Nye og gamle plater

Nye og gamle plater

Den elegante monotonien

Den elegante monotonien

The Nationals sjette album låter langt mer spontant og levende enn tidligere utgivelser. Den musikalske rikdommen er større enn før. Spesielt sommerlystig er det imidlertid ikke. Men det hadde vi vel ikke ventet heller. «Trouble Will Find Me» er lyden av et band som har funnet seg selv.

Rod Stewart – Mannen vi elsker å hate

Rod Stewart – Mannen vi elsker å hate

Supermodeller, høyt hår, grus i stemmen, høy champagneføring, fotball, bra sanger og suverent band. Rod Stewart har gjort det meste. Vi kan være skeptiske til veldig mye av det han har kastet bort livet sitt på, men han er ytterst vanskelig å hate. Selvbiografien hans er uansett hysterisk morsom.

Smart og smertefri sommer

Smart og smertefri sommer

Laura Stevenson har gitt ut en plate fylt med smarte, snurrige, søte, saftige og sjarmerende sanger.

Bomskudd og fulltreffere – fikk du med deg disse?

Bomskudd og fulltreffere – fikk du med deg disse?

Nytt og gammelt nytt. Noen ord om Woodkid, Leisure Society, Phosphorescent, The Milk Carton Kids, Kacey Musgraves, Iron & Wine, Justin Rutledge og William Tyler.

Blodsugere

Blodsugere

Er den nye platen til Yeah Yeah Yeahs et gjennomtenkt, utfordrende og selvsikkert verk? Eller snakker vi om et gapende tåpelig album? De ulærde strides.

Satan lever!

Satan lever!

De svenske satanrockerne i Ghost er morsomme på nøyaktig samme måte som KISS og Alice Cooper var artige i sine respektive storhetstider. Er det ikke egentlig sånn at alle band med masker automatisk er tøffe? Og er det fortsatt sånn at djevelen har alle de bra sangene? Ole Paus hadde uansett rett – Satan lever.

Skjeletter i skapet

Skjeletter i skapet

Hvor mye død, prøvelser, sand, landevei, whiskey og asfalt er det mulig å presse inn på 12 sanger? Helldorado har svaret. Solsvidd synd og elendighet har aldri hørt så bra ut som på bandets nye plate.

Svarte gribber og hjemmebrent

Svarte gribber og hjemmebrent

Aldri hørt om Daniel Norgren sier du? Det hadde ikke jeg heller. Nå er han en av mine absolutte favorittsvensker.

Skjør skranglefolkpop

Skjør skranglefolkpop

Unnveig Aas har levert en imponerende debut-EP. Nydelig stemme. Fortreffelige viser. Nakent og skjørt.

Jenny Was a Friend of Mine

Jenny Was a Friend of Mine

Jenny Lewis og resten av Rilo Kiley har gravd i arkivene. Der har de funnet gull. Så kan man saktens lure på hvorfor Rilo Kiley aldri ble verdens største band. Eller lure på hvor lenge det er til comebacket. Og hva har egentlig Stephen King med et eventuelt comeback å gjøre?

Lekker country med himmelske harmonier

Lekker country med himmelske harmonier

Hva er det med Trøndelag og countryrock? Mange fikk jo med seg The South og Ida Jenshus i 2012. Men hvordan kunne vi overse Sugarfoot?

Fløyelsrøsten

Fløyelsrøsten

Tore Meberg har gitt ut en deilig ny plate. Utgivelsen har funnet veien ut i verden uten brask og med bare en liten touch bram.

Denne smerten er en isbre

Denne smerten er en isbre

Smerte kan være vakkert. I hvert fall når John Grant beskriver den. Med tanke på den vanvittige responsen debutplaten ble møtt med er oppfølgeren et usedvanlig modig stykke musikk. Han kunne valgt en langt enklere vei videre. Det har han heldigvis ikke gjort.

Blod på sporene og kniver i hjertet

Blod på sporene og kniver i hjertet

Josh Ritter har laget en fantastisk flott ny plate. Bare ikke spill den for noen med kjærlighetssorg

Still be around – Farrar, Tweedy og jakten på den udødelige sangen

Still be around – Farrar, Tweedy og jakten på den udødelige sangen

Låtskrivergeniet Jay Farrar bringer Son Volt tilbake til gamle høyder. Særingen har også gitt ut en snål selvbiografi der han på obskurt vis tar et oppgjør med tidligere bandkollega Jeff Tweedy. Så kan vi alltids benytte anledningen til å diskutere om det er Wilco eller Son Volt som er det beste bandet. En fin anledning til å grave seg tilbake til Uncle Tupelos glansdager er det uansett.