En klok mann uttalte i fjor at “det journalister trenger er distribusjonsverktøy og lesere, og internett har begge deler”.

Kanskje kan et knippe journaliststudenter bevæpnet med blogger, nysgjerrighet og entusiasme finne andre innfallsvinkler enn den etablerte pressen?

Jeg fant en liten bit av rockens sjel på Bryne.

Nick Oliveri og hans Mondo Generator minnet oss på alt som er morsomt med rock.

Men han ville ikke svare på om det er sjanse for et comeback i Queens of the Stone Age.

Alle som har et forhold til en eller annen avart av tyngre rock finner noe å kjenne seg igjen i når Kvelertak står på scenen.

Selv når de spiller på barnearrangement der “brus med mjød-smak” er det sterkeste som serveres begeistrer de.

Kvelertak setter seg i ryggmargen.

Phone Joan var årets åpenbaring på ByLarm. Lørdag beviste de nok en gang at de er et av landets stiligste nye band.

Bandet har tatt til seg det beste fra 70-tallets hardrock, 80-tallets glam og 90-tallets skitne grønsj.

Jeg har tilbrakt noen flotte dager i Kristiansand og har latt meg imponere av det som framstår som en blomstrende rockeby. Jeg fikk også med meg konsert med Stein Torleif Bjella, og fikk gleden av å møte flere andre hedersmenn i vårvarmen.

Sundström øste av sin fantastiske sangkilde for et Folken-publikum som lo, måpte og gråt av det han lirte av seg.

Det var en magisk kveld.

Kärleken kan va ett jävla under
Ett mirakel som en blixt från dyster sky

En noe forsinket siste del av Bylarm-oppsummeringen.

Det er muligens noen år siden Bylarm var stedet å oppdage nye artister, men en ny oppdagelse gjorde jeg imidlertid under årets arrangement: Phone Joan.

Ellers lot jeg meg irritere av The Pink Robots, ble overkjørt av Shining og traff kulturministeren for andre gang på en uke…

Jeg fortsetter oppsummeringen av mine dager på Bylarm.

Nå er det tid for et lite oppgjør med en arrogant anmelder fra Lydverket, en epistel om blomsterfrø samt noen syrligheter rettet mot min egen hjemby.

Stikkord: Tellusalie, dårlig konsertlokale, The List, Line Larsen, fraværende lokalpresse og en “inkompetent lydmann”.

Jeg har tilbrakt to dager i hovedstaden og fått både faglig og musikknerdete påfyll.

To dager på Bylarm ga meg mange herlige musikkopplevelser og veldig såre føtter.

Stikkord: Wagner, Operaen, Susanne Sundfør, Maria Due og Skranglekommode.

Hvor vanskelig kan det egentlig være å spille bluegrass? – Den setningen var utgangspunktet for en av de mest elleville opplevelsene jeg har hatt som musiker og festivaldeltaker.

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars har ifølge sjefen sjøl blitt kåret til “verdens beste band fra Sandnes som spiller en eller annen form for country og som har en neger (naturlig farget person) som frontfigur…”

Her er historien om da bandet ble legender på Risør Bluegrassfestival.

Unge og fremadstormende band bør ha passende mengder arroganse som en del av pakken de serverer publikum. Sunn skepsis overfor musikkjournalister er også trekk jeg setter stor pris på hos nye band.

Trioen Johnny Hancocks er blant det mest spennende Stavanger har å by på på rockefronten for tiden, og i kveld tar de med seg spilleglede, arroganse og energi til scenen på Checkpoint Charlie.

Det er også en fin anledning til å minne om noen av rockehistoriens beste trioer.

En litt for lang bloggpost om et knippe flotte plateutgivelser fra de siste par månedene, et par konserter og det som muligens er høstens aller vakreste album.

Stikkord: Built to Spill, fjellgeiter, månelanding, Stavangers Tom Petty, unge jyplinger og blod på spora.

“It’s better to be at sea than on dry flat land. Thats where all the songs are swimming.”