid at noen kommer til å be ham om å lage en ny helgelyd ved en senere anledning. Det kommer jeg garantert til å gjøre.

Sånn. Nyt musikken. Ordet overlates til Arne Hjorth Johansen:

- Inspirert av Olav Larsens knallsterke Helgelyd-spilleliste stakk jeg hodet frem og tilbød meg å lage en egen Helgelyd-liste. Og så gikk tiden…

Men her er den omsider. Jeg har lagt meg på samme antall sanger som Larsen, og musikalsk så vandrer jeg vel også i samme spor. Håper den faller i smak.

Her er link til selve spillelista.

1. “The Ghost of Tom Joad” med Pete Seeger og sjefen sjøl.

Hvis vi er litt strenge så har ikke Springsteen gjort noe av særlig substans siden den Tom Joad-plata. Her er den i en versjon der Pete Seeger snakkesynger halve teksten, mens Springsteen selv tar resten. Verken Seeger eller Springsteen trenger vel noen nærmere presentasjon, så jeg nøyer meg med å si at jeg liker dette veldig godt.

2. “Spending the day in the shirt you wore” med Poi Dog Pondering

Poi Dog Ponderings plate fra 1989, “Wishing Like a Mountain and Thinking Like a Tree” fikk mye skryt når den kom, men har vel gått i glemmeboka til de fleste siden den gang. Min også, men jeg kom på den her forleden, og selv om jeg ikke gidder å høre den flere ganger i strekk, verken den gang eller nå, så er det en god del perler på den plata. “Spending the day” er kanskje ikke den beste av dem, men jeg synes den er så forbasket søt. Og så er det noe så deilig romantisk det der med å tilbringe en dag i skjorta som fortsatt lukter av kjæresten.

3. “Keith Don’t Go” med Nils Lofgren

Denne hadde jeg helt glemt, helt til den tilfeldigvis dukket opp på radioen i en butikk jeg var innom her for en tid siden. Jeg måtte henge rundt der og late som om jeg kikket på varene helt til den var ferdig. Nils Lofgrens hyllest til Keith Richards er ikke akkurat noe mesterverk sånn rent tekstmessig, allikevel så griper den meg hver gang, og kanskje særlig i denne akustiske versjonen. Leste nylig at Nils Lofgren har måttet bytte ut begge hoftene sine, er det rock’n roll eller?

4. “100 miles” med Abra Moore

Abra Moore var faktisk med å starte det før nevnte Poi Dog Pondering, men hun forlot bandet tidlig på nittitallet for på jakt etter nye jaktmarker. Og siden alt tilfeldigvis henger sammen med alt i denne spillelista så må det også nevnes at hun har fått navnet sitt etter en karakter i John Steinbecks Øst for Eden. Steinbeck som jo også er mannen bak karakteren Tom Joad som startet denne spillelista, en sang av og med Bruce Springsteen som jo alle vet har Nils Lofgren i bandet sitt. Nåvel. Abra hadde en liten hit med Four Leaf Clover, i 1997, og var da nominert til en Grammy. Siden har det vært ganske stille, men 100 miles er da en fin låt, er den ikke?

5. “Ain’t Gonna Worry No More” med Peter Case

Peter Case er sikkert et kjent navn både for bloggeier og mange av leserene  hans. Han burde vært kjent i større kretser enn som så spør du meg. “The Man With the Blue Guitar” er fortsatt en av de fineste platene jeg vet om. Dette er litt nyere årgang, men nivået er fortsatt høyt.

6. “We Can’t Make It Here” med James McMurtry

En eller annen gang gikk den sinte unge mannen med gitar av moten, og protestviser er ikke det man hører mest av på radioen for tida. Synd synes jeg, for det er jo ikke sånn at det ikke er nok av ting man kan være sint på nå til dags. Her er James McMurtry skikkelig sint, og det gjør meg skikkelig glad.

7. “At the Cut” med The Cave Singers

Jeg vet egentlig ikke så mye om dette bandet, og jeg har ikke gjort leksa mi heller. At jeg har hørt litt på dem skyldes at jeg plukket med meg en gratisavis når jeg var på ferie i Glasgow i fjor sommer, og der var denne plata og dette bandet anmeldt. Skryt fikk de mye av, og når jeg kom hjem sjekket jeg dem ut på Spotify. Jeg likte dem godt, og har spilt dem ganske mye etterpå.

8.“Get Up Clara” med Richard Shindell

Shindell har en av de mest behagelige sangstemmene jeg vet om. Som låtskriver er jeg ikke like overbevist hele tiden, han blir litt vel alvorlig, litt vel pretensiøs, for min smak. Selv om han for all del har levert noen perler. Jeg liker ham dog best når han synger andres sanger. Han ga ut en plate med bare coverlåter for litt siden, og den har jeg spilt mye. Men dette er vel egenkomponert om jeg ikke tar helt feil, fra hans nyeste plate, og den liker jeg faktisk ganske godt.

9. “Fall Apart at the Seams” med Darden Smith

Hvor ble det egentlig av Darden Smith? Han var jo hot shit en gang rundt 1990, men så ble han borte? Kom han seg aldri igjen etter at han stanget hodet opp i takvifta under en sagnomsust konsert på Cruise Cafe? Her er i hvert fall en av de sangene jeg fortsatt husker fra den genierklærte plata som jeg hadde på vinyl, men forlengst har solgt videre.

10. “I Said” med John Dee Graham

John Dee Graham leverte en knallplate som het “Escape from Monster Island” for alt for mange år siden. Den hørtes ut som om Tom Waits møtte Bruce Springsteen til revolverduell i en forlatt landsby nær grensa til Mexico. Siden har han vel aldri helt klart å leve opp til den plata, som dessverre ikke er på Spotify. Men det er absolutt hørbart dette her også.

11. “Poor Old Tom” med Richard Buckner

Jada, stakkars gamle Tom er skapt av Peter Case, på den nevnte blå gitar-plata. En av de beste låtene på en av de beste platene, og Buckner gjør en fin versjon her. Egentlig ville jeg ha med en annen Buckner-sang her, men den fant jeg ikke på Spotify. Nå gidder jeg ikke reise meg eller google for å finne ut hva den het, men teksten har et stykke der jeg-personen leser seg selv i søvn i teksten på innsiden av gifteringen. Plata het vel “Devotion and Doubt”, og den gangen jeg mente jeg var oppdatert nok til å ha en mening om slikt, så mente jeg at det var årets beste plate. Men nå er det mange år siden jeg har hørt den, selv om den står i hylla her borte. Jeg vet ikke hvordan den har tålt tidens tann. Men Buckner holder vel fortsatt koken ser det ut til.

12. “That’s the Way World Goes Round” med Jeffrey Foucault

Den ene coverlåten tar den andre her. Dette er jo egentlig en av John Prines fantastiske viser, så kan man jo mene hva man vil om hvorvidt Foucault gjør den ære eller ei. Jeg synes han klarer seg bra. Den er hentet fra en plate som heter Shoot the Moon Right Between the Eyes, og den består faktisk bare av John Prine-sanger. Ingen av dem overgår originalen, så klart, men en fin plate er det like fullt.

13. “Bright Light of Day” med Anne McCue

In my long dress, my high heels, my
fancy stockings
I was walking home from a long night…
In the bright light of day

Dette er linjene som gjør at jeg fester meg ved Anne McCue, en sang om ei jente på vei hjem fra en one night stand i skinnende dagslys, der går hun og lurer på om han hun nettopp har forlatt kommer til å elske henne, og om hun kommer til å bry seg. Et nydelig lite øyeblikksbilde. Anne McCue er ellers fra Australia, og en racer på gitar sies det, mer vet jeg ikke.

14. “Texarkan State of Mind” med Bob Delevante

Henta fra plata “Columbus and the Colossal Mistake” er denne lille bagatellen av en låt. Tatt med egentlig bare fordi det ikke er så ofte man får anledning til å høre noen spille munnharpe. Om det nå egentlig er en bra ting er åpent for diskusjon. Men sjekk gjerne ut mer Delevante, munnharpa er ikke like fremtredende på resten av plata.

15.  “Dreams” med Slaid Cleaves

Fra fjorårets plate med Slaid Cleaves, “Everything You Love Will Be Taken Away”. En melankolsk liten perle av en sang. Cleaves har ellers en fortid som Springsteen-fan, i yngre dager spilte han i et garasjeband kalt The Magic Rats, oppkalt etter en av karakterene i “Jungleland“. Siden har han hatt mange rare jobber, men er nå etterhvert i stand til å leve av musikken sin. Greit for meg.

16. “Never Seen That Man Before” med Todd McBride

Todd McBride var en gang medlem av Dashboard Saviours, et band fra Athens, Georgia,  som kunne vært contenders, men bare ble sånn nesten. Til tross for at REMs Peter Buck var stor fan, og også produserte den fine debutplata Kitty for dem. De spiller fortsatt sammen når det passer seg sånn, men McBride prioriterer vel solokarrieren nå. Dette er høydepunktet, ved siden av en Townes Van Zandt-cover, på plata “Sketchy”.

17. “Lost In Your Hometown” med Jason Wilber

Det er noe med bildet der, det å gå seg vill i hjembyen sin, som tiltaler meg. Jeg kjenner meg igjen i det, hver gang jeg er tilbake i det som var hjembyen min i de første noen og tjue årene av livet mitt. Hver gang er det noe som er forandret. Ansiktene er fremmede. Dialekten virker fremmed. Det er ikke min by lenger. Men det er kan hende noe helt annet Wilber synger om, og jeg har bare fyllt sangen med egne bilder og egne meninger?

18. “The Weather Is A Dead Man” med Dan Reeder

Dan Reeder er en amerikaner som bor i eksil i Tyskland. Der maler han dører, lager sine egne instrumenter, og gir ut en plate i ny og ne. Dere skulle bare visst hvor vanskelig det var å la være å ta med den sangen der han sutrer fordi dama ikke vil gi ham en blowjob. Selv ikke på bursdagen hans.

19. “You Shouldn’t Leave A Lover Alone Too Long” med David Dondero

Aner faktisk ikke et døyt om denne David Dondero, han bare dukket opp i det jeg forsøkte å komplementere denne spillelista med noe obskurt. Men det er antagelig et godt råd han gir, og sangen gikk i hvert fall rett inn i hjernebarken min og ble der en stund.

20. “The Replacements” med Tommy Womack

Womacks beste plate er ikke på Spotify dessverre, men en åtte og et halvt minutts hyllest til The Replacements veier mye opp for den skuffelsen.

21. “South Central Rain” med Hem

Vi var innom REM i forbindelse med Todd McBride, og “South Central Rain” er kanskje den fineste REM-låta for meg. Det er sånt et voldsom vemod i den. Den gir meg sånn høstfølelse. Sommeren er over, den kommer aldri igjen, og du kan kjenne det på kroppen at alle sommere heretter vil bli litt kortere, litt kaldere, og i hvert fall mye våtere. Hem gjør en fin versjon her, minner litt om Cowboy Junkies, bare bedre. (Og på spillelista står det en annen tittel her, men det er Spotify som har føkka opp, ikke jeg.)

22. “Vinden rider” med Aasmund Nordstoga

Vi må vel ha med et norsk alibi her? Jeg har dilla på denne visa for tida, gammel og god, og mot slutten kommer 85 år gamle Birgit Rike Lund inn og synger Nordstoga av banen. Vakkert.

Og her er link til selve spillelista.